Jeg har lest den siste boken til Richard Turrin som heter «Cashless». En bok jeg anbefaler alle som er interessert i bank, finans og nye digitale sentralbank penger (DSP/CBDC). Denne bloggen er en gjenfortelling av noen av de viktigste delene i boken, etter min private mening, med et påfyll av mine egne meninger og sammenligninger med norske forhold.

Kina har de siste ti årene gjennomlevd en revolusjon i digitale betalinger, stort sett i form av mobilbetalinger. Bølgen av plastkort i form av Visa og MasterCard traff ikke Kina, de brukte kontanter frem til mobiltelefon betalinger. Alibaba og WeChat vokste i rekordfart for ti år siden. Alibaba innen salg og kjøp av fysiske produkter og WeChat (eid av Tencent) som Kinas svar på Facebook. De utviklet begge det som kalles «superapper» hvor brukerne etter hvert kan kjøpe alt fra TV, computere, taxi, mat med hjemlevering, chatte, sosiale nettverk, restaurantbesøk, kino og underholdning, spill og det meste en person og familie har behov for i en og samme app. De utviklet også en nye teknologi for å koble sammen ulike tjenester i appen som kalles miniprogram. Det gjør det mulig for eksterne å tilby sine tjenester inne i appen. Vi i vesten har ikke helt hengt med og bruker ulike API løsninger, slik som for eksempel bankene gjør med «open banking» regulert av EU direktivet PSD2. Vi har heller ikke forstått brukerne godt nok med å utvikle en haug med ulike apper for ulike formål. For eksempel har banken DNB mer enn 10 ulike apper ute i markedet, noe som er for mange og sikkert også for kostbart. Nordea og andre banker gjør det samme.  

Kontantfri betaling versjon 1.0

Både AliPay (Alibaba) og WeChatPay (Tencent) fikk bankkonsesjon i 2014 etter at de vokste raskt i betalingsmarkedet, fordi brukerne også betalte i samme mobilapp som de handlet og chattet. Bankene i Kina forsto raskt at kundeflaten ble tatt av disse to og dermed skiftet strategi til å bli underleverandør, heller enn å forsøke å konkurrere om kundeflaten. Når en bruker betaler i AliPay går pengene ut av en bankkonto (ikke nødvendigvis MyBank og WeBank), mye det samme som om man bruker VIPPS i Norge. Dermed er bankene deltagere men ikke forsiden for kundene. AliPay og WeChatPay utgjør i overkant av 90 % av alle betalingene i Kina. Et annet smart påfunn var å benytte QR kode ved betaling, mens vi i vesten har hatt fokus på kontaktløse betaling med NFC (Near field communication). NFC krever at betalingsterminalene i butikkene må endres, og kan bare brukes der butikkene investerer i slike terminaler. I tillegg rotet Apple det til med at NFC i Iphone bare kan bruke Appels wallet. QR koden derimot er i hovedsakelig to versjoner. Den enkleste er der butikken har fått en unik QR kode som de kan skrive ut på en papirlapp og klistre på kassaapparatet. Dette koster butikken noen få kroner. Den som skal betale skanner QR koden med mobilen, legger inn beløpet selv i mobilen og betaler. Butikken får bekreftelse på betalingen umiddelbart. Dette har ført til at torvhandlere og mindre familieeide butikker kan benytte mobilbetaling enkelt og billig. Det finnes millioner av slike i Kina. I den andre varianten sender butikken en betalingsforespørsel til kundens mobil med beløp og ofte hva som kjøpes (kvittering). Kunden bekrefter og betalingen gjennomføres, noe slik vi gjør med kontaktløs NFC i Norge. Resultatet av alle disse endringene er at Kina har blitt et av de mest kontant-frie landene i verden, spesielt i byene. Vi i Norge er sannsynligvis det aller meste kontantfrie landet i verden med mindre enn 3 % av alle betalinger gjort med sedler og mynt, med Sverige på en god nummer to.

Når jeg nå kommer inn på neste fase i kontantfri betaling i Kina er det viktig for oss i Europa og spesielt små land som Norge å huske på størrelsen i Kina. Kina har anslagsvis 1,4 milliarder innbyggere, noe som utgjør i overkant av 18 % av denne klodens befolkning på 7,7 milliarder. Det finnes fremdeles mange hundre millioner kinesere uten bankkonto, spesielt på landsbygda der folk lever av det de selv dyrket. Single day er en stor begivenhet i Kina hvert år 11. november (11/11) hvor folk kjøper hyggelige ting til hverandre og er ikke bare for single. I 2019 gjennomførte AliPay 544 000 transaksjoner i sekundet på single day. Til sammenligning har Visa og MasterCard en maksimal grense på i underkant av 30 000 transaksjoner per sekund, mens VIPPS i Norge neppe kan håndtere mer enn 544 000 transaksjoner i DØGNET.    

Kontantfri betaling versjon 2.0

Sentralbanken i Kina (People's Bank of China- PBOC) startet arbeidet med digitale sentralbank penger (DSP/CBDC) alt i 2014. Mange år før noen av sentralbankene i vesten gjorde det samme. Ifølge informasjon på nett har de ansatt hundrevis av matematikere, kryptografer og spesialister på blokkjedeteknologi. Sentralbanken har nå mer enn 50 registrerte patenter på teknologier tilknyttet blokkjeder og digitale betalinger versjon 2.0. Først i april 2020 ble de første digitale sentralbank pengene satt i sirkulasjon i en test litt nord for Beijing. De digitale sentralbank pengene har fått mange navn som e-RMB og digital Yuan, men oftest brukes e-CNY. Testen utvides nesten ukentlig og per juli 2021 inkluderte den mer enn 20 millioner privatpersoner og 3,5 millioner bedrifter i 28 byer. Det er ventet at OL i Beijing 2022 (om mindre enn 6 måneder) blir den siste store testen med millioner av utlendinger som må benytte digitale sentralbank penger. Deretter er det ventet en større utrulling av digitale sentralbank penger i Kina. Mange tror også at Kina vil rulle ut sine DSP/CBDC i utlandet, for eksempel i de 71 landene som er med i Belt & Road initiativet og spesielt i de landene som har fått lån fra Kina i kinesiske Yuan. Mange land i Afrika har slike lån. PBOC er også med i mCBDC prosjektet sammen med sentralbanken i Hong Kong, Thailand, de forente arabiske emirater og BIS innovation hub. Dette prosjektet tester grensekryssende betalinger i en permissioned blokkjede/DLT teknologi. BIS eies av en rekke sentralbanker og kalles sentralbankenes sentralbank. PBOC har også et samarbeide med SWIFT om DSP/CBDC, noe som muligens kan virke rart ettersom SWIFT er den «gamle» teknologien bankene bruker til grensekryssende betalinger i dag. Kina har også utviklet en konkurrent til SWIFT som kalles CIPS. Dersom digitale sentralbank penger i form av en wallet i mobiltelefonen kan brukes grensekryssende, er det neppe noe behov for tjenester som Visa og MasterCard i fremtiden.    

En av fordelene med e-CNY er at brukeren ikke trenger å ha bankkonto, bare en mobiltelefon. Det er verd å merke seg at Kina har utstedt identitetskort til alle i Kina. Dette kan medføre at mange hundre millioner mennesker i Kina som i dag ikke har bankkonto og dermed er helt avhengig av kontanter, plutselig får tilgang til digitale penger. Det blir en viktig brikke i arbeidet med å gjøre «unbanked» til «banked» og dermed enklere å få lån, forsikring og deltagelse i den økonomiske veksten. Kina har også utviklet en teknologi for off-line betalinger. For eksempel et kort på størrelse med et kredittkort, bare litt tykkere, som inneholder digitale penger som kan fylles opp elektronisk (se bildet). Når to slike kort er i fysisk nærhet kan man overføre penger fra den ene direkte til den andre, uten at noen av disse er på nett.

Kina tester også ut muligheten til å programmere pengene. Kina har delt ut gratis helikopterpenger i form av lotteri i mange byer, programmerte med en utløpsdato på pengene på 10 dager og at de bare fungerer til forbruk som mat og nødvendige varer (ikke gamling). I for eksempel Shenzhen er nær 90 % av de nye pengene brukt på supermarkeder. I sommer kom det også meldinger om at sentralbanken har delt ut penger som bare kan brukes til transport som buss, tog og leie av sykler. Sannsynligvis som en forberedelse til de pengene turister og deltagere skal bruke under vinter OL. Det er også verd å merke seg at e-CNY er programmert klargjort for renteberegning, både positive og negative renter. Foreløpig er renten satt til null, det samme som renten på kontanter. Boken nevner også et annet tenkt eksempel på programmering av pengene, der omsetning i utkantstrøk automatisk får mindre eller null moms, som et distriktspolitisk virkemiddel.

Teknologi

e-CNY er ikke basert på en ren blokkjedeteknologi/DLT, men har «lånt» veldig mye fra kryptvaluta verden. E-CNY benytter en såkalt to-lag struktur, hvor sentralbanken utsteder, sletter og følger e-CNY mens bankene distribuerer e-CNY til kundene sine. Det gjør at bankene igjen får en større rolle i økonomien og at sentralbanken får bedre kontroll. I starten var det 4 av de største bankene i Kina som deltok, mens det nå i august ble meldt at nye 99 banker er på vei til å delta, inkludert et par utenlandske banker (sannsynligvis er JP Morgan en av dem ettersom de skalerte opp aktiviteten i Kina i fjor). e-CNY er basert på kryptografisk token slik som Bitcoin med privat og offentlig nøkkel, men med et offentlig register i sentralbanken, noe som kalles hybrid token – konto design. Det gjør at transaksjoner kan utføres i parallell (distribuert) ute hos kundene og bankene uten at sentralbanken trenger å henge med, noe som er helt avgjørende for å kunne behandle millioner av transaksjoner i sekundet. Dette er en strategi sentralbanken har «lånt» fra DLT. Seriell lagring av transaksjoner slik som i Biitcoin, Ethereum og andre blokkjedeteknologier fungerer ganske enkelt ikke i et så stort fysisk land (latency) med så stort transaksjonsvolum. Det betyr også at et konto/balanse-design der sentralbanken lagrer alle transaksjoner fortløpende, slik for eksempel den svenske sentralbanken tester, ikke vil fungere i store land som Kina og India.

Det er bankene og Fintech selskaper som AliPay og WeChatPay som er ansvarlig for wallet. Det er også de som er ansvarlig for KYC (kjenn din kunde) til de som får en wallet og AML/CTF (pengevasking og anti terror finansiering). Dermed finnes det tre ulike former for wallet. Den enkleste er for de som ikke har bankkonto, bare mobiltelefon og en fullverdig KYC ikke kan gjennomføres. De får bare ha et begrenset beløp i wallet og begrensinger på transaksjoner både i antall og beløp. I den andre enden er de med bankkonto, god betalingshistorikk og høy sosial score, de kan ha en wallet for store beløp. En person eller selskap kan også ha flere wallet, for eksempel en wallet tilknyttet hver av de bankene vedkommende bruker.  En wallet kan også ha flere «under wallets», for eksempel en for betaling, en for sparing og en for lån, noe slik vi har med ulike konti i samme bank i Norge. KYC/AML/CTF medfører at åpne (permissionless) nettverk slik som Bitcoin og Ethereum ikke kan benyttes for DSP/CBDC, men kun noen form av lukkede/privat (permissioned) nettverk slik som Corda eller Hyperledger. Muligens er delvis norske IOTA teknologien med sin DAG (Directed Acyclic Graph) kryptering og parallelle prosesser nærmere. Det gjør at det ikke finnes noen «minere» som forbruker masse strøm, men en distribuert mekanisme som kontrollerer at transaksjonen er godkjent. 

 PBOC har en strategi de kaller «one coin, two repositories, three centers». e-CNY er den ene mynten. Den finnes i ulike valører, slik som kontanter (en krone, 10 kroner, hundre kroner, femhundre krone etc.) Den har kurs 1:1 i forhold til kontanter Yuan, som også er sentralbank penger. Det er ingen plan om å slutte å utstede kontanter. De to vil fungere i parallell, og begge er pliktige betalingsmidler i Kina nå. For å unngå at folk flytter likviditet fra bankinnskudd til e-CNY er det begrensinger på hvor mye e-CNY publikum kan ha i wallet. De to depotene (repositories) er sentralbanken og bankene/FinTech. Sentralbanken utsteder og sletter, mens bankene/FinTech distribuerer. De tre sentrene er så langt det minst omtalt fra sentralbankens side, men sannsynligvis noe av det viktigste med hele DSP/CBDC programmet. Det første senteret er verifikasjons senteret som verifiserer betaler, mottaker og eier av e-CNY noe som er avgjørende for KYC. Dette senteret kobler også mobiltelefon til identitetskortet og ansiktsgjenkjenning alle har, sannsynligvis i samarbeide med teleselskapene. Dette senteret lagrer også koblingen mellom bankkonto og wallet. Det neste senteres er registrerings senter. Det har tatt sin ide fra kryptovaluta. Det er her e-CNY skapes og slettes og er «maskinen» i hele systemet. Her benyttes avansert kryptografi. Det siste senteres er stordata senter og dermed hele systemets «hjerne». Her lagres enorme mengder data om brukere og deres transaksjoner. Det er her bygget inn algoritmer og avansert kunstig intelligens for å avdekke pengevasking, skatteunndragelser og terror finansiering.    

Anonymitet

Anonymitet er mye diskutert i forbindelse med DSP/CBDC og omhandles selvsagt i boken. e-CNY skapes og slettes av sentralbanken og sentralbanken kan følge alle bevegelser slik at de kan utføre AML/CTF rutiner og oppdatere nødvendig løpende statistikk til hjelp for finansiell stabilitet. Men betaling av småbeløp kan åpenbart være anonyme og informasjon deles ikke med tilbydere av tjenester og produkter slik som Alibaba og Tencent. Richard spør også om dette er verre enn slik vi har det i vesten. Min bank i Norge vet nøyaktig når jeg bruker penger, hvor jeg bruker penger og ofte på hva jeg bruker mine penger på. GAFA (Google, Apple, Facebook, Amazon) følger med på hvert eneste klikk og søk jeg gjør på nettet. For de som leser bloggen min har jeg flere ganger omtalt dette tema, blant annet hvem bør eie dine data og hvem kan du stole på.

 

Avslutning

Jeg innser nå at jeg kunne skrevet en bok om dette svært interessante eksempel på digitale sentralbank penger (DSP/CBDC) basert på en glimrende skrevet bok. Derfor slutter jeg ganske enkelt her og anbefaler de som har interesse å bestille boken til Richard. (jeg får ingen provisjon)

Til informasjon startet Norges Bank sitt prosjekt for DSP i 2017 og planlegger å starte fysisk test av ulike teknologier andre halvår 2021, om noen måneder. Det er antydet at vi sannsynligvis får DSP i Norge i 2025/2026.

Ønsker du litt informasjon på norsk har jeg skrevet noe om digitale sentralbank penger i min siste bok

 

For de som har fulgt meg en stund er tema kontanter muligens uventet. Etter å ha arbeidet med sentralbanker en stund er tema imidlertid ganske aktuelt. Av mange grunner.

Vi husker vel alle kaoset som oppsto 16. mai i år når de fleste betalingsterminalene i Norge ikke virket noen få timer. Årsaken var en intern feil hos NETS, som er systemleverandør av betalingsterminaler. Det var ikke engang internett, mobilnettet eller bankenes systemer som feilet. Digitale betalinger i Norge representerer en veldig lang kjede av aktører som hver medfører det som kalles «single point of failure». NASA påsto for lenge siden at dersom alle viktige komponenter i en rakett som skal til månen har 99,99 prosent sannsynlighet for at alt er OK, er det 50 % sannsynlighet for at en katastrofe inntreffer en eller annen gang i løpet av ferden. 

I Colombia opplevde kundene til de største bankene at alt var nede i flere dager, for noen uker siden. Minibankene virket ikke, nettbanken virket ikke, debet og kredittkortene virket ikke. Årsaken var at bankenes systemer var hacket.

For noen år siden ble visstnok de fleste betalingsterminalene i Tyskland satt ut av spill i over en måned, fordi leverandøren hadde problemer med en lisensavgift som ikke ble betalt. Med en kontantandel på over 80 % ved fysisk handel på det tidspunktet, var det muligens ikke så viktig å få raskt orden på problemet. 

17 juni i år skrev E24 «Problemer hos flere banker, Vipps og BankID». 2. november skjedde det igjen og denne gangen var det leverandøren TietoEvry sin feil. Jeg har ikke laget noen statistikk, men vil ikke bli forundret om noen sier at slikt skjer 4-5 ganger i året. Jeg vil gjette at frekvensen på feil med BankID skjer minst en gang hver måned.

 

Det spriker

I Norge er kontanter pliktige betalingsmidler, som betyr at alle som driver fysisk handel må akseptere å ta imot kontanter ved handel. Det sier loven. Likevel utfordres det og stadig flere aksepterer ikke kontanter lenger.

I Sverige er også kontanter pliktig betalingsmiddel, men der sier loven at dersom kunden og den handlende er enig om noe annet, kan et annet betalingsmiddel benyttes. Dermed kan en butikk sette opp skilt i døren om at bare kort aksepteres og ikke kontanter. Dermed er de enige om at kravet til kontanter er fraveket, når kunden passerer skiltet.

Den nye høyre-regjeringen til Giorgia Meloni i Italia har pådratt seg EU kommisjonens vrede alt. Dagens regel i Italia sier at alle betalinger over 2 000 Euro MÅ betales med digitale betalingsmidler og ikke kontanter. Den forrige regjeringen foreslo å redusere grensen til 1 000 Euro fra 1. januar 2023. Hensikten var å gjøre det vanskeligere med pengevasking og skatteunndragelser. Meloni ønsker å heve grensen til 6 000 Euro. Meloni ønsker også å innføre regel om at forretningene kan nekte å godta elektroniske betalinger for beløp under 60 Euro. Beløpet i dag er 30 Euro. Problemet til Meloni er at Italia fikk et lån fra EU på 200 milliarder Euro forutsatt at de innfører regler som reduserer skatteunndragelser. De 2 000 Euro som ble foreslått til 1 000 er viktige deler av avtalen med EU. Meloni har imidlertid et godt argument: andre land i EU har høyere grenser og noen land har ikke grenser i det hele tatt. Dette kan gi Italia en ulempe, bl.a. i kampen om turister. Italia har den laveste andelen digitale betalinger i hele EU med bare 22 %, hvor snittbetalingen er på 47 Euro.

Nigeria er at av landene som går den motsatte veien. Nigeria er et av de få landene i verden som faktisk har innført digitale sentralbank penger ute i befolkningen, eNaira. Sentralbanken planlegger nå forbud mot å ta ut mer enn 225 US dollar i uken fra minibanker/ATM / bankfilialer. Fra og med 6. desember ble det foreslått å redusere uttak til 45 USD dagen og 225 USD i uken. I tillegg innfører sentralbanken er ekstra avgift på 5 % for private og 10 % for bedrifter dersom de tar ut mer enn grensene. I Nigeria kan man også ta ut kontanter fra enkelte butikker ved trekk på kredittkort, også der innføres de samme grensene. Sentralbanken sier at befolkningen må oppfordres til å bruke elektroniske betalingsmidler som debet og kredittkort, digitale sentralbankpenger eller annen elektronisk betaling. Bruken av digitale sentralbank penger eNaira er fremdeles veldig lav, kun 0,5 % av befolkningen på 225 millioner har tatt eNaira i bruk. Det er i overkant av en millioner personer.

 

Skatteunndragelser

Det er neppe noen tvil om at kontanter er det mest effektive betalingsmiddel når noen ønsker å unndra skatt, på verdensbasis. Friedrich Schneider ved universitet i Linz estimerte i 2018 verdien av den grå økonomien på verdensbasis til 10 % av BNP. Den grå økonomien er betalinger, oftest i kontanter, uten at det oppgis på skatteseddelen.  Spesielt ble Belgia, Hellas, Italia, Spania og Portugal trukket frem som verstingene med opp mot 15 % av BNP. I mindre utviklede land toppet India, Mexico og Brasil listen, med opp mot 46 % av BNP.  En studie fra Hellas tok for seg det pussige faktum at høyt utdannede personer som leger, advokater, lærere, journalister og ingeniører hadde så liten rapportert inntekt at de knapt kunne leve av det. Samtidig fikk de store lån i bankene, som om de hadde veldig høy inntekt. Studien fant at bankene gjorde sine egne beregninger av kundenes evne til å betale tilbake lånet, helt uavhengig av skatterapportert inntekt. I 2009 ble det antatt at tapt skatt fra grå økonomi for Hellas utgjorde en tredjedel av landets underskudd det året. 

Enkelte land, slik som India, har gjort pengesedlene med størst verdi verdiløse over natten. Statsminister Modi innførte i 2016 en endring hvor 1000 og 500 Rupi sedlene ble verdiløse. Det ble innført en overgang på fire timer. 86 % av alle kontantene i omløp i India ble dermed verdiløse over natten. Strategien var at de som hadde sedler med høy verdien hjemme stort sett hadde fått dem via korrupsjon og unndratt skatt. 

 Beredskap

Vi har et godt betalingssystem i Norge og det fungerer nesten alltid. Likevel opplever vi noen ganger hvert år at systemet svikter, heldigvis i korte perioder. Men det er likevel ikke helt usannsynlig at vi kan oppleve det Colombia opplevde. Og nedetiden kan bli både dager og uker. Det er tilstrekkelig at bare en av brikkene i verdikjeden feiler. Det kan være at internett og mobilnettet ikke virker. Strømmen kan blir borte. Det kan være at systemene i banken din ikke virker, slik at kortene, VIPPS og mobil/nettbanken ikke virker. Det kan være at en av leverandørene til bankene slik som NETS eller TietoEvry feiler. Vi har en krig i Europa tett innpå oss, og krisefølelsen er sterkere enn på veldig lenge.  Hva skal vi betale med når digitale betalinger ikke lenger fungerer?

Man kan si hva man vil, men kontanter fungerer fint selv om alt digitalt er ute av funksjon. Papiret kan plutselig få sin renessanse når den digitale krisen er et faktum.

I Norge er kontantandelen i forbindelse med betalinger svært lav og synkende. Muligens den laveste i hele verden. Store deler av befolkningen har ikke kontanter i det hele tatt, spesielt blant de unge. Butikkene misliker kontanter fordi det er ekstra kostnader, plunder og heft med å administrere. Kassene skal ha veksel, det som er til overs skal settes inn i banken og bankene tar store gebyrer for å ta imot kontanter. For bankene er kontanter masse ekstra arbeider og mye kostnader. Noen banker har ikke kontanter i det hele tatt slik som Sbanken. Selv store banker har ikke kontanter i mange av sine filialer. Antall minibanker er redusert betraktelig de siste ti årene. Bank i butikk har ofte heller ikke kontantbeholdning. Hele verdikjeden på etterspørselssiden ser ut til å ønske at kontanter blir borte så fort som mulig.  Fortsetter denne utviklingen kan man spørre seg om kontanter er i ferd med å bli irrelevant som betalingsmiddel og har den ønskede funksjon som beredskap i tilfeller kriser.

 

Digitalt utenforskap

Det finnes noen hundre tusen i Norge som ikke evner å bruke digitale banktjenester. De har ikke PC/Mac, mange har ikke smarttelefon, noen har til og med ikke bankkonto. Det er eldre mennesker på pleiehjem. Det er flykninger som kommer til Norge uten bankkonto og dermed heller ikke kan bruke digitale banktjenester. Det er mennesker med ulike funksjonsnedsettinger. Det er rusmisbrukere som har mistet mobiltelefonen, frastjålet bankkortet og passet, men likevel får fylt opp bankkontoen fra NAV hver måned uten å kunne bruke sine egne penger. Denne gruppen blir større hver eneste dag, hele året, bl.a. på grunn av økende antall eldre i Norge.

Kontanter kan brukes av alle, også de som er digitalt utenfor. Kontanter trenger hverken internett eller mobilnett. Kontanter bryr seg ikke om bankenes systemer er ute av drift. Kontanter er enkelt å ta med seg og enkelt å lagre. Kontanter tar sekunder fra betaler til mottaker, og mottaker kan bruke sin nye penger umiddelbart. Ikke noe banksystem som skal oppdatere saldo eller har tatt weekend-fri.

Men det blir en utfordring når kontanter blir vanskelig å få tak i. Det blir utfordrende når stadig flere butikker har «vi tar kun kort» skilt i døren, selv om de egentlig ikke har lov til det.

    

Finansiell inkludering

Digitalt utenforskap i Norge er også en gruppe som trenger finansiell inkludering. Men begrepet benyttes i større utstrekning om mennesker i utviklingsland som ikke har internett tilknytning, ofte heller ikke mobiltelefon infrastruktur, mangler strøm eller ikke har råd til digital deltagelse selv om infrastrukturen finnes. Slike får som regel heller ikke lån eller forsikring og dermed på mange måter mister den globale utviklingen av materiell velstand. Ulike organisasjoner bruker ulike tall for hvor mange som er «unbanked», men et tall rundt to milliarder virker å være i nærheten av konsensus. I tillegg en milliarder som kalles «under banked», de har muligheter i landet de bor i men for lite penger til at bankene finner det interessant å gi dem tjenester. Både i Europa og USA er det noen ti-tall millioner i disse gruppene. I Europa stort sett i land i øst som Romania og Bulgaria.

 

Sentralbankenes samfunnsoppgave

Det er bare Norges Bank, landets sentralbank, som har lov til å trykke og utstede mynt og sedler. Hvorfor har vi en sentralbank? Vi har ikke alltid hatt en sentralbank. Norges Bank ble opprettet så sent som sommeren 1816, for litt over 200 år siden. Historien har vist at når penger er involvert har vi mennesker det best når viktige beslutninger for samfunnet blir fattet sentralisert av noen som har relevant kompetanse og arbeider for samfunnets beste. Samfunnsoppdraget til Norges Bank er å fremme økonomisk stabilitet i landet og bidra til robuste og effektive betalingssystemer og finansmarkeder. 

 

Forretningsmodell

De fleste private banker er aksjeselskaper eller selskaper med investorer som eiere. Investorer har selvsagt som mål å få avkastning på sin investering. Styret og ledelsen i bankene har derfor som mål å tjene mest mulig penger på tjenestene de tilbyr sine kunder. Ingenting galt med det.

En av fordelene med en sentralbank er at de ikke har optimering av økonomisk gevinst som sin forretningside. Sentralbankens samfunnsoppgave er å sørge for et stabilt finansielt system og effektiv betalingsinfrastruktur til alle. Sentralbanken kan ta initiativ til å gjennomføre gode løsninger for folk flest, som banker og andre ikke ser mulighet til å tjene penger på. Det er et fellesgode.

Trenger vi en ny helmanuell betalingsinfrastruktur?

Når sentralbankene først arbeider med digitale sentralbankpenger, burde de også starte arbeidet med nye manuelle sentralbankpenger? Eller kan det finnes noen form for digitale betalingsmidler som innehar alle kontantenes egenskaper? Finnes det noen form for kontanter som reduserer muligheten for skatteunndragelse og betaling for illegal virksomhet?

 

Undersøkelser fra EU viser til at kostnadene forbundet med behandling av kontanter utgjør 0,14 % av EU’s samlede BNP. Van Hove gjorde er undersøkelse i Nederland og Belgia som konkluderte med at den Belgiske befolkningen vil spare anslagsvis 2 milliarder kroner og Nederland 1,5 milliarder kroner dersom de gikk over til utelukkende kortbetaling i stedet for kontanter. I Norge utgjør kostnadene i året anslagsvis 3,6 milliarder kroner. Dette er de samlede kostnadene ved å bruke kontanter både det bankene betaler (logistikk, regnskap og avstemming, rapportering, finanstilsynets regulering, etc.) og kostnadene publikum har ved å ta ut fra minibanken, lagre, håndtere, betale, etc. Andre undersøkelser antydet at kostnadene er opp mot 1 % av BNP.

Laura Rindal fra senter for økonomiske studier konkluderte for noen år siden med at dersom brukerne av kontanter måtte ta alle kostnadene ved å bruke kontanter kom bruken av kontanter til å bli en ti-del av hva den er i dag, og det alene vil øke BNP i EU med 0,19 %. Spørsmålet er hvem som bruker kontanter og hvem som dermed tar regningen. De rike betaler stort sett med kort og etter hvert mobiltelefonen uansett, og tar dermed liten del av kostnadene. Det er de fattige som tar mesteparten av regningen både i dag og i større grad i fremtiden. I Europa er det spesielt i landene rundt Middelhavet slik som Hellas, Italia og Spania. Jo lenger nord i Europa, jo mindre bruk av kontanter. De kriminelle er også i liten grad deltagere i å betale for muligheten til å bruke kontanter, til tross for at kontanter er de kriminelles foretrukne betalingsmåte. De flytter penger mellom seg og sjeldent via butikker og banker. De som legger kontanter under madrassen for å spare til dårligere tider deltar heller ikke i spleiselaget for å betale for kontanter.

Det er bisarr når US Mint kostnadene for å lage en nickle mynt koster åtte cent, og som de fleste bare kaster likevel. For noen år siden ble to kinesere anholdt av politiet i Frankrike fordi de ønsket å betale et hotellopphold med mynter i Euro. Hotellets ansatte regnet med at det var falske mynter. Politiet fant nær 40 000 kroner i Euro mynter på kinesernes hotellrom.. Men så viste det seg at de vare ekte. Kineserne hadde kjøpt myntene hos en skraphandler i Kina som hadde fått dem fra et selskap som tok imot leiebiler fra Europa. Folk hadde bare latt dem ligge i hanskerommet eller mistet dem på gulvet.

Det er nok ikke en del av mandatet, men det er muligens på høy tid at sentralbankene tar mer ansvar for fordelingen i samfunnet og øker kostnadene ved å være kriminell. Pengesedler med verdi over 100 kroner bør nok fases ut av sirkulasjon. Undersøkelser nevnt tidligere av meg viser at opp mot 25 % av pengesedler over 20 pund i England sirkulerer i kriminelle miljøer. Dersom de store sedlene fases ut, noe som kan skje innen 10 år, som er fristen Norges Bank har for støtte av en seddelverdi, vil de kriminelle sannsynligvis flytte over til andre og dyrere betalingsmidler. Elektronisk betaling er sporbar. Ved at sentralbanken / finansdepartementet bidrar til at alle, også de fattige, får tilgang til elektronisk betaling, utjevnes forskjellene mellom fattig og rik ørlite. David Birch har foreslått at alle burde få muligheten til et betalingskort eller mobilbetalings e-lommebok med mulighet til å inneholde opp mot ti tusen kroner, uten kreditt, og uten «kjenn din kunde» prosessen i bankene. Som betyr at selv flykninger uten ID kan få slik mulighet. Blir vi helt kontantfrie forsvinner sannsynligvis også lommetyverier og at man bli robbet på gaten. Blir vi i tillegg frie for plastikk penger og bare baserer oss på mobiltelefonen/mobiltelefon-armbånd med to eller tre nivå identitet (ansikt + fingeravtrykk + stemme + øye, …) slipper vi også unna kortsvindel. Og med det øker BNP enda mer.

Hva koster det å produsere en fem hundre kroner seddel? Noen veldig få kroner, muligens så lite som 3 kroner. Hvem er det som får de 497 kronene som genereres? Det er det som lager overskuddet i Norges Bank og overskuddet i Norges bank overføres til finansdepartementet. Med 50 milliarder kroner i omløp i sedler og mynt, er det skapt anslagsvis 49,5 milliarder i inntekter til Norges bank de siste ti årene. Dette kalles signiorage. I England utgjorde dette en milliard kroner i 2016, mens det i USA utgjorde anslagsvis hele 200 milliarder kroner bare i 2016. (kilde Sands 2016)

Kryptovaluta som investering

Kryptovaluta kan godt være en god investering i fremtiden. Men risikoen er sannsynligvis også stor. I tillegg er det veldig lav korrelasjon med aksjer og de fleste andre aktiva klassene, slik at kryptovaluta kan godt være nyttig i forbindelse med diversifisering av investeringsporteføljen din.

Enkelte land har våren og sommeren godkjent Bitcoin og andre kryptovalutaer som godkjent betalingsmiddel. Flere sentralbanker startet arbeidet med en digital krypto valuta rundt 2015, som gjør at en slik valuta etter hvert sannsynligvis blir «stuerent». Om det skjer vil kryptovaluta bli et enda mer attraktivt investeringsobjekt. Da er det fordel å velge en valuta hvor pengemengden blir begrenset, slik som Bitcoin, som i 2017 bare kan generere 1800 nye coin i døgnet i 2017, som halveres hver fjerde år, og maksimalt 21 millioner innen 2040. Det er som oftest slik at begrenset tilgang betyr høyere pris over tid.

Figuren er hentet fra www.blockchain.info og viser Bitcoin våren 2017. Fra et nivå rundt 1000 dollar for en Bitcoin steg den til over 3000 to måneder senere, for så å falle til under 2000 måneden etter. Volatiliteten og med det risikoen er veldig stor. Vurderer du å investere bør du nok begrense det til et beløp du har råd til å tape.

Noen kryptovalutaer har som formål å effektivisere for eksempel betalinger. Rippels XRP er en slik valuta. Det er ikke sikkert disse valutaene kommer til å stige veldig mye, ettersom hensikten er billig og rask betaling. Da blir en rask kursstigning uhensiktsmessig. Før du eventuelt investerer, ta rede på hensikten med valutaen.

Her er en liten list pr. sommer 2017 fra https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_cryptocurrencies:
Bitcoin (BTC) 2009 den mest kjente
Auroracoin (AUR) 2014 forsøk på å erstatte kroner, Island
BIT Connect (BCC) 2016 nettverkdreven for investeringer
DigitalNote (XDN) 2014 for banker og kontrakter
Ethereum (ETC) 2015 for smartkontrakter
Litecoin (LTC) 2011 tidlig ute og fortsatt i drift
Ripple (XRP) 2013 internasjonal betaling

Kryptovaluta børser

En forutsetning for at kryptovaluta skal ha en verdi er at det er mulig å veksle fra kryptovaluta til en sentralbank valuta som Norske kroner. XRP er notert på børsene BitGo, Bitso, Coinone, BIT bank, SCAs BuyBitcoin, AlphaPoint, Quoine’s QRYPTOS og SBI Virtual Currencies. Bitcoin er notert på noen titalls børser i verden som Svenske Safello. Ether som er valutaen i Blockchain teknologien Ethereum er også notert på noen titalls børser, ofte de samme som XRP. Det finnes flere hundre ulike coins, som går under fellesbetegnelsen «altcoins», alternative coins til Bitcoins.

ICO

Initial Coin Offering er blitt et populært tilskudd i løpet av 2017. Mange oppstartsselskaper utsteder ICO istedenfor aksjer når de skal hente finansiering. De som investerer kjøper coins/mynter istedenfor valuta. Disse coins er kryptovaluta på linje med Bitcoin. Deretter får de listet sine ICO på en kryptovaluta børs, slik at eierne av disse coins/mynter (kalles ofte token på Engelsk) kan få norske kroner for myntene sine, dersom de ikke ønsker å være investorer lenger. Dersom det ikke finnes noen mulighet for å veksle fra mynter til kroner bør man være skeptisk til investeringen.

Det finnes også noen fond som istedenfor fondsandeler gir investor/sparer coins/mynter. Verdien på myntene stiger (eller synker) med verdien på underliggende i fondet, på samme måte som aksjefond. Men prisen indikerer også hvilken tillit fondsforvalter har. En god forvalter kan oppnå høyere kurs på sine fond enn en dårlig forvalter, selv om verdien av underliggende er den samme. Myntene kan veksles inn hos forvalter og i noen tilfelle hos en kryptovaluta børs, om man ikke lenger ønsker å være investert. TaaS er et slikt fond, der underliggende er Bitcoin, Ether og andre kryptovaluta.

ICO har en eksplosiv utvikling i 2017, og det er ventet at totalvolumet vil passere 5 milliarder kroner innen utgangen av 2017, mot nær null i 2016.

Ponzi skjema

I kjølevannet av kryptovaluta utviklingen kommer det personer som ikke har rent mel i posen. Det gjør det nesten alltid når noe nytt er på gang. En av disse er sannsynligvis «onecoin» som flere aviser skrev om vinteren 2016/2017. De er etterforsket for svindel i mange land blant annet i Bulgaria, Latvia, Østerrike, Tyskland, Sveits, Belgia og Sverige. De selger en coin som en investering til naive «investorer» som ønsker å henge seg på coin bølgen. Om man gjør noen enkle Google søk finner man at bakmenn kommer fra tidligere Russland, kjøper eiendommer over an lav sko for penger de sannsynligvis får inn på coin salget.

Her er mer informasjon

(denne teksten er hentet fra boken min Investeringsguiden som kommer på Hegnar Media desember 2017)

En av de største teknologiske endringene de neste årene ved siden av Blockchain er den økende utbredelse av kunstig intelligens. Det kommer til å endre hvordan bankene leverer sine tjenester på, hvordan reguleringsmyndighetene regulerer finansielle tjenester på og hvilke tjenester vi som forbrukere blir tilbudt i fremtiden. Ikke bare fra bankene, men fra de fleste bransjer.

Facebookavsluttet et kunstig-intelligens prosjekt med snakkende roboter for noen uker siden fordi robotene hadde utviklet sitt egen språk, som intet menneske forsto noe av. Systemet skulle bli en tjeneste hvor man kunne snakke i stedet for å skrive i Facebook. Når to roboter snakket til hverandre forsto de hverandre, men for menneskene som hadde laget systemet hos Facebook var det helt uforståelig. Google hadde samme opplevelse for en tid side. Greit å vite at datamaskinene synes Engelsk er en ineffektiv måte å kommunisere på. 

Silvija Seres tok opp reguleringsmyndighetenes utfordring i DN på fredag. To kunstnere hadde laget er installasjon, en robot som brukte Bitcoin til å kjøpe vilkårlig ting på internett for 100 dollar i uken. (Random Botnot Shopper) Innimellom kom det ulovlige produkter som narkotika og falske dokumenter. Spørsmålet hun stiller er Hvem bryter loven? Hvem skal betale skatt av dette og til hvilket land, dersom installasjonen flyttes til andre land? Jeg var invitert på en konferanse arrangert av Norges Bank i Vitenskaps Akademiet i sommer hvor vi konkluderte at teknologien hadde løpt fra reguleringsmyndighetene. Mitt eksempel her var bruk at «smart assets» med Blockchain teknologien, som gjør det umulig med dagens regelverk å beregne moms, skatt, arbeidsgiveravgift etc. av en rekke nye tjenester.

Qi Lu var en av toppsjefene i Microsoft frem til nå i våres, da han sluttet for å starte jobben som COO i kinesiske Baidu. Kina er i ferd med å ta over tronen fra USA som det landet med raskest fremskritt innen kunstig intelligens. Det skrives nå flere faglige avhandlinger om Deep Learning i Kina enn i USA. Patentsøknader rundt kunstig intelligens fra Kina har økt 200 % de siste årene. I Kina finnes det nå både finansiell styrke og datakraft tilstrekkelig for å konkurrere med både USA og andre land. Både Alibaba, Tencent, CIB Fintech og UCloud bygger nye datasentre i stor hastighet, og de flytte det meste ut i skyen. Wuzhen Institute hevder at kinesiske kunstig intelligens selskaper har mottatt anslagsvis 25 milliarder kroner i finansiering i perioden 2012 til 2016.

Kinesiske universiteter ha de siste årene startet egne linjer for kunstig intelligens, og det forventes derfor enda større fart i årene som kommer, når disse studentene blir uteksaminert. En annen fordel Kina har er en massiv mengde data med høy kvalitet. Den enorme utbredelsen av mobile enheter, lagring i skyen og reguleringsmyndigheter som har en mer avslappet holdning til lagring av personlig informasjon (de har mer enn 40 lover om sikker lagring av personlig informasjon, men få bryr seg) gjør at Kina skaffer seg et fortrinn fremfor Europa og USA. Forbrukerne ser ikke ut til å være særlig opptatt av å holde personlig informasjon personlig. Det er også langt vanligere at man bruker stemmegjenkjenning og samtaler i kinesiske tjenester enn i Europa, som gjør at nye tjenester med kunstig intelligens ofte er stemmebaserte. Grunnen er det tungvinte kinesiske skriftspråket. At det finnes 730 millioner kinesiske internettbrukere legger ingen demper på fremgangen. Xiaoice, en voice-bot tjeneste fra Microsoft, som i tillegg til å fortelle vitser er i ferd med å bli en kunstig intelligens forfatter og novelle-skriver, som nå har 100 millioner kinesiske brukere.

 

Mer enn en milliard bruker digitale mobilpenger, mens maksimalt 44 millioner kryptopenger.

M-Pesa i Kenya startet en bølge av innovasjoner for nye penger i 2007, de var ikke først men mest effektive. Jeg har et langt avsnitt om det i boken min «Penger fra huleboer til robot» fra 2016. M-Pesa ble etablert av et teleselskap (SafariCom) og benytter tellerskritt / ringetid som penger, det vil si man kan både betale med det, oppbevare det for senere bruk og mange fører regnskap med det, aller 3 forutsetninger for å kunne kalles penger. Men ingen bank er involvert. Bare ringetid i mobiltelefonen, og man trenger ikke bankkonto, bare en mobiltelefon som kan sende SMS og et mobiltelefonabonnement. Kjøper jeg noe av deg for 100 kroner kan jeg sende 100 tellerskritt til din mobiltelefon, dersom hvert tellerskritt koster 1 krone. Mobiltelefon til mobiltelefon, P2P.    

I følge QuartzAfrika er det nå mer enn en milliard brukere av M-Pesa og tilsvarende løsninger i verden. I følge Statista er det 44 millioner krypto wallets i verden. Det er spesielt i land hvor andelen med bankkonto er lav at mobilpenger skyter fart. Det er nå mer enn 300 ulike tilbydere av digitale mobilpenger i mer enn 95 ulike land, og ikke mindre enn en milliard brukere. Det er fremdeles Afrika sør for Sahara som er vuggen hvor det finnes 469 millioner kunder som i fjor flyttet et beløp tilsvarende et halvt norsk oljefond i mobilpenger. Totalt betalingsvolum hver dag i verden for mobilpenger utgjør omtrent 20 milliarder kroner ifølge GSMA. I flere land utgjør betaling med mobilpenger mer både i volum og beløp enn «vanlige» penger, som ofte er kontanter. I disse korona-tider er jo det bra.   

Mobilpenger i Afrika

Utbredelsen fortsetter og sentralbanken i Nigeria har nå startet å utstede mobilpenger, etter at reguleringen er endret i landet. Etiopia har nå også gjort det klart at de åpner opp for mobilpenge lisenser. Den største teleoperatøren MTN Nigeria har nå lansert «MoMo Agent mobile money service» og håper å kopiere suksessen i Ghana. Mye av grunnen til suksess er at mobilselskapene har forhandlere/kiosker i de aller fleste landsbyene. Der kan befolkningen kommer med kontanter og kjøpe ringetid, slik at de kan betale for husleie, strøm, skole til barna og annet med ringetiden. Trenger de kontanter kan de veksle inn ringetid til kontanter i de samme kioskene. Det kalles cash-in/cash-out. I Afrika finnes det nå 228 slike kiosker pr. 100 000 innbygger, mens det finnes kun 33 minibanker pr. 100 000 innbygger og 11 bankfilialer. Mobilpenger er ganske enkelt både billigere, enklere og mer tilgjengelig enn «vanlige» penger, som bankene operer med.

 

Mobilpenger i Asia

Antall brukere i Asia er omtrent det samme som i Afrika, men antall transaksjoner og beløpene som betales er lavere. Den største gruppen befinner seg i det som kalles sør Asia, d.v.s. India, Pakistan og Afghanistan. I Afghanistan bruker flere hjelpeorganisasjoner mobilpenger, i tillegg til at det offentlige betaler ut lønn til for eksempel politiet i enkelte regioner. Det at pengene plutselig er digitale har også avdekket flere tilfeller av korrupsjon i Afghanistan. Det eneste område med nedgang de siste årene er øst Asia hvor de kinesiske AliPay og WeChatPay har fått innpass. India har blitt en slagmark for digital betaling med Google Pay, Paytm, PhonePe og AmazonPay. Her har også AliPay kjøpt seg inn i Paytm. Myndighetene gjorde en rekke ting i 2014 og blant annet åpnet bankkonto for et stort antall innbyggere, men bankkontoene til 348 millioner personer står fremdeles ubenyttet. GSMA rapporten informerer at 191 millioner mennesker i India ikke har bankkonto eller tilgang til mobilpenger.

Big tech på vei inn

Nigeria kan brukes som eksempel på det som sannsynligvis vil skje de neste årene. Interswitch ble Nigerias første unicorn med markedsverdi over en milliard USD, etter at Visa investerte stort i selskapet i 2019. AliPay investerte i Flutterwave, som dermed koblet den kinesiske plattformen med betaling i Nigeria. Også «norske» Opera software som nå eies av kinesiske interesser har investert 170 millioner USD i mobilbetaling i OPay i Nigeria, med en GoJek kopi fra Indonesia. Det som går igjen i 2019 er også at tilbydere av mobilpenger tjener penger og går med stadig større overskudd. Oftest er det andre enn brukerne som genererer inntektene, slik at transaksjonsavgiften for de som bruker tjenestene blir lavere.

 

Nye øko-systemer

Det interessante er at det etter hvert kommer nye økosystemer inn når først betalingene fungerer. I Kenya hvor det hele tok av først kan man nå låne i mobilpenger, oftest mikrolån. Noen tilbyr også innskudd med renter og til og med pensjonssparing. Den Kenyanske sentralbanken ustedet statsobligasjoner i M-Pesa for noen år siden, men en fast rente og minimumsbeløp på rundt 200 kroner. Denne trenden har de siste årene også kommet til andre land hvor mobilpenger har fått fotfeste. Det skal bli spennende å se hva som skjer der de kinesiske teknologigigantene kjøper seg inn i mobilbetaling selskapene. En annen trend er at bankene har koblet seg på de siste årene slik at det går transaksjoner mellom bankkonto og en mobiltelefon konto med mobilpenger. Dermed er det mindre an cash-in/cash-out, erstattet av bank-in/mobilmoney-out eller omvendt, noe som økte med 34 % i 2019. Det er også i større grad bruk av mobilpenger når fremmedarbeidere i for eksempel Europa sender penger hjem til familien i Afrika. Et eksempel at franske Orange gjør det mulig å sende mobilpenger fra Frankrike til Guinea, Madagascar og Mali. BitPesa gjør noe av det samme med kobling mellom Bitcoin og M-Pesa, noe særlig afrikanske fremmedarbeidere i England ofte bruker.

 

Blockchain og fremtidens penger

I disse tider med digitale sentralbank penger, nye stablecoin og utvikling av kryptovaluta, kan det være av interesse å se litt i sidespeilet. Finnes det noen der bak som er klarere til å kjøre forbi? Er Blockchain/DLT ganske enkelt for komplisert som en betalingsinfrastruktur i mindre utviklede land?

Kloke kryptohoder benytter ofte sin kapasitet til å bevege seg sidelengs, ved å introdusere stadig nye protokoller i Blockchain/DLT. Før protokollene er mer modne og det finnes interoperablitet mellom de som står igjen når støvet har lagt seg, blir det ikke noen riktig fart her. Bitcoin har feilet som betalingsinfrastruktur med dårlig skalering, høye transaksjonsavgifter (som sannsynligvis blir høyere i mai med halvering av «mine»bidraget) og flere ødeleggende fork’er. Ethereum og andre protokoller har opplevd mye av det samme.  Men i forhold til dagens betalingsinfrastruktur i vesten hvor mange ti-talls IT systemer i mange ulike banker og sentralbanker er involvert i hver eneste betalingstransaksjon er Blockchain/DLT i prinsippet langt å foretrekke. Billigere, raskere og mer effektivt, i tillegg til nye muligheter som for eksempel programbare penger. Vi i vesten handler ikke i bodene på torget lenger og vi befinner oss ofte tusenvis av kilometer unna de vi handler med. Det krever nok andre teknologier enn en torghandler i Kenya.

Blockchain (eller i alle fall distribuert «ledger») basert valuta rykker inn på stadig flere arenaer. Ripple har fått med seg et hundretalls banker, deriblant 15 av verdens største banker, på internasjonale betalinger med valutaen XRP. Internasjonale betalinger på 4 sekunder i stedet for 4 dager, og tillegg for en brøkdel av kostnaden, er forlokkende. Og det finnes en mengde tilsvarende tilbydere nå.

Men det er en annen teknologi som ser ut til å tiltrekke seg det store volumet i antall transaksjoner og det er mobilvaluta. Moroa startet i 2007 i Kenya med et telekom selskap som heter Safaricom, 40 % eid av Vodaphone. De utviklet en sms basert tjeneste som gjør at man med en sms kan sende telleskritt fra en mobiltelefon til en annen. Hvert telleskritt har en verdi, for eksempel en kroner pr. telleskritt. Dermed fant noen ut at man kan betale hverandre i telleskritt i stedet for kroner (Kenyanske shilling). De som har lest boken min har fått med seg hele historien, så jeg går ikke nøyere inn på det nå. Safaricom laget et eget økosystem ut av dette med navnet M-Pesa. M-Pesa er introdusert i andre land, og i Afganistan benyttes M-Pesa blant annet til å betale lønn til politibetjenter. M-Pesa utgjør anslagsvis 50 % av Kenya’s bruttonasjonalt budsjett – og det er ingen bank involvert. Tellerskritt/mobilvaluta (M-Pesa) benyttes til å handle på markedet, betale skolegang, strømregning og mye mer.link til mer informasjon

Det spennende nå er at det etterhvert kommer tilbydere av finansielle tjenester som bygger et økosystem på toppen av M-Pesa. Sists ute er myndighetene i Kenya som 30. juni introduserte M-Akiba, et obligasjonsprogram. Privatpersoner kan dermed investere i statsobligasjoner utstedt og garantert av regjeringen, med en rente på 10 % årlig, uten å ha en bankkonto. Innskuddet er i form av tellerskritt (M-Pesa), og minstetegningen er ca. 250 kroner. Akiba betyr spare på Swahili. Myndighetene planlegger å bruke pengene til å bygge infrastruktur. Det planlegges også å skape et annenhåndsmarked for obligasjonene i mobilvaluta M-Pesa.

I 2012 etablerte CBA (Commercial Bank of Africa) har et samarbeide som gjør at man kan sende og motta penger til bankkonto. I tillegg har CBA bygget en spare løsning for M-Pesa som så langt har tiltrukket seg 4,5 millioner brukere som har spart 20 milliarder kroner for pensjon. Bitpesa har eksistert noen år hvor man kan sende verdier fra Bitcoin til en mobiltelefon i M-Pesa, automatisk veksling mellom Bitcoin kryptovaluta og M-Pesa mobilvaluta.
Teknologien bak mobilvaluta er mye enklere enn Blockchain og betraktelig billigere å drifte. En god gammeldags Nokia 3010 gjør jobben, ingen ny IPhone trenges. Det kan godt tenkes at mobilvaluta blir den gjeldende valuta i folkerike utviklingsland, mens kryptovaluta blir den dominerende i industrialiserte land.

For oss som følger litt med i fremveksten av nye forretningsmodeller basert på Blockchain og teknologien for distribuerte regnskapssystemer (DLT) dukker tokenisering (tokenizing) stadig oftere opp. Det kan se ut til at tokenisering kommer til å forandre hverdagen for de fleste som driver med investeringer, noe alle banker gjør, både i forbindelse med sparing og pensjon og som tjenester til bankens kunder. Det kan derfor være på tide at jeg beskriver fenomenet litt detaljert, slik jeg oppfatter det.

Eiendom

I New York bygges et nytt luksuriøst leilighetsbygg i 13. gate east village, med 12 leilighet på opp til 500 kvadratmeter i disse dager.  I dette prosjektet er det utstedt et fast antall «token», hvor hver «token» representerer et eierskap til prosjektet. Man kan muligens se på det som en aksje i prosjektet. Dyre leiligheter i New York er i disse dager tungsolgt og investeringene store. Ved tokenisering av prosjektet og eierskapet i bygget får utvikler inn penger til utvikling og salg, uten å bruke banker eller egen kapital, gjennom en form for folkefinansiering, ved at et stort antall investorer kjøper tokens i prosjektet. Dermed kan mindre formuende investorer delta med et mindre beløp, og da blir slike prosjekter og investeringsmuligheter tilgjengelig for et større publikum. Finansieringsprosessen blir mer effektiv, billigere, raskere og totalt gjennomsiktig. I tillegg er informasjonen symmetrisk, ved at både utbygger, investor og etter hvert kjøper av leilighet har nøyaktig samme informasjon. Dette prosjektet bruker tjenester bygget i Ethereum Blockchain av selskapene Propellr and Fluidity, hvor Propellr er registrert eiendomsmegler og Pluidity står for programmeringen. Ved å bruke smartkontrakter som utfører kontraktens innhold som og når avtalt, reduseres også mulighetene for krangel og uenighet. I tillegg er det enkelt å lage et marked for omsetning av disse tokens, dersom en investor ønsker seg ut lenge før prosjektet er ferdig. Les mer her 

Et nærmest norsk prosjekt står eiendomsinvestor Einar Skjerven for i iFunded. Einar mener tokenisering blir en «game changer» i følge et intervjue med Finansavisen 13. oktober. Planen er å utstede «security token» som skal finansiere prosjektene og være notert på kryptobørs, slik at man kan kjøpe og selge seg opp og ned i prosjektene. iFunded arbeider i dag med en rekke byggeprosjekter i flere byer i Tyskland, mest av alt i Berlin.  

I motsetning til aksjer er det mulig å selge en del av, for eksempel 0,25 token, mens det normalt ikke er mulig å selge mindre enn en aksje. Securrency er et selskap som har spesialisert seg på å liste eiendomsprosjekter som benytter tokenisering som finansieringskilde. Dermed finnes det en operativ markedsplass for omsetning av tokens i eiendomsprosjekter og etter hvert andre prosjekter. Ettersom det kan omsettes fraksjoner av tokens (f.eks. 0,001) er det ingen nedre grenser for investeringene.  Muirfield Investment Partners har spesialisert seg på luksuriøse prosjekter som normalt bare er åpent for investeringer fra svært rike familier, men som vanlige investorer nå kan delta i. De planlegger en TAO (Tokenized Asset Offering) i løpet av et par måneder.

ICO forbindes oftest med Initial Coin Offering, men i Berkeley i California står det for Initial Community Offering. Dette er obligasjoner (lån) kommunen og det offentlige legger ut for å finansiere skoler, barnehager, veier eller billige boliger til unge. UC Berkeley Blockchain Lab arbeider nå med å tokenisere disse obligasjonene, som vil gjøre at innbyggere kan investere i nærmiljøet med et begrenset beløp, i motsetning til tidligere når det var banker og store investorer som gjorde slike investeringer. Planen her er at disse token skal kunne brukes i lokale butikker slik at investorene både får pengene tilbake og renter på utlånet, enkelt og når de ønsker.  

Edelmetaller

Men det er ikke bare eiendom som tokeniseres.  Edelmetaller som gull er selvsagt et naturlig valg for investeringer, selv om avkastningen ikke har vært all verdens de siste årene (ned rundt 8 % så langt i år). Her finnes det mange tilbydere av tokeniserte eierskap i fysisk plassert gull. En av disse er OneGram hvor hver token er støttet av fysisk gull som er lagret på Dubai Airport Free Zone. OneGram tilbyd investeringer i henhold til Sharia loven, men er selvsagt åpen for andre enn bare muslimer. En annen er ZenGold som har den fysiske plasseringen av gull på gullbørsen i Shanghai. I England er Royal Mint involvert i et tilsvarende prosjekt. Det er mye enklere å investere i en token enn å få en gullbarre sendt hjem til deg, som skal oppbevares sikkert. Men det er ikke bare gull, mange andre verdifulle metaller er også er gjenstand for tokenisering og muligheter for omsetning på en digitale børser. Det finnes andre metoder å investere i verdifulle metaller på som for eksempel børshandlede fond knytet til metallprisen (ETC), men tokens kommer nok til å bli stedig mer brukt. Ettersom det finnes fysisk lagret metall, vil verdien av token aldri bli null, og nedsiderisiko er begrenset til spotverdien av metallet. Men på den annen side finnes selvsagt motpartsrisiko, ved at selskapet faktisk ikke har lagret riktig mengde metall.

Disse investeringsmulighetene må ikke forveksles med ICO’ene som utstedes i selskaper som leter etter edelt metall, slik som gruveselskapet Canamex som har utestedet token for å finansiere utgraving av gull i Canada. ICO’en hentet inn 50 millioner dollar. Dette er i prinsippet det samme som å selge skinnet før bjørnen er skutt. Selv om de har rett til å grave etter gull er det ikke sikkert de finner tilstrekkelig verdier til å støtte verdien av de tokens som er utstedt. Men det morsomme med Canamex er det er det lille norske selskapet Harmonychain med Bjørn Zachariasson i spissen som har laget den tekniske Blockchain løsningen.

ICO

Jeg kommer selvsagt ikke utenom ICO (Initial Coin Offering), og det som kalles «security ICO», som i prinsippet kan sees på som det samme som aksjer i et oppstartselskap. Forskjellen er at tokens i slike ICO’er ikke er regulert (i alle fall ikke i Norge enda), det finnes ingen mekanismer for stemmerett på generalforsamling, betaling av utbytte, behov for aksjonæravtaler, hva styre og ledelsen må gjøre i forbindelse med tap av aksjekapital, det skal føres regnskap og muligens ha en revisor eller andre regulerte forhold. Som ved såkorninvesteringer kan det enten går veldig bra eller veldig dårlig. Et eksempel på det siste var det tyske prosjektet Savedroid, ledet av Yassin Hankir. Mynten eller token i Savedroid het SVD. Savedroid lykkes med å selge sine SVD fra sin ICO for 50 millioner dollar. Deretter la Yassin ut en melding på Twitter «Thanks guys! Over and out…» sammen med et bilde fra en sandstrand et sted hvor det er godt og varmt – og etter det ble det helt stille.  Det ble «emittert» for nær 5 milliarder dollar i ICO’er i 2017 og beløpet har passert ufattelige 21 milliarder i 2018. ICO’ene har nok resultert i mange titusen nye arbeidsplasser i nystartede selskaper verden over.

Tokenisering av aksjer

Det kommer stadig flere eksempler på «gamle» selskaper som gjør om sine aksjer til digitale tokens, eller som utsteder tokens i tillegg til aksjer i forbindelse med en «emisjon». Et eksempel på det er bioteknologi-selskapet Quadrant Biosciences i USA som jobber med hjerneforskning, autisme og Parkinson sykdommer, sammen med en rekke av de største universitetene i USA. Quadrant hentet inn 13 millioner dollar i et salg av digitale token og ga 17 % rabatt for eksisterende aksjeeiere (noen konverterte lån til token) og samtidig unngikk utvanning av eksisterende aksjeeiere. Det er en rekke fordeler, også for børsnoterte selskaper, med å tokenisere aksjer. Selskapshendelser som, splitt, fusjon og utbytte er mye enklere, billigere og mer effektivt å håndtere i en ren digital verden. En ren digital token-basert markedsplass er muligens mer effektiv enn tradisjonelle børser og behovet for sentral motpart og deponering (VPS i Norge) blir redusert betydelig i en P2P verden.        

Jeg kunne fortsatt denne bloggen mange side til, men slutter nå og håper jeg fått frem at tokenisering muligens kommer til å forandre investeringer, bank og finans i en ikke altfor fjern fremtid.

De fleste sentralbankene arbeider nå med prosjekter for å introdusere DSP (Digitale Sentralbank Penger / Central Bank Digital Currencies) eller CBDC som er den engelske forkortelsen. Kina informerte i fjor høst at de lanserer CBDC «snart», men er ikke ute enda. Sverige informerte at de startet et pilotprosjekt for en måned siden. Kambodsja startet test sist sommer, og ruller nå ut i produksjon til 11 av landets banker. Den Europeiske sentralbanken er sammen med sentralbankene i England, Canada, Japan og Sveits om et prosjekt. Det er mange utfordringer som må løses som vil ta tid, sikkert år, og ikke bare teknologiske, men like mye arkitektur og hvilken rolle sentralbanken bør ha i forhold til de private bankene og befolkningen. Vi som arbeider med digital transformasjon i finansmarkedet og blokkjedeteknologi regner med at noen form av blokkjedeteknologi vil være den meste effektive grunnstenen i teknologien sammen med andre teknologier.

Penger

De pengene vi har i dag «trykkes» enten av sentralbanken eller av de private bankene som DNB, Nordea og sparebankene. Sentralbanken trykker penger i form av mynter og sedler og de private bankene trykker resten, som betyr alle pengene som er på bankkonto og som vi kaller kontopenger. Kontopenger trykkes når noen tar opp et lån og samtidig leverer sikkerhet til banken, for eksempel i boligen, bilen, varelager, kontrakter eller annet. Rentene på lån er en utgift for samfunnet, men inntekt for bankene. En privat bank kan gå konkurs, men det kan neppe en sentralbank, derfor kan det muligens være gunstig at de fleste pengene i omløp er en fordring på sentralbanken og ikke på en privat bank. Norges Sentralbank har redusert styringsrenten fra 1,5 % til 0,25 % på en uke, og mange spår negativ rente fra sentralbanken om ikke lenge. Likevel faller ikke NIBOR som er den renten bankene henter likviditet med, i tillegg til kundeinnskudd, mer en 0,25 % fordi bankene er i ferd med å miste tillit til hverandre, eller sagt på en annen måte, risikoen er høyere i interbankmarkedet. Dette var stor del av problemer under finanskrisen i 2007/2008. Dermed virker det som om sentralbanken kun har marginal påvirkning på renten. Men de kan bidra med likviditet. Den mot-sykliske buffer ble redusert, noe som frigjorde rundt 600 milliarder kroner som bankene kan låne ut. Rentemarginen til bankene i 2019 var omtrent 1,5 %, som vil bety nye 9 milliarder i netto inntekter til bankene. Noen banker har redusert renten på boliglån med 0,35 % til 0,5 % fra og med slutten av april og i tillegg tilby å utsette avdrag – det hjelper for folk som ikke har inntekt eller mye lavere inntekt.

 

Kunne helikopterpenger hjulpet nå?

Verdikjeden i varehandel starter med at du og jeg kjøper noe i butikken eller på nettet, som sender pengene til grossister og deretter til produsenter, og alle ledd kan betale lønninger og produksjons-innsats-faktorer. Ved at myndighetene deler ut penger til bunnen i verdikjeden kan kjeden fores «nedenfra» istedenfor lån som ofte slippes «ovenfra». Sannsynligvis er en kombinasjon av disse to strategiene den beste? Omsetning er bedre enn lån. Norske familier og bedrifter har allerede mye lån, noe finanstilsynet har uttrykt bekymring for i flere år. Nå får de mere lån, og lån skal jo betales tilbake en eller annen gang, som igjen betyr at vanskelighetene strekkes lengere ut i tid. DSP/CBDC vil være mer effektivt enn kontopenger ved helikopterpenger ettersom det kan sendes rett til hver enkelt, og helt gratis. Det kunne bety at hver familie fikk inn et beløp rett på DSP kontoen sin, og det samme kunne bedriftene fått. Ikke lån, men gratis penger. Disse digitale pengene kunne sentralbanken trykke, med sikkerhet i for eksempel i statens inntekter fra olje, skatt eller annet. Med en blokkjedeteknologi kan hver krone få et nummer og gjøre det umulig å bruke midlene til annet enn forbruk for å holde hjulene i gang. Å legge til side en slik digital mynt for sparing eller investering vil være umulig og det kan knytes smartkontrakter til hver mynt for å gi rabatter, bonus eller tilgang til andre fordeler. I dag må myndighetene sett i gang en rekke verdikjeder som NAV, bankene, Studielån ordninger og annet for å nå frem til rett vedkommende.

Henrik Ibsen skrev i Per Gynt «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest».  Muligens må vi denne gangen tenke mer originalt enn å hente frem tidligere ordninger? Begrepet helikopterpenger ble først brukt av økonomen Milton Friedman i 1969. Helikopterpenger er siden diskutert ved de fleste kriser, men så langt jeg vet ikke tatt i bruk i noen grad. Island forsøkte seg, men det ble ikke noen suksess. Venezuela har vel også prøvd seg, men der er det ingen som vil ha sentralbankpenger hverken på den ene eller andre måten med mange tusen prosent inflasjon.       

Noe skjedde i fjor sommer etter at Facebook annonserte at de kommer til å lansere sine egne private digitale penge som de kaller Libra. Nå er det litt usikkert om og eventuelt når de gjør det. Men da gikk det bare noen uker før den kinesiske sentralbanken publiserte sitt prosjekt for digitale sentralbank penger (DSP/CBDC) og skyldte på Libra for grunnen til at de publiserte det nå, ettersom de har arbeidet med prosjektet siden 2014. Når først Kina publiserte gikk det bare et par uker før Kongressen i USA ba sentralbanksjef Powel om å få opp farten med å gjøre det samme. Den første setningen i brevet lyder slik «som du er klar over forandrer pengene nå form», og det har de rett i. Etter det har det ene tatt det andre og jeg skal gå gjennom en rekke, men langt fra alle, av de prosjektene i sentralbankene som er i bevegelse. Det er nemlig et poeng at det gir et komparativt fortrinn å være først dersom landet lykkes med å bli brukt som internasjonal oppgjørsvaluta, slik Kina ønsker. I små lokale valutaer som i Norden er det nok best om mange land gjør det samtidig.

Blockchain/DLT

De fleste sentralbankene arbeider med hypotesen at en DLT er den beste basis-teknologien, men at teknologien fremdeles er umoden. En sentralbank må ha fokus på finansiell stabilitet, og da kan ikke teknologien feile eller verdiene stjeles fra wallet, slik kryptovaluta fungerer i dag. Da oppnår man ikke den tillit som er nødvendig i befolkningen. Samtlige sentralbanker som jobber med piloter eller til og med de håndfull sentralbanker som er like ved å lansere benytter private nettverk (Permissioned only). Det er helt naturlig at åpne nettverk (permissionless) kan ikke benyttes ved betaling ettersom man skal tilfredsstille KYC og arbeidet mot korrupsjon, skatteunndragelse og terror finansering. Det faktum at det er mulig å lage en fork, og spesielt hardfork slik både Bitcoin og Ethereum har opplevd, må ikke kunne skje med en DBDC. «Noen» må være ansvarlig for protokollene, ekte open source fungerer ikke i disse miljøene. De fleste sentralbankene har oppdaget at programmerbare penger og bruk av smartkontrakter er et gode. Ettersom det etter hvert finnes så mange ulike Blockchain/DLT teknologier med ulke protokoller, skaper det også utfordringer for sentralbankene. Det hadde vært enklere om det ble som med internett TCP/IP og http protokollene ble global standard, punktum. Det kan virke som om Hyperledger familien og Corda frem til nå er de mest brukte i sentralbankenes pilotstudier.

Hva gjør bankene med betalinger?

Dagens infrastruktur for både lokale og internasjonale betalinger ble introdusert på 1980 tallet, og var frem til nylig lite endret. En liten lapp her og der for å tette noen hull. Men de siste årene har Facebook, Amazon og Google lagt listen mye høyere for kundereisen, i tillegg til at sentrale aktører har oppdaget at Blockchain baserte teknologier kan endre fremtiden. Dermed har SWIFT introdusert SWIFT gpi, EU har introdusert TIPS og TARGET2 og Norges Bank sammen med Finans Norge en ny direkte betalings rutine. En gruppe nordiske banker arbeider med P27 prosjektet, og tilsvarende finnes både i USA og Asia. Resultatet av alle disse prosjektene er at betalinger vil ta sekunder fra en bankkonto til neste innenlands og noen minutter med SWIFT gpi internasjonalt. Dermed mister krypto og Blockchain baserte teknologier en de viktigste salgspoengene sine, og gjør at sentralbankene muligens kan ta det med ro? Men en distribuert kryptert token-basert økonomi har veldig mange andre fordeler enn bare betalinger.

 

Sverige

Den svenske riksbanken utlyste en anbudskonkurranse i 2018 og valgte i januar 2020 Accenture som rådgiver og teknisk gjennomfører og DLT teknologien Corda fra R3 til et pilotprosjekt. R3 er et amerikansk softwareselskap som er eid av et stort antall banker. Corda er en privat kjede hvor hver node blir invitert inn av de som styrer nettverket. Hver deltager i Corda må drive sin egen node, og transaksjonene går fra node til node. Corda er bygget for banker og bankenes behov for KYC, AML og CTF, men har også en rekke svakheter. Sverige har startet et pilotprosjekt som skal pågå frem til februar 2021, så vil de ta stilling til neste skritt.

 

Frankrike

Den franske sentralbanken har nå ute en forespørsel om tilbud om å delta i et pilotprosjekt, som de kaller eksperiment. De ønsker både å teste ut teknologier, og gjøre analyser av makroøkonomien ved CBDC. De ser for seg at de velger partner før sommerferien og starter pilotprosjektet rett etter sommeren. De er også åpne for DLT, men holder spørsmålet om teknologi åpent.

 

England

Den engelske sentralbanken var en av de første sentralbankene i verden med studier av CBDC, men det meste var skrivebordsanalyser. I mars kom de med en ny rapport og denne gangen langt mer teknisk og løsningsorientert. De fulgte opp uken før påske med et webinar med 1 200 deltagere for de som ønsker mer informasjon og en seksjon med spørsmål og svar. Er du interessert i CBDC er denne rapporten god lesning. De foreslår for eksempel at private bankene og regulerte Fintech selskaper «åpner» wallet for kundene og med det er ansvarlig for KYC og AML. De har også fokus på «open banking» og at andre enn banker tilbyr nye tjenester utover betaling. Privat informasjon om hver kunde kan lagres i banken, og ikke i nettverket som hjelper på GDPR og sikkerhet om privat informasjon. De åpner for innspill på rapporten frem til midten av mai, men hva de så vil gjøre har de ikke informert om. Den engelske sentralbanken er muligens den eneste sentralbanken som er positiv til Facebook Libra prosjektet og har offentlig informert at det er mye fra det prosjektet som kan være nyttig for samfunnet, og at Libra kan bli en systemviktig kilde for betalinger.

 

6 banker i felles prosjekt

Midt i januar i år annonserte sentralbankene i Sverige, Canada, Sveits, England og Japan i tillegg til den europeiske sentralbanken (ECB) og sentralbankenes sentralbank (BIS) at det starter et felles prosjekt. Det er ikke kommer ut mye detaljer, men flere av de som står prosjektet nært mener hovedfokuset er arkitektur og hvilken rolle sentralbanken bør ha i forhold til de private bankene og innbyggere i et land. I stor grad en skrivebords øvelse. Det er langt mer enn teknologi som er viktig ved utvikling av CBDC så det er smart at mange sentralbanker arbeider sammen om slikt.

 

Canada

Sentralbanken i Canada har et prosjekt som heter Jaspar, som de startet for mange år siden. I den første fasen brukte de Ethereum, som de forlot i fase nummer to til fordel for Corda. Den 25. februar i år kom de med en ny rapport hvor de innleder med å informere at de ikke har noen umiddelbare planer om å introdusere CBDC, men de vil ombestemme seg dersom 1) bruken av kontanter blir irrelevant som betalingsmiddel eller 2) en privat digital pengeenhet tar en stor del av betalingsmarkedet i Canada. Og en slik privat digital pengeenhet kan muligens være Libra?  Dersom de i fremtiden kommer til å introdusere en CBDC er det en avgjørelse som må tas av den politiske ledelsen i landet, men sentralbanken fortsetter å forberede for en slik avgjørelse.

 

Marshall øyene

Marshall øyene ligger i Stillehavet nesten midt mellom Amerika og Asia, og har frem til nå brukt amerikanske dollar som landets valuta. De har nå som mål å lansere sin digitale sentralbank penge om kort tid. De har valgt en annen privat blokkjedeteknologi som heter Algorand. Sean Ford hos Algorand sier til Coindesk at teknologien kan skalere til et stort antall transaksjoner i sekundet uten problemer og i tillegg er alle betalinger endelig og kan ikke gjøres om, på samme måte som kontanter er. Den digitale mynten kalles SOV og vil bli knytet til kursen på USD. Med SOV vil øygruppen endelig få sin egen valuta.

 

Kambodsja

Kambodsja er et annet land som opplyser at de kommer til å lansere en digital sentralbank penge i løpet av dette året. Prosjektet heter «Project Bakong» og gikk i pilot sommeren 2019. Mynten kalles Bakong. Presidenten i sentralbanken Chea Serey sier til Coindesk at Bakong blir bedre og billigere enn debet og kredittkort både for brukere og butikker. De har nå startet å rulle ut Bakong til 11 av landets største banker og håper å være operativ om ikke lenge. Hver person må ha en bankkonto som knytes til e-lomeboken (Wallet) slik at verdier flyter sømløst mellom vanlige bankkontopenger og digitale sentralbankpenger. Sentralbanken opplyser at de regner med at de fleste regninger vil bli betalt med Bakong i fremtiden. Det er det japanske selskapet Soramitsu som levere blokkjedeteknologi, og de opplyser at de har kontakt med andre sentralbanker i Asia. Systemet er basert på Hyperledger Irhoa teknologien, som er en privat blokkjedeteknologi, spesiallaget for banker, betaling og tokeniserte realaktiva.

Norge

Norges bank har et team på omtrent 4 personer som bruker tid på digitale sentralbank penger, noe de har gjort i flere år. De følger nøye med på hva som skjer i Sverige, i tillegg til andre sentralbanker og de har utviklet god kompetanse både på teknologier og makroøkonomiske analyser av en eventuell innføring av CBDC. De har så langt ikke ønsker å starte pilot prosjekter, men nå opprettes et «laboratoriet» slik at de er bedre forberedt dersom de blir nødt til å sette opp farten. De har en «vent og se» holdning, slik en rekke andre sentralbanker har. 

Singapore

Prosjekt Ubin startet november 2016 med sentralbanken i Singapore, MAS (finanstilsynet i Singapore), Bank of America Merrill Lynch, BCS Information system, Credit Suisse, HSBC, J.P.Morgan, Mitchibushi UFJ Financial Group, OCBC Bank, R3 (Corda), Singapore bank, Overseas bank og Deloitte. Hensikten var å test hvordan tokens (kryptovaluta) kan forbedre det finansielle systemet i Singapore. Prosjektet er nå inne i sin 5. fase og har som mål å lage bro over til andre Blockchain protokoller og nye bruksområder slik at økosystemet utvides. De har også gjort tester av grensekryssende betalinger med sentralbankene i Canada og England.

 

Brasil

Prosjektet ble startet siste halvdel av 2016. FEBRABN (Brazilian Federation of banks) deltok i prosjektet. Prosjektet hentet lærdom fra andre prosjekter ved starten, som prosjekt Ubin (Singapore), Emerald (Skotland) og Jasper (Canada). Sentralbanken vurderte flere user cases, og valgte til slutt SALT systemet som prosjekt for å teste DLT. SALT (System for Transaction Settlement) er et backup system basert på RTGS (straks betaling) dersom hovedsystemet for oppgjør svikter. Brasil har tett teknisk integrasjon med straks betalinger til noen av sine naboland. I 2018 satt sentralbanken opp et laboratorium og en sandkasse for testing av ulike forhold. De har også valgt å bruke Corda fra R3 i den videre utprøvingen.

 

Sentralbanken i Europa og Japan.

Prosjekt Stella ble startet desember 2016 i fellesskap av ECB (European Central Bank) og BOJ (Bank of Japan, Japans sentralbank). Mens ECB benyttet lokalt installert hardware, benyttet BOJ skybasert hardware. I testen ble det benyttet transaksjonsvolumer fra virkeligheten for disse to markedet, mellom 10 og 70 transaksjoner i sekundet (RPS- Requests Per Second). Basis var også straks-betalinger basert på Real-Time Gross Settlement (RTGS). Dette var i stor grad en teknisk test av stabilitet og betalingshastighet, og i mindre grad en test av makroøkonomi og utstedelse av krypto valuta.

Det ble testet transaksjonsvolumer opp mot 250 transaksjoner i sekundet, noe som medførte utfordringer som ikke ble løst i testen. Det ble også oppdaget at antall noder reduserte betalingshastigheten, opp mot 65 noder reduserer hastigheten med 0,2 sekund i forhold til 4 noder. Også den fysiske avstanden mellom nodene har betydning for betalingshastigheten, for eksempel innenfor Japan rundt 0,6 sekunder i snitt, mens en betaling fra Frankfurt i Europa til Osaka i Japan tok 1,5 sekunder.   

Prosjekt Stella eksisterer fremdeles og er nå inne i sin fase 4, og den siste formelle rapporten om fase 4 kom januar 2020.

 

Venezuela og Iran

Begge disse landene har lansert sine CBDC i produksjon og begge land er gjenstand for sanksjoner. Tanken var nok at en CBDC kan omgå sanksjonene, men president Trump var raskt ute med å advare alle som rørte disse digitale pengene. Iran valgte Hyperledger, mens Venezuela valgt Ethereum og ERC20 token. I Venezuela betaler myndighetene ut lønn til mange offentlig ansatte og pensjoner til pensjonister i Petro som den digitale pengeenheten heter.  Men med mange tusen prosent inflasjon veksler de fleste til seg Bitcoin og kryptovaluta eller dollar cash om de klare, så fort som mulig. Noen videre suksess har ingen av disse landene med CBDC.

 

Uruguay

Sentralbanken i Uruguay har kjørt et pilotprosjekt med e-pesos i noen år med opptil 10 000 brukere. De har nå lansert en verktøykasse for videre utvikling av dette prosjektet. 

 

Kina

Jeg startet denne bloggen med Kina og vil avslutte med Kina. Den kinesiske sentralbanken informerte høsten 2019 at de «snart» kom til å lansere sin CBDC. Men så ble det stille. I mars 2020 kom det melding om at de hadde tekniske utfordringer, men at de fikk bruke en Blockchain patent som AliPay har og som har løst problemet. Dermed er de igjen «snart» klar til å lansere. Det er ingen tvil om at de arbeider med formål å lansere så snart det er teknisk mulig. Kina har problemer med korrupsjon, noe de tror CBDC kan hjelpe dem med. De ønsker å bytte ut USD med egen valuta ved internasjonal handel, noe CBDC kan hjelpe dem med. De har mange uten bankkonto, de får nå tilgang til de digitale pengene. De arbeider sammen med de største bankene og både AliPay og WeChatPay for å distribuere de nye digitale pengene, dermed tar sentralbanken tilbake kontrollen med betalingsinfrastrukturen som i dag finnes hos AliPay og WeChatPay. Dersom Kina lanserer CBDC kommer nok andre land til å sette opp farten. Jeg har skrevet om det kinesiske prosjektet i en rekke tidligere blogger.   Og her

 

Det finnes mange andre sentralbanker med CBDC prosjekter, men jeg avslutter her. Men spørsmålet er fremdeles når digitaliserer sentralbanken pengene sine? Jeg TROR tidligst 2021 i Kina, 2022 i noen land i Europa og 2023 i USA. Da følger det lysets bevegelser vestover, fra øst til vest. Dersom det skjer vil det vokse frem et helt nytt økosystem frem mot 2030, og det skriver jeg om i min neste bok som kommer i 2022.

Les også mitt innlegg i Finansavisen om digitale sentralbank penger

BoE - Staff working paper No 605, July 2016.

Når kommer neste sentralbank med krypto penger?. Ettersom jeg var inne på krypto penger laget av sentralbanker for noen uker siden kan det være av interesse å dykke litt inn i en av dem, den engelske sentralbanken. Det interessante med dette dokumentet er diskusjonen rundt makroøkonomien, og ikke så mye teknologien. 

Fokus for dette 90 sider lange dokumentet er hvordan makroøkonomien kan fungere med en digital pengeenhet utstedt av sentralbanken. Teknologien som er nevnt er basert på DLT (Distributed Ledger Technology) , uten at det er gjort noen teknisk analyse slik andre sentralbanker har gjort. Avslutningsvis er det utarbeidet en rekke interessante matematiske modeller for gjennomføring av CBDC (Central Bank Digital Currencies).
Kort oppsummert: 30 % av BNP bør være i CBDC, som vil øke BNP med 3 %. Publikum bør få sette inn innskudd i sentralbanken på rentebærende konto (i tillegg risikofritt) i konkurranse med bankenes kontopenger som betalingsmiddel.

Ettersom det ikke finnes noe empiri å undersøke har denne studien benyttet DSGE modellen med parametere fra USA før finanskrisen før 2007. Det er benyttet 30 % av BNP i CBDC ettersom det tilsvarer de kvantitative lettelse flere sentralbanker har benyttet de sist 10 årene. Resultat viser at å benytte CBDC vil øke BNP med 3 % på grunn av bedre betalings infrastruktur og tilpassing av skatt. Ettersom innovasjonen både vedrørende kontanter og elektroniske penger (lønnskonto, bedriftskonto, lån og innskudd) ikke har funnet sted på mange ti-år, representerer private penger, slik som Bitcoin innovasjon både som betalingsmiddel og verdienhet. Det er spesielt den desentrale hovedboken (distributed ledger) som medfører innovasjon ved at sentralbankens uunnværlighet bortfaller.
Dagens betalings systemer er basert på en sentral enhet med sentralbanken i sentrum. Bankene gis adgang gjennom innskudd i sentralbanken, og med det en fordring på sentralbanken. Betaling mellom kunder i en bank medfører bokføring i denne bankens hovedbok. Betalinger mellom flere banker gjøres ved bokføring i disse’s hovedbøker og via bokføring i sentralbanken, alternativt en oppgjørsbank i utlandet. For å sørge for tillit er banker regulert og gjenstand for kapitaldekningskrav og andre krav. Regulering av finansmarkedet skaper inngangsbarrierer og gir bankene prismakt og makt til å prise gjeld.
Digitale penger har en rekke fordeler slik som økt konkurranse, økt tilgjengelighet og økt fleksibilitet. Men digitale penger medfører også ulemper, som kostnaden ved å ha mer en enn hovedbok som skal synkroniseres med eksisterende og kostnadene ved at aktørene ikke har tillit til hverandre. Dersom nye aktører skal ha muligheten til å delta må det finnes en mekanisme for å velge dem inn.

Kryptovaluta har mye av de mekanismene som behøves og Bitcoin er den fremste av disse. Aktører (minere) som ønsker å legge transaksjoner til hovedboken må også bevise at de aksepterte en stor kostnad ved å få det gjort, noe som kalles «Proof of Work» (PoW). Ettersom minere konkurrer er det den som legger ned mest arbeid som har størst sannsynlighet for å vinne. Fordelen med PoW er at den tillater nye aktører bare dersom de er villige til å betale prisen for å delta, uten at den nye aktøren har noen kontrakt eller avtale med de andre aktørene, noe som sikrer et komplett desentralt system.

For å sikre at en blokk mines omtrent hvert 10 minutt, tilpasser vanskelighets-graden i algoritmen seg kontinuerlig etter tiden mellom hver blokk. Blir tiden mye mindre enn 10 minutter blir algoritmen vanskeligere å løse og omvendt om det tar lengre tid. Som kompensasjon for å mine en blokk får aktøren/den som miner transaksjons avgiftene + utstedelse av nye kryptovaluta. Dette siste subsidierer kostnaden ved å godkjenne transaksjonene (mine) og holde nettverket i drift.
Ulempen med PoW er at hver miner har fokus på egen kompetansekraft og sub-optimerer investeringene for å vinne i konkurransen slik at øko systemets samlede investering i datakraft er alt for stor og den sosiale faktor reduseres. Dermed forbrukes langt mer elektrisk kraft enn hva som behøves. BoE sin konklusjon er at dersom et land skal benytte kryptovaluta, må det finnes andre mekanismer enn PoW.

Jeg var intervjuet på NRK bare nyheter på radioen torsdag denne uken (22.februar). Spørsmålet om energi sløsing kom selvsagt opp, og jeg forklarte prinsippet med Proof of Stake. Dette vil på det nærmeste eliminere energi sløsingen, ved at minere blir valgt ut på forhånd og det dermed ikke er noen konkurranse. Utvalgsprosessen er et hett tema og konkurransen flyttes dit. En mekanisme er at den som har minet fleste transaksjoner med minst energi på kortest mulig tid tilbake i tid, velges flest ganger. En annen mekanisme er at den som eier mest kryptovaluta blir oftest foretrukket, ettersom vedkommende har mest å tape på feil i mine prosessen. Men da kan man jo kjøpe seg jobb – og det er ikke bra. Uansett kommer det i fremtiden nye algoritmer og sikker verifikasjon av transaksjoner, som bruker lite strøm.

Blir sveitsiske banker satt tilbake til middelalderen 12. Juni?

Den 12. Juni skal det være en folkeavstemming i Sveits om prinsippet med «Fractional reserve banking» skal forbys. I min bok «Fra huleboer til robot» hadde jeg et kapittel om «Fractional Reserve banking». Dette prinsippet er navet i det moderne pengesystemet, og det er interessant å følge valget i Sveits. Konsensus i pressen er at dette ikke blir gjennomført, men problemstillingen har en viss parallell til rapporten fra Norges Bank for en uke siden om Digitale Sentralbank Penger (DSP). Det er også nevnt at dersom dette vedtas i Sveits vil muligens andre land følge etter. Sveits gjennomfører en folkeavstemming av forslag som har mer enn 100 000 underskrifter.

Hvem er det som «trykker» norske kroner? Dette beskriver jeg i boken min i tillegg til at jeg har

. Det er bankene (DNB, Nordea, Sparebank 1, Eikabankene, etc.) som «trykker» de alle meste pengene som er i omløp i Norge, anslagsvis 96 % av M3 pengemengden. Når du som kunde av en bank ønsker et lån på for eksempel 5 millioner kroner, og banken aksepterer det, får du 5 millioner inn på konto mot at du leverer sikkerhet til banken, for eksempel pantbevis på eiendommen som tinglyses. I bankens regnskap skylder du 5 millioner som er på aktivasiden i bankens balanse og på passiva-siden er tinglyst sikkerhet som banken «skylder» deg. Norges Bank er ikke involvert i denne transaksjonen i det hele tatt, annet enn at banken må rapportere dette til Norges Bank og at banken må sette til side en fraksjon av beløpet som sikkerhet i tilfelle du ikke kan betale tilbake. Det er med det bankene som «trykker» nesten alle pengene vi bruker i Norge, alle pengene du har på lønnskonto og det er gjeld som driver pengemengden. Prinsippet kalles «Fractional Reserve Banking». Og det er dette Sveitserne skal stemme over å forby.

Dersom dette går gjennom blir det sentralbanken i Sveits som «trykker» alle pengene slik det var i middelalderen, bare at denne gangen er de nok digitale (DLT?). Bankene får bare låne ut de pengene som innskytere har satt inn, noe som vil redusere pengemengden dramatisk. Men nå er Sveits i en spesiell situasjon, med mange formuende utlendinger som har satt inn store beløp. Grunnen til at noen ønsker dette er for å være sikker på at skattebetalerne ikke må trå til dersom det kommer en ny finanskrise. Det er bare innskytere og aksjonærer som taper dersom en bank er i problemer.

Digitale Sentralbank Penger i Norge.

Norges Bank kom med en rapport om Digitale Sentralbank Penger (DSP) for en uke siden. I innledningen informerer de at arbeidet har startet og at dette er en foreløpig rapport. At den er foreløpig er godt, for det er etter min mening endel svakheter i rapporten. Det antydes to ulike modeller. Den første kalles kontomodellen, hvor hver person i Norge kan sette inn penger i sentralbanken og få renter på dem, risikofritt. Dette blir i så fall første gang privatpersoner kan sette inn innskudd i sentralbanken på mange, mange år. Innskuddet konverteres til en ny valutaenhet som heter Digitale Sentralbank Penger (DSP) som har kurs 1:1 i forhold til norske kroner. Så kan man handle og betale med sine DSP. For bankene betyr det at mange milliarder innskuddskroner forsvinner til sentralbanken, men den konsekvens at utlån må reduseres og dermed netto renteinntekter, som for de fleste bankene utgjør mellom 60 og 90 % av alle inntektene. Alternativt må bankene låne penger i markedet gjennom for eksempel utstede obligasjoner, noe som er dyrere for bankene enn innskudd fra kundene, som igjen sannsynligvis vil øke utlånsrenten til bankkundene. Alternativt presenteres en «verdimodell» som i prinsippet betyr at befolkningen må kjøpe DSP av sentralbanken for å kunne betale, men uten at hver person har en konto i sentralbanken. Dette har noen likhetstrekk med distribuert tankegang i kryptovaluta, men verdien er støttet av sentralbanken. Hver person kan da få et debetkort med DSP på, eller bruke en mobilapp lastet med DSP. Uansett hvilken av disse to modellene som benyttes vil bankene miste inntekter, og sentralbanken bli en større «utsteder» av norske kroner. Likhetene til Sveits er der, selv om Sveits går mye lenger. Grunnen til at Norges bank arbeider med dette er at bruken av kontanter går mot null, og spørsmålet de må finne ut av er «hvilken rolle skal sentralbanken ha i fremtiden?»

Det er mye å si om det som nå hender både i Norge og resten av verden, men det er viktig for diskusjonen å være klar over hvem som trykker pengene du og jeg bruker og hvem som støtter dem. I Norge har vi sedler og mynt som er «trykket» av sentralbanken, dermed har vi en fordring på sentralbanken, eller for å si det annerledes, sentralbanken skylder oss penger. De pengene du og jeg har på lønnskonto eller sparekontoene våre er en fordring på den banken du bruker, banken skylder deg penger. Dersom banken din går konkurs er pengene du har på konto (både lønnskonto og sparekonto) tapt, sentralbanken støtter ikke disse pengene. Vi kaller det kontopenger. Det er derfor vi har innskuddsgaranti ordning i Norge på 2 millioner (de fleste land har rundt 100 000 Euro), slik at småsparere ikke skal tape alt om en bank går konkurs.

Sentralbanken har ikke antydet noe om hva slags teknologi de ser for seg med DSP, noe som er merkelig. Men andre sentralbanken har arbeidet mye med Blockchain og Distributed Ledger Technology (DLT) og jeg har laget et dokument som oppsummerer noen av prosjektene, last ned PDF filen herfra.

Jeg skal dukke mer inn i DSP senere, dette var en kjapp oppsummering etter å ha skumlest rapporten.

Dette er mer eller mindre en bokanmeldelse, noe jeg veldig sjelden gjør.

De siste årene har de fleste nordiske bankene som Danske Bank, Swedbank og nå sist DNB blitt anklaget for å hjelpe kjeltringer med å hvitvaske penger som ofte var ment å gi familier i fattige land mat på bordet, men isteden havner opp i luksuriøse eiendommer i London, New York, Dubai eller andre hyggelige steder. Godt skult fra skattemyndigheten og andre. Jeg er midtveis i en fascinerende bok som heter «pengeland» skrevet av Oliver Bullough. Herved anbefalt på det sterkeste, den finnes på norsk. Fin romjul lektyre.

 

Hvordan kan det ha seg at nesten halvparten av leilighetene fasjonable knightsbridge i London står tomme det meste av året? Svaret er at de eies av skallselskaper i et skatteparadis, som igjen er eid av et skallselskap i et annet skatteparadis, som igjen er eid av et skallselskap i et tredje skatteparadis, som igjen eier det første skallselskapet. Dermed er den egentlige eieren umulig å finne. Pengene som ble benyttet i kjøpet er bare plassert i leilighetene noen år, slik at de kan selges og pengene kan brukes til noe annet en gang i fremtiden. Noen ganger er leilighetene til og med kjøpt for kontanter, andre ganger er betalingen via internasjonale banker, muligens noen av bankene i Skandinavia?

 

Januar 2016 publiserte Global Witness en rapport der en av deres journalister undercover utga seg som en rådgiver for en politiker fra Afrika med stor formue som ønsket avstand til formuen, men samtidig full kontroll. Journalisten kontaktet 13 store advokatselskaper i New York og ba om hjelp til å frakte beløpet til USA. Bare en av disse advokatkontorene avslo tilbudet, de andre 12 foreslo å etablere truster og skallselskaper på ulike måter. James Silkenat, som på det tidspunktet var formann i den amerikanske advokatforeningen foreslo sågar skallselskaper hvor selskap A eies av selskap B, som eies i felleskap av selskap C og D, og din klient eier mesteparten av C og D. I en sak ført for retten i London mot tidligere president i Zambia, Frederic Chiluba, ble det konkludert at den type korrupsjon som Chiluba deltok i ikke kunne gjennomføres uten advokater slik de 12 gjenværende i New York. Advokater og finansielle rådgiver som snur ryggen til er oljen i dette maskineriet. Det er enkelt å kjøpe et ferdig registrert selskap inkludert en bankkonto for noen få hundre dollar, for eksempel via Robert Harris i Nevada. Selskapene kan være registrert i Delaware eller andre stater i USA med «vennlige» lover. Å gjemme den egentlige eieren er ingen kunst, det bare koster litt mer. 

 

Vi i Norge er opptatt av at det skal være enkelt å registrere og drive selskaper, det fører til oppblomstring av oppstartsbedrifter og nye arbeidsplasser.  New Zealand har ligget på toppen på internasjonale lister i mange år, der er prosessen heldigital og unnagjort på minutter. I 2009 gjennomførte politi en razzia mot et transportfly på flyplassen i Bangkok. I følge papirene var lasten oljeutstyr til leting utenfor Thailand, men politiet fant 30 tonn våpen på vei til Nord Korea fra Iran. Flyet var leid av SP Trading registrert i New Zealand og den eneste fysiske personen de kunne finne var Lu Zhang, en 28 gammel kvinne, kinesisk født, som jobbet på en Burger King restaurant. Hun sa hun fikk 20 New Zealand dollar for hvert selskap hun aksepterte å bli direktør i. SP Trading var et nettverk av et stort antall selskaper involvert hvitvasking, narkotikasmugling, innkjøpssvindel og blant annet Magnitskij saken hvor 230 millioner dollar ble stjålet fra den russiske statskassen.

På gaten i Kiev står en eldre kvinne og selger blomster fra en vogn hun satt opp i morges. Litt etter at hun startet salget for dagen dukker en politimann opp. Han år betalt et lite beløp, hun betaler og han tar imot, og begge er fornøyde. Han fordi han nå får råd til en kaffe latte og hun fordi hun vet at han vil beskytte henne om noen prøver å stjele noe i løpet av dagen. Er det korrupsjon? Det kalles kleptokrati. Ukraina er i våre øyne gjennomkorrupt, men for de som bor der er det bare slik systemet virker helt fra den politiske toppen og ned til politimannen på gaten. Det gjelder sannsynligvis de fleste land som tidligere var del av Sovjetunionen. Boken tar for seg helsevesenet i Ukraina. De får penger fra staten og helse skal være gratis for borgerne – for det er slik kommunistisks planøkonomi fungerer, men så godt som alle betaler likevel for behandlingen. Men ingen innrømmer det om du spør. Har du et barn med kreft og ikke penger til å betale for undersøkelse eller behandling på sykehus er det beklageligvis ingenting legene kan gjøre for deg og ditt barn. Samtidig bruker ledelsen på sykehuset pengene fra staten til egen vinning ved at de for eksempel betaler en million til en rørlegger for å bygge om en etasje på et sykehus, for en jobb til et par hundre tusen. Overprisen betales i stor grad tilbake til sykehusledelsen, som ved hjelp av bankene overføre pengene til utlandet, og muligens kjøper en leilighet i London, som de selvsagt formelt ikke eier, for det ville jo se ille ut i media.     

Boken tar også for seg Afrika og Nigeria spesielt.  DNB skal være involvert i Namibia (ikke Nigeria) hvor det islandske selskapet Samherji skal ha betalt 30 millioner dollar for fiskerettigheter tilsvarende 500 millioner dollar i året. Mens folk sulter og lider av proteinmangel sendes verdien av den rike fiskebestanden utfor kysten ut av landet blant annet til familien til en minister som muligens nylig kjøpte en eiendom i et trygt land. Boken forsvarer på en måte det som skjer. De afrikanske landene var kolonier av England, Nederland, Frankrike og andre. Hensikten til kolonieierne var å hente ut så mye av verdier som mulig, med veldig lite tanke på de som bodde der. Når koloniene ble selvstendig på 1950 og 1960 tallet, fortsatte det hele ganske enkelt, men med ledere fra eget land som på ulike måter tilranet seg makten og verdiene. Ikke noe rart ved? Og det samme gjentok seg i de tidligere sovjet statene mange tiår senere. Men mens ledelsen Sovjet stort sett brukte pengene i østblokken, fikk de nye lederne i Ukraina og de andre sovjet statene tilgang til det internasjonale bank og finansmarkedet.

I kjølevannet av Robert Muller sine undersøkelser i USA har mange fått innsikt i mye, men like mye er sannsynligvis ikke offentlig kjent enda. En av dem som er kikket i kortene er Trumps tidligere våpendrager Paul Manafort. Paul har overført 75 millioner dollar til Pompolo Ltd i London, i ulike overførsler og fra ulike bankkonti. Pompolo Ltd hadde adresse Woodberry Grove 2 i London, en møkkete gate du ikke ville gå inn i om natten. Pussig nok har eller har hatt ikke mindre enn 16 551 selskaper den samme adressen. Et lite toetasjes bygg, som sikkert burde vært revet for lenge siden. Det er anslått at det totale beløpet som årlig stjeles fra utviklingsland utgjør minst 200 milliarder kroner, noen mener tallet er alt for lite, og mener det er 3-4 ganger så stort. Pengene ender ofte opp i London, New York, Los Angeles, Miami, Monaco eller Genève, men på veien dit går de via ulike skatteparadiser og en haug med banker som de fleste av oss anser som redelige.        

Som nevnt innledningsvis er jeg bare halvveis i boken og kunne sikkert skrive mye mer både nå og siden, men jeg stopper med dette. Blogger lengre enn et par A4 sier liker jeg ikke, så nå slutter jeg. Les heller boken, og god jul når det kommer så langt. 

En stille sommerdag var jeg invitert til «studio» hos Nordnet. De har en flott serie podcast om investeringer og pensjon, men denne gangen var det innholdet i boken min «Penger fra huleboer til robot» som var tema. Jeg og Anders Skar fikk en super dialog og endte med den lengste podcast’en Nordnet har, 1 timer og 16 minutter. Mye om historien til penger og litt om fremtiden til penger.

https://blogg.nordnet.no/pengepodden-investor-penger-fra-huleboer-til-robot/

Interessent i pengenes historie? dette kan være en «kjapp» gjennomgang.

 

 

 

 

 

Når jeg først er inne på ting som ligger ute var jeg hos NRK i februar for å diskutere energisløsingen ved kryptovaluta. Jeg fikk lydopptaket og har lagt det ut på Youtube.

Det er mange utfordringer i Blockchain/DLT som fremdeles er dårlig løst, men mange arbeider nesten døgnet rundt for å tette hullene. Det er estimert at det vil bli investert ikke mindre enn 48 millioner kroner hver eneste dag i 2018 i ulike Blockchain prosjekter verden over (2,2 milliarder dollar, mot 975 millioner dollar i 2017). Deutsche Bank sin VC avdeling hadde registrert ikke mindre enn 65 000 Blockchain prosjekter i 2017. I London sist uke fortalte de at anslagsvis halvparten ble avsluttet uten at det ble noen suksess.

Satoshi Nakomoto som introduserte Bitcoin løste en rekke omfattende utfordringer som mange banker brukte hundrevis av millioner på å løse flere tiår tidligere, men helt i mål kom ingen før Satoshi gjorde det oktober i 2008. Flere banker var med på Didicash prosjektet mens Citibank la ned noen hundre millioner i e-cash prosjektet, noe det står mer om i min bok «Penger fra huleboer til robot»  (som du kan se om du klikker på linken finnes den siste boken min nå som eBOK)

 

Digitale sedler

De sedlene du og jeg stadig sjeldnere bruker har mange gode egenskaper. For det første gjør de at jeg kan betale det jeg skylder deg, slik at vårt mellomværende er oppgjort, så jeg skylder deg ikke noe lenger. Oppgjøret tar nøyaktig det sekundet det tar meg å rekke frem seddelen og for deg å ta imot den. I tillegg er det ingen som får vite at jeg har gitt deg pengene, betalingen er hel anonym, selv om du og jeg kjenner hverandre og kan se hverandre (selv om vi ikke kjenner hverandre). I tillegg er sedlene en fordring på Norges Bank, slik at selv om den banken du vanligvis bruker går konkurs i morgen, kan du ta med deg sedlene dine til en annen bank og benytte dem der. Ettersom norske kroner er et pliktig betalingsmiddel i Norge må alle butikker ta imot sedlene dine som betaling for varer de selger, og de eier pengene idet du gir dem fra dem. Dermed får sedlene en verdi, selv om det ikke støttes av gull eller sølv.

I så måte er digitale kontopenger som vi alle bruker og får inn på lønnskonto hver måned som lønn, en nokså klønete konstruksjon. Penger fra min konto til din konto tar ofte nesten et helt døgn, og butikkene må vente en hel uke på oppgjør fra Visa og Mastercard. Men bankene slipper å løpe rundt med sedler, det er digitale penger.

Digitale betalinger er sporbare, banken din og myndighetene kan se hver eneste betaling du foretar deg i bankenes systemer. Skattemyndighetene kan også få den informasjonen. Hvem du betaler til og hvor mye. Det er ingen måte å gjemme bort en transaksjon.

Det Satoshi gjorde var å lage digitale sedler med Bitcoin. Ettersom digitale transaksjoner kan spores gjorde Satoshi i stedet det slik at sender og mottaker var anonyme. Bankene og myndighetene kan se hver eneste transaksjon, men de vet ikke hvem som sender eller mottar penger. Dette er enkelt og genialt og faktisk den eneste måten man kan erstatte sedler med en digital betalingsenhet. Nå er dette med anonymitet i Bitcoin en illusjon, og myndighetene vet eiere av de aller fleste wallets i Bitcoin. Dermed er privatlivets fred ikke lenger intakt. Spørsmålet er heller hvorfor noen ønsker å unngå at skattemyndighetene får informasjon om sine betalinger?

Private Blockchain nettverk

Private Blockchain nettverk er lukkede nettverk der man må identifisere seg før man kan få opprettet et wallet og delta i nettverket. Bankene liker det beste slik. Da kan de gjøre en «Kjenn din kunde» (KYC) med kopi av pass og en rekke spørsmål før kunden får opprettet et wallet og kan delta i nettverket. Da har bankene alt på den sikre siden og følger tilsynets instrukser. Ettersom alle er kjente kan man også sanksjonere overfor de som eventuelt prøver å være litt for smarte. Noen private nettverk har ikke «mining» i det hele tatt, slik som Corda, men transaksjonene henger sammen med algoritmer og må bli godkjent ved konsensus.

Ulempen, eller problemet, med de fleste private (permissioned) nettverkene i dag er at alle vet alt om alle. Privat Ethereum er i prinsippet slikt. Jeg ønsker ikke at min nabo vet hvor mye jeg har på konto eller kan se alle mine betalingstransaksjoner. Og jeg ønske i alle fall ikke at selgere av alle mulige produkter skal se det. Samtidig bryr jeg meg ikke noe om banken får vite hvor mye jeg har på konto, eller skattemyndighetene for den sakens skyld.

Det investeres millioner av kroner hver uke i mange prosjekter for å løse dette, utdele roller. Formålet er at du og jeg får tilgang til vår konto (wallet) og kan følge med i de transaksjonene som berører oss, men ikke hva naboen driver med. Banken har tilgang til den informasjonen de trenger for å gjøre jobben sin, og myndighetene har tilgang til hva de har behov for. Corda har løst det med å lage et hierarki i transaksjonsstrømmen, slik at bare du og den du sender penger til har informasjon om transaksjonen, mens finanstilsynet kan få opprettet en «observer node» som vet alt om alle.

Hyperledger Fabric er en Blockchain teknologi som mange store selskaper i verden bruker. De kom for kort tid siden med en ny versjon (1.0) som har løst dette med privat informasjon. I Fabric kan man utdele roller slik at bare de som skal se informasjonen får tilgang til det. Hyperledger Fabric kommer nå med versjon 1.1 hvor man kan opprette «kanaler» som gjør det er mulig å opprette grupper som deler informasjonen. Noe tilsvarende som om noen startet et TV kanal og man abonnerer på å få tilgang til kanalen. En annen måte å se det på er at man oppretter en digital landsby der landsbybeboere kan se hva de andre gjør, men ingen utenfor landsbyen. Deres neste steg er å inkludere «sub ledger» hvor privat informasjon tas enda et skritt videre i versjon 1.2 senere i år.

Den klart mest brukte Blockchain teknologien i verden er Ethereum, men over 200 000 programmerere som lager løsninger. JP Morgan har tatt patent på en løsning de kaller Quorum som er «et lag» utenpå Ethereum som også løser utfordringen med privat informasjon. I Quorum utdeler man roller tilsvarende i Hyperledger Fabric. Det kommer ganske sikker andre og enda bedre løsninger bare i løpet av de neste 3-4 månedene. Quorum er open source slik at det de siste månedene har kommet Fintech selskaper slik som BLK.IO i London kan levere ekstratjenester rund privat informasjon i en Ethereum teknologi.

En utfordring som må løses ganske snart er når eieren av konto/wallet er en maskin, noe som ganske sikkert blir tilfelle om noen år med «tingenes internett» kommer seilende for fullt.

Offentlige Blockchain nettverk

Bitcoin er et offentlig nettverk. Hvem som helst kan laste ned en wallet på mobiltelefonen eller PC’en og i utgangspunktet være anonym. Det er ingen sjekk av hvem du er når du åpner en wallet (konto). Men du kan ikke betale før du har noen Bitcoin å betale med, og da må du enten til en kryptobørs hvor du i de fleste tilfeller må identifisere deg (og dermed er du ikke anonym lenger) eller du kan få noen til å sende deg noen Bitcoin, og du er anonym i alle fall en liten stund tid. De fleste kryptobørsene i verden er regulert av sine finanstilsyn og plikter å lagre identiteten til eiere av wallets de handler med. Slike lister kan sendes myndighetene på forespørsel.

Dermed er offentlige nettverk i utgangspunktet det beste for å beholde privat informasjon privat, og med det løsningen på utfordringen jeg startet med her. Ingen, ikke heller myndighetene, får innsyn i hva du driver med. Nå er det engang slik at mange åpne sporbare nettverk, for eksempel Bitcoin, er det slik at myndighetene har identiteten bak hvem som eier de aller feste ulike wallets.

Men også i private nettverk er det mulig å tilfredsstille samfunnets behov for kontotroll og sørge for at ingen lurer unna penger som skulle gå til å bidra til å holde samfunnet i gang (betale skatt og avgifter). IOTA er inne på en slik tankegang. Dersom din identitet lagres krypter og kobles sammen med din offentlige nøkker på en sikker server eller distribuert i et nettverk, der bare du og de du gir tilgang til har adgang er problemet løst. Du kan gi din bank og skattemyndighetene tilgang til din wallet. Med det mye strengere personvernet i GDPR regime fra EU som inntrer fra mai i år, gir denne løsningen deg den tilnærmet perfekte løsningen på utfordringen. Du kan ganske enkelt selv bestemme hvem som har tilgang til dine date og hvor lenge. Alle andre kan ikke se hva du holder på med.

Fremtid

Jeg kommer rett fra Blockchain Expo i London. Expo samlet mange hundre utstillere, de fleste små Fintechselskaper, og veldig mange tusen deltagere. En av sporene i foredragene var hvordan bank, finans og forsikring kommer til å få en ny hverdag basert på Blockchain / DLT om noen år. Men når jeg satt meg ned med flere av de mange hundre oppstartselskapene som går «all in» i Blockchain / DLT overraskes jeg av hvordan de designer nye algoritmer og hvordan de endrer arkitekturen i konsensus mekanismene. Jeg er mer sikker enn tidligere på at den teknologien de fleste av oss kommer til å bruke om noen år, ikke finnes enda. Noen, til og med store banker, utvikler nå hybrid Blockchain som tar med seg fordelene med private nettverk inn i åpne nettverk. Dermed vil dette privat og offentlig informasjon bli løst på en glimrende måte om ikke så lenge.

Dersom Bitcoin med betalinger representerer Blockchain versjon 1 og Ethereum, Hyperledger og Corda med sine smartkontrakter representerer Blockchain versjon 2, kommer nå en bølge av versjon 3 inn over oss. Transaksjoner organiseres i parallelle arkitekturer (i motsetning til sekvensielle som i versjon 1 og 2), konsensus krever liten prosessorkapasitet og tilnærmer ikke noe strømforbruk. IOTA og HasGraph er representanter for en tidlig fase av versjon 3.

Som en form for oppsummering

Dersom det finnes et nettverk hvor du har full kontroll på din egen informasjon, hva du har på konto, alle transaksjonene dine, dine lån, din pasientjournal fra legen, tannlegen, forsikringene dine, hvordan du kjører bilen din, ulykker du har hatt med bilen, når du setter deg på bussen til jobben om morgenen eller kommer hjem, hvor mye strøm du bruker, hvem du har ringt til etc. har vi kommet et langt stykke på veien. Om du i tillegg kan styre hvem som har tilgang til hvilken informasjon er vi i mål. Legen og sykehuset har tilgang til pasientjournalen din, men ingen andre. Banken og Skattemyndighetene får tilgang til finansiell informasjon. Bilverkstedet får tilgang til bilinformasjonen din. Blockchain / DLT er muligens den eneste teknologien som har i seg mange komponenter som har mulighet til å løse dette. IOTA har prosjektet MyData som er en av flere som håper å løse dette.

Den svenske riksbanken kom med et 98 siders dokument i juni om deres digitale sentralbank penger (DSP/CBDC) prosjekt, som de kaller e-krona. Navnet skjemmer ingen og passer godt til den kinesiske betegnelsen e-RMB. Muligens blir den norske digitale sentralbank pengen hetende e-krone, om da ikke danskene tar navnet først. Svenskene har nå også fått BIS, sentralbankenes sentralbank, til å etablere et innovasjonssenter i Stockholm, dermed samles mye betalingskompetanse og finansiell teknologikompetanse i Stockholm. Rapporten er forøvrig nyttig sommer-lesning og inkluderer litt historikk i pengenes historie. Dette er egentlig en samling av ulike rapporter. Anbefalt lesning.

Som grunn for e-krona prosjekt skriver rapporten at 1) befolkningen og bedriftene har behov for et risikofritt alternativ til kontopenger som de private bankene nå utsteder når bruken av kontanter går mot null, det er sentralbankens rolle 2) det er frykt for at private «big tech» skal bli den dominerende utsteder av penger i fremtiden, hvor hovedhensikten er å selge brukerdata og dermed ekskludere mange fra betalingsmidler. Libra prosjektet til Facebook blir nevnt som eksempel. 3) Konkurranse i betalingsmarkedet kan skape bedre og billigere tjenester til forbrukerne. I dagens situasjon har bankene mer elle mindre monopol på betaling og med det har mulighet til å bestemme prisen på tjenestene. Reguleringen forsterker dette. En CBDC kan øke konkurransen i markedet, gjøre inngangsbarrierene lavere for Fintech selskaper og dermed muligens bidra til bedre og billigere tjenester. Dersom flere sentralbanken samarbeider om CBDC kan også grensekryssende betalinger bli raskere og billigere enn i dag. Men bankene jobber godt med nye løsninger både for øyeblikkelig betaling og raskere grensekryssende betalinger, som TIPPS i Europa, som Sverige blir med på fra 2021.

Makroøkonomi

En av rapportene i dokumentet omhandler makroøkonomi. Konklusjonen er at tradisjonelle teorier som læres på universiteter i dag ikke lenger fungerer like bra i den nye økonomien. Et morsomt eksempel som brukes er Wicksell’s trekant. Den omhandler tre produsenter 1) en som dyrket epler 2) en som dyrker hvete og 3) en som produserer bøker. Dersom de har tillitt til hverandre kan epleprodusenten få hvete av hveteprodusenten. Hveteprodusenten har lyst på bøker så han får bøker, mens bok produsenten har lyst på epler så han får epler. Dersom de treffes på et marked fysisk og er enige om at verdiene er like kan de gjøre opp med hverandre, uten at de trenger hverken penger elle banker.  Men de kan også gjør opp med et gjeldsbrev. Hveteprodusenten kan utstede et gjeldsbrev til bokprodusenten som sier «jeg skylder deg en kilo hvete». Bokprodusenten aksepterer det og har tillit til at epleprodusenten aksepterer det som oppgjør for eplene. Epleprodusenten aksepterer det fordi han har tillit til at hveteprodusenten kommer til å akseptere det for hveten. I dette tilfelle har de skapt et lokalt betalingsmiddel og trenger hverken banker eller sentralbanker. Men de kunne ha introdusert en bank og penger for å øke effektiviteten noe som har en kostnad, men ikke nødvendigvis en sentralbank. Det er først når trekanten får flere kanter og tillit mellom de handlene blir borte at både banker og sentralbanker gjør noen nytte. Tillit er nøkkelen.

Regulering

Banker kan i prinsippet gå konkurs selv om det er veldig lite sannsynlig i alle fall i Norden, men både DNB og Nordea har gått konkurs. Det skjedde for 30 år siden og bankene het da DnC, Bergen Bank og Kreditkassen. Under finanskrisen i 2008 gikk nesten 50 banker i USA konkurs, en krise bankene selv var skyld i på grunn av ekstrem utlånsiver. Hele vårt finansielle system er avhengig av tillit til bankene, spesielt nå som de private bankene står som utsteder av nesten alle pengene våre fordi kontanter nesten ikke finnes. Banker er veldig strengt regulert, en regulering som har kommet gradvis de siste hundre årene, med store steg etter hver krise. Hensikten til mange av reguleringene er å hindre bankene i å prioritere egen kortsiktig fortjeneste på bekostning av finansiell stabilitet. For eksempel setter Basel I, II og III krav til hvor mye kapital bankene må ha i reserve i tilfelle kriser. Boliglånforskriften skal forhindre lån til personer som ikke evner å gjøre opp for seg. Hensikten fra tilsyn og myndigheter er å forhindre finansiell ustabilitet og økt pengemengde i form av lån, som igjen vil gi uønsket prisstigning. Rapporten fra Sverige omhandler regulering i flere omganger, også de enorme kostnadene regulering medfører for bankene som igjen betales av kundene. Men rapporten forsvarer reguleringene med historien og behovet for finansiell stabilitet. Det er der Digitale Sentralbank Penger (CBDC) kommer inn, fordi det sannsynligvis kan bety mindre regulering av bankene i fremtiden dersom CBDC blir et mye brukt betalingsmiddel og i noen grad verdioppbevaring - på grunn av økt konkurranse.

La oss anta en krise tilsvarende finanskrisen i USA i 2008, den lokale banken gir Per et lån på 100 kroner, slik at Per får 100 kroner inn på konto. Per skylder Kari 100 kroner og Kari bruker en annen bank. Kari sin bank har hørt rykter om at Per sin bank er i problemer og har ikke tillit til at den kan gjør opp for seg, dermed kan heller ikke Per betale Kari, med mindre bankene finner en måte å gjøre opp på. Kari kan be Per veksle inn i kontanter og levere kontanter til Kari. Eller Kari kan gi beskjed om at hun tar risikoen på en digital betaling, men bare dersom Per betaler en premium på 20 kroner. Dersom det siste, har 100 kroner fra lokalbanken til Per fått 20 % lavere verdi enn 100 kroner fra banken til Kari. Det er her sentralbanken har en rolle å utligne kurs-ulikhetene bankene imellom ved å være sikker uavhengig mellommann slik at betalingene går via sentralbankens oppgjørskonti og Kari sin bank har tillit til sentralbanken. Det er den rollen Norges bank og Riksbanken i Sverige har i dag. Det er også slik likviditet flyttes. En krone er en krone uansett hvilken bank som har skapt den og den kan byttes 1:1 i kontanter fra Norges Bank når som helst, og spesielt under krise. Det skaper tillit til det finansielle systemet. Men den tilliten kan risikere å bli svekket i fremtiden, dersom det ikke finnes kontanter lenger - bare kontopenger, derfor er det viktig at sentralbanken utsteder digitale risikofrie penger.

Dersom en bank står i fare for å gå konkurs kan sentralbanken gi lån til banken slik at tilliten opprettholdes. Sentralbanken kan i prinsippet trykke så mange nye penger den bare ønsker. En annen mekanisme som har betydning for finansiell stabilitet og tillit er innskuddsgaranti ordningen som i Norge er to millioner kroner, i Sverige 950 000 svenske kroner og i Euro land 100 000 Euro. Det som skjedde i USA i 2008 når banker gikk konkurs var at noen banker ble overtatt av andre banker, mens andre banker ble lagt ned og innholdet overtatt av andre banker mens innskuddskundene fikk pengene sine fra statens kasse, det vil si skattebetalere. I EU er det nå kommet regler som gjør det vanskelig å la skattebetalerne ta hele regningen når en bank blir insolvent, noe Italia fikk merke i 2016 når verdens eldste bank Banca Monte dei Paschi di Siena var i store problemer.

Betalingsinfrastrukturen

Rapporten tar frem et annet enkelt men interessant eksempel. Per står i butikken og skal betale med kortet sitt på betalingsterminalen. Dersom kortet er Visa eller MasterCard går transaksjonen via deres systemer, pluss i systemene til den banken Per bruker og har utstedt kortet. Dersom det er BankAxept går det nesten rett inn i bankens systemer. Butikken bruker en annen bank enn Per, så transaksjonen går via oppgjørssystemene til sentralbanken før den kommer til butikkens bank og inn på bankkontoen til butikken. Det er mange systemer, store kostnader, tar tid og mye som kan gå galt. Hadde Per derimot betalt med kontanter ville butikken fått pengene med en gang og ingen av systemene tidligere nevnt behøves. Men kontanter har også en kostnad både for Per og Butikken i form av fysisk behandling av pengene. En CBDC vil oppføre seg som digitale kontanter, rett fra Per’s digitale wallet til butikkens’s digitale wallet, og både bankene, sentralbanken, butikken og Per får en enklere og billigere hverdag.

Et av avsnittene tar også for seg flytting av likviditet og bankenes evne til å yte lån dersom likviditetsvolumet reduseres vesentlig. Når Per’s bank i eksempelet over skal overføre penger til Kari’s bank, må banken sørge for å ha likviditet tilgjengelig. I Sverige har de fleste bankene en faktor som er på 10, utlån er 10 ganger større enn tilgjengelig likviditet. Dersom alle med lån benytter muligheten til å sende beløpet ut av banken, slik Per gjorde, har banken et problem. Men de fleste bankene får også inn penger inn hver dag, slik at netto inn og ut er nær null. Men når likviditet blir flyttet til en CBDC kan balansen forskyves. Rapporten konkluderer med at redusert likviditet ikke behøver å få dramatisk innvirkning på bankenes evne til å yte lån.      

Seigniorage

En vesentlig inntektskilde for sentralbanken i Sverige har vært seigniorage. Det er det samme som de fleste sentralbankene i verden, og det er viktig at sentralbankene har sine egne inntekter og på den måten er uavhengig av politisk styring. Seigniorage inntektene kommer fra utstedelse av kontanter. Kontanter er en fordring på sentralbanken, eller for å si det på en annen måte, de som har kontanter har samtidig lånt sentralbanken penger og det til null renter. Og disse pengene låner sentralbanken ut i form av statsobligasjoner, og det med renter. Rapporten bruker obligasjonsrenter på 3 % som eksempel og med 60 milliarder svenske kroner som er kontanter i omløp i Sverige utgjør det renteinntekter på 1,8 milliarder SEK. (60 x 0,03). Dersom e-krona også blir rentefri slik som kontanter er og kommer i tillegg til kontanter vil sentralbankens inntekter øke. Men dersom e-krona konto har positive renter og at e-krona i tillegg erstatter kontanter vil sentralbankens inntekter bli redusert. Det kan også tenkes at pengemengden av e-krona blir større enn pengemengden i kontanter ved at publikum erstatter kontopenger med e-krona, slik at innskudd i bankene reduseres. I så fall vil sentralbankens balanse øke på bekostning av de private bankenes balanse, noe som igjen kan redusere bankenes evne til å yte lån, eller beholde lånevolumet men med høyere funding kostnader. Rapporten har ingen konklusjon eller anbefaling annet enn at dette er et interessant tema når strategien for e-krona legges på et senere tidspunkt.

Design

Rapporten skisserer fire ulike design for en CBDC, men påpeker at det ikke er tatt noe valg og at andre design kan komme i fremtiden.

Sentral e-krona uten mellommenn (banker)
Dette er et design der sentralbanken er ansvarlig for kontosystemet og publikum har konto i sentralbankens kontosystem. Publikum kan skaffe seg e-krona ved å be banken sin overføre midler til sentralbanken slik at de får e-krona inn på sin wallet. Deretter kan publikum betale, men då må både kunden og butikken har mulighet til å benytte e-krona, noe som sannsynligvis betyr at butikken må gjør noe med betalingsterminalene sine. Dette er i prinsippet det de private bankene gjør i dag og blir et parallelt løp med dagens banktjenester. Dette kalles ofte «full-feldge» eller «direct CBDC» i internasjonal litteratur. Sentralbanken får med det en helt ny og mye mer aktiv rolle enn i dag, og må investere enormt i IT utvikling, mange flere ansatte og datasikkerhet. Når det gjelder teknisk løsningen kan dette gjøres både med tradisjonell teknologi og DLT, og både balanse basert kroner og token basert kroner.

Sentral e-krona med mellommenn (banker, Fintech og Big Tech)
Dette er en løsning hvor sentralbanken utsteder e-krona og hvor bankene distribuerer e-krona til publikum ved å trekke på sentralbank reserver, mye slik kontanter fungerer i dag. Bankene vil være ansvarlig for KYC, AML og CTF. e-krona er fremdeles en fordring på sentralbanken. Men det er sentralbankens kontosystem som brukes (ledger) og sentralbanken har med det full kontroll og et kontraktsforhold til hver brukes av e-krona. Dette alternativet vil også være i henhold til tankene rundt PSD2 idet det enkelt vil gi mulighet for Fintech selskaper som vil øke konkurransen i betalingsmarkedet. Både tradisjonell teknologi og DLT kan benyttes og både balanse og token baserte kroner kan benyttes.

Desentral løsning med mellommenn (Banker og Fintech)
Den store endringen er at her finnes det ikke et sentralt kontosystem, men hver bank har sitt eget kontosystem (ledger), rett og slett en desentral database. For å forhindre muligheten til å bruke den samme kronen to ganger (double spending) er det sentralbanken som verifiserer hver transaksjon (notariats node), men kundene forholder seg til hver banks distribuerte database. Med dette designet er det DLT som vil bli den foretrukne teknologien, selv om tradisjonell teknologi kan brukes, om enn med betydelig høyere kostnader og mindre effektivitet. Token økonomien er her definitivt å foretrekke fremfor en balanse basert design.  Det er dette valget den svenske riksbanken i disse dager tester ut gjennom et pilotprosjekt sammen med konsulenter fra Accenture hvor Corda DLT benyttes. Hver bank drifter sin egen node. Rapporten fremhever også at protokollen er lisensbasert (Corda Enterprise -ikke open source) og er et privat DLT nettverk (ikke public /åpen). Dette stemmer overens med informasjon fra andre sentralbanker som fremhever at noen må være ansvarlige for protokollene (ikke open source) og må kunne rette dersom det er feil i protokollene, i tillegg må sentralbanken ha full kontroll gjennom et private nettverk (ikke public network).

Syntetisk e-krona
Dette er det siste designet i rapporten og noe blant annet IMF har nevnt i noen år. I prinsippet utsteder sentralbanken e-krona og setter i omløp i dagens bankinfrastruktur. Men de gir også andre, for eksempel PayPal og AliPay tilgang til sentralbank reserver slik det skapes en annen konkurransesituasjon. Dette krever minst investering og kan gjennomføres raskest av disse alternative mekanismene.

Som nevnt er det ingen konklusjon på hva som vil bli foretrukket. Rapporten nevner også behovet for privatliv og anonymitet slik kontanter gir, når transaksjonene blir digitale og dermed kan spores. Det er også en utfordring å sørge for at gamle som ikke er digitale og andre som av andre grunner ikke kan bruke digitale løsninger ikke blir holdt utenfor. I tillegg må det tenkes gjennom hva som skjer når alle mister strømmen og internettkoblingen, off-line betalinger.    

Mer om CBDC og nye penger her

Jeg er midt i den fasinerende boken til Thomas Friedman som heter «Thank you for being late». I et av kapitlene har han en samtale med Eric Teller som leder Google X, Google’s forsknings lab som stort sett ligger 3-4 år foran resten av verden og iblant sender brev tilbake til oss, fra fremtiden.

Tema er kraften i eksponentiell utvikling. Når dampmaskinen ble introdusert på 1750 tallet i England for å effektivisere produksjon av tekstiler, klarte de fleste å absorbere konsekvensene av den nye teknologien ved at det ble mulig å veve mer tekstiler, fortere og billigere enn ved menneskelig kraft. Det ble naturligvis konflikter og protesttog blant de som mistet jobben. Det ble også utført en rekke hærverk og ødelagte dampmaskiner, noe som etterhvert ble forbud ved lov og de som utøvet det ble straffet. Når bilene kom 150 år senere absorberte samfunnet konsekvensene av at det de ble mulig å frakte personer og gods fortere og billigere, selv om de færreste hadde regnet med at en bil kunne kjøre i 400 km/t om 100 år. Men som en følge av at den teknologiske utvikling skjer eksponentielt forsker vi nå på ny teknologi vi ikke klarer å begripe konsekvensen av. Linjen for teknologiutvikling har krysset linjen for vår evne til å absorbere konsekvensen.

Et eksempel er genforskning. Nå kan man analysere våre gener og finne ut at man for eksempel har en stor sannsynlighet for å få kreft. Forskere prøver nå å manipulere genmateriale og bringe det tilbake til kroppen for å forhindre at man får kreft. En slik manipulasjon av byggemateriale i levende organismer er det ingen som aner konsekvensene av. Et annet eksempel er Blockchain teknologien som kommer til å forandre bank og finansmarkedet, samt mange andre bransjer, uten at noen kan forutsi konsekvensene. Jeg holdt et foredrag på Betalingskonferansen i Trondheim denne uken og brukte dette tenkte eksempelet. «Jeg tok taxi (burde nok for syns skyld tatt Uber) fra flyplassen til Radisson hotellet i Trondheim. I taxien ble jeg snakkende med sjåføren som fortalte at barnebarnet hans var i en barnehage med mye trafikk like utenfor. Det er en aksjon mot trafikken blant foreldre, men de sliter med å få oppmerksomhet. Da kommer jeg med følgende tilbud – i stede for å betale for turen skal jeg sørge for at de får 5000 likes på Facebook, for en historie de legger ut neste uke. Sjåføren aksepterer det». Med en Blockchain basert tjeneste er slike avtaler enkle å registrere og å følge opp. Noen små mobiltelefon-apper med tosidig elektronisk signatur og et enkelt privat nettverk løser dette fort. (Dette er i prinsippet forklart i boken min Penger fra huleboer til robot)

Utfordringen her er at Skattedirektoratet, Finanstilsynet , Norges bank og Finansdepartementet er frakjørt av teknologien. Hvordan skal skatt bergenes, og i tilfelle de finner ut av det kan skatt betales med Facebook likes? Hvordan skal moms beregnes? Er bytte av Facebook likes konsesjonspliktig aktivitet (betalings-lisens) og i tilfelle hvor skal Finanstilsynet gjøre stedlig tilsyn? Ettersom penger i gammeldags forstand ikke er involvert, kan det hende pengemengden kommer helt ut av kontroll og Norges bank fullstendig mister sin rolle?

Det er i ferd med å vokse frem en erkjennelse i meg at vi på et eller annet tidspunkt bør få på plass en helt annen måte å regulere bank og finansmarkedene på. Dagens reguleringsmyndighet både i Norge og innen EU er i ferd med å bli frakjørt.

En kollega av meg i Nordea, Oddgeir Bjørli, satt meg på sporet av en interessant historie som har med penger og historie å gjøre.

Tempelridderne er en myteomspunnet orden fra perioden 1100 til 1300. Ifølge wikipedia ble orden etablert i 1128, men i tempel kirken i London står det at orden ble etablert i 1119. Uansett ble tempelridderne organisert under paven i 1128. Hensikten var å beskytte pilgrimmer på vei fra Europa til den hellige by Jerusalem. På den tiden var Jerusalem på de kristne sine hender og kongen av Jerusalem så med forskrekkelse på alle de hundrevis av kristne pilgrimmer fra England, Frankrike, Spania og andre Europeiske land som kom ut for banditter og pirater på veien. Ofte ble de slaktet ned i hundretalls av pirater. Kongen deltok i 1119 med å få etablert en munkeorden som også ble opplært i krig og kamp og ga dem sitt hovedkvarter på tempel høyden i Jerusalem, derav navnet tempelridderne. Tempel ridderne talt 20 000 mann på det meste, var velorganisert, trenet på kamp og krig, var etablert i flere byer i Europa og beskyttet pilgrimmer og etter hvert korsfarere på vei til Jerusalem. De ble også benyttet av konger og andre som militære ledere i forbindelse med de stadige krigene som pågikk i Europa på den tiden. Jerusalem ble tatt av muslimene i 1187. I 1229 gjenvant Kristine korsfarere Jerusalem med god hjelp fra tempelridderne. I 1244 fikk muslimene igjen kontrollen over Jerusalem, og hadde den frem til 1917 da britene okkuperte byen. Hovedkvarteret til tempelridderne ble flyttet fra Jerusalem i 1187 til Syria, og deretter til Limassol på Kypros hundre år senere.

Tempel ridderne ble etter hvert en stor maktfaktor i sørlige Europa og forvaltet en stor formue, blant annet i eiendom, inkludert en rekke kirkebygg. Alle kirkene de bygde var runde etter modell fra kirken i Jerusalem som hevdes å være bygd over Jesu grav. En av dem kan sees i London like ned for krysset mellom Fleet Street og Chancery Lane, i område som i dag heter Temple. (se en kort video her https://youtu.be/6A4Ln4AEXnw)

En viktig aktivitet til tempelridderne var bankvirksomhet. De drev også vingårder og bondegårder, som andre munker. Historiene er flere om pilgrimmer som leverte kontanter, pund sterling (antageligvis sølv og gullmynter) til tempelridderne i London og fikk en kvittering i form av et innskuddsbevis. Når pilgrimmen kom frem til Jerusalem kunne vedkommende levere inn innskuddsbeviset til tempelridderne i Jerusalem og få utlevet tilsvarende verdi i Shekel (sikkert gull, sølv eller kobbermynter), som muligens var valutaen i Jerusalem på den tiden. Dermed slapp pilgrimmen risikoen for å bli robbet på veien, og en internasjonal betalingstransaksjon var utført. Muligens er dette den første strukturerte internasjonale betalingsvirksomhet i historien? Tempelridderne drev også med mer «normal» bankvirksomhet som utlån, og deponering av penger. På den tiden var deponering sikker oppbevaring av penger for rike familier. Det var først Medici-familien på 1450 tallet som lånte ut penger fra deponering/innskudd, mer om dette i boken min. Lån ble den gangen gjort fra egen beholdning og det ble beregnet renter.

Men det var muligens bankvirksomheten og penger som gjorde det slutt på Tempel ridderne rundt 1320. Kong Philip IV av Frankrike hadde bygget opp en betydelig gjeld til Tempelridderne som en konsekvens av krigene med England. Han slet nok med få betalt tilbake. Han var også kommet litt i unåde hos paven etter at noen av hans menn hadde drept noen tempelriddere på en utpost i Frankrike. Kong Philip arresterte ledelsen av Tempelridderne, bl.a. Grand Master Jacques de Molay, i ridderorden i Paris FREDAG DEN 13 det herrens år 1307 og beskyldte orden for blasfemi, spytte på Kristus kors og forbrytelse mot mange kristne verdier. Beskyldninger som alle var falske. Han fikk etterhvert med seg pave Clement på at tempelridderne måtte fengsles alle som en og dømmes til døden. Paven hadde sete i Avignon i Frankrike på den tiden (mellom 1303 og 1377), og kongen truet paven med krig om han ikke samarbeidet. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Derav kommer også navnet på vin distriktet Châteauneuf-du-Pape.

Den 18. mars 1314 ble de Molay og et femtitalls andre ledere brent på bål i Paris. De Molay skal ha bedt om at han skulle bli vendt slik at han kunne se Notre Dame katedralen (som ikke var helt ferdig bygget enda) når han ble brent. Han skal ha ropt høyt like før han døde «Gud vet hvem som gjør feil og har syndet. Snart vil rettferdighet skje med de som har dømt oss til døden». Pave Clement døde en måned senere og kong Philip under en jakt senere samme år. I løpet av noen få år etter dette var tempelridder-orden historie.

Tilbake fra fremtiden er både en reise til 2030 hvor vi følger en nyutdannet økonom som kjøper sin første leilighet, en student av den aktive typen og et eldre ektepar. I tillegg informeres det om de trender vi er inne i og som kan resultere i det 2030 bildet som tegnes.

Dette dokumentet er skrevet som et tillegg til seminarene som Finansit holder hos banker og andre med overskriften "Fremtidens bank", "Fremtidens penger" og "Fremtidens forretningsmodeller". 

Finansit holder noen foredrag og workshop, både for bank sektoren og andre sektorer, her er litt informasjon:

• Fremtidens bank
• Fremtidens penger
• Penger fra huleboer til robot
• Penger og vin, en hyggelig sammenkomst 
• Fremtidens forretningsmodeller

 Last ned PDF filen her.

Politikk og media.

Jeg kom tilfeldigvis til å se et interessant intervjue i TV2 den 14. januar i år. Stortingsdirektør Marianne Andreassen gjestet programmet ærlig talt med programleder Yvonne Fondenes. Det har de siste årene vært en lang rekke saker med politikere på stortinget som misbruker reiseregninger, pendlerboliger og annet til egen gunst.

Uken før ble en tidligere stortingspolitiker dømt for bevist å ha sendt inn feile reiseregninger. På spørsmålet fra Yvonne om vi kan ha tillit til de folkevalgte på stortinget svarte Andreassen «Det fungerer ikke å ha et tillitsbasert system i så stor grad som vi har hatt tidligere». Programlederen spurt om og om igjen om vi kan ha tillit til våre folkevalgte, mens Andreassen gjentatte ganger svarte på noe annet. Så spurte programlederen «Hva tenker du om at det er pressen og ikke stortinget selv som avslørte disse sakene». Hvorpå Andreassen svarer «Mediene har en viktig jobb og setter et kritisk lys, men når jeg ser det vi har stått opp i skulle jeg selvfølgelig gjerne vært den som så disse tingene tidligere.»

Konklusjonen er at det må innføres mye strengere kontroll og regulering for å forhindre at våre stortingspolitikere ikke tilgodeser seg selv med penger de ikke har krav på, eller inntekter (pendlerboliger) fra skattebetalerne de ikke betaler skatt av. Men det er ikke bare i Norge. I både Sverige og Danmark har de lignende saker. I Frankrike er en president under etterforskning, for ikke å snakke om Silvio Berlusconi i Italia og Netanyahu i Israel.

Intervjuet finnes her : https://www.tv2.no/a/14493595/

Under hele intervjuet tenkte jeg på bankene og deres omfattende regulering. Jeg tenkte på nye penger og hvor teknologien er på vei til å ta oss. Mange i bankverden har klaget på stadig strengere regulering og tusenvis av nye sider med regulering hvert år som et av de største problemene for banknæringen. DNB alene har ifølge media mer enn 400 ansatte som ikke gjør noe annet enn å sørge for at banken følger all regulering. Noe som koster milliarder for norske banker og til syvende og sist deres kunder.

Hva er likheten mellom det som skjer på stortinget og i bankverden? Mangel på tillit. Og hvorfor mangler vi tillit? På grunn av faktiske hendelser som blir oppdaget. Med tillit hadde vi ikke trengt regulering. Regulering er der av en grunn. Noen få sørger for kollektiv byrde for alle. Ettersom det er umulig å vite hvem man ikke kan stole på får alle den samme reguleringen.

Ettersom jeg arbeider i krysningen nye digitale penger og ny teknologi, kom tankene like mye inn på fremtidens penger under intervjuet. Er det mulig å la teknologi skape tillit og bli kvitt det meste av regulering? Bidra til at bankene kan redusere sine kostnader til det beste for hele samfunnet. Samtidig som samfunnet har tillit til at penger ikke går til feil konto i form av korrupsjon, skatteunndragelser, terrorfinansiering eller unødvendig høye gebyrer og bonuser.

Penger

Agustín Carstens er sjef i BIS (Bank for International Settlement) som også kalles sentralbankenes sentralbank. Augustin sa i en tale for kort tid siden at penger er tillit. Så enkelt og likevel så komplisert. Vi aksepterer å få norske kroner i lønningsposen fordi vi har tillit til at vi kan betale med dem hos Rema1000, Meny, Joker og i kiosken. Vi har tillit til at strømselskapet aksepterer det for å slette gjelden vi har for sist måneds bruk av elektrisitet, når vi betaler. Vi har tillit til at pengene vi har spart i banken kan skaffe oss tak over hodet og maten vi trenger i morgen og neste år, uten at verdien forringes mer enn noen få prosent i året på grunn av inflasjonen. Vi har tillit til at pengene som settes av til pensjon kan brukes til å holde oss i livet når vi bli gamle. Og vi har tillit til at kjøpekraften for pengene vi tjener holder seg omtrent på samme nivå i morgen.

Krypto aktiva

Bitcoin og såkalt kryptovaluta er ikke penger og kommer aldri noen gang til å kalles penger. Bitcoin og kryptoaktiva kan være en interessant aktiva klasse for spekulasjon på linje med aksjer, kunst, gamle frimerker og nesten like gammel vin. Slike aktiva kan godt brukes som betalingsmiddel, men penger er det ikke. Tillit til at verdiene bevares i fremtiden finnes ikke, selv blant de mest entusiastiske kryptofantaster. Bitcoin ble skapt for å erstatte tillit til bankene med tillit til teknologi i en tid tillit til bankene blant folk flest forsvant som resultat av finanskrisen. Bitcoin har vært en viktig katalysator for en ny IT arkitektur, ny måte å tenke på, desentralt og gjennomsiktig. Blokkjedeteknologien som Bitcoin brakte med seg er i ferd med å endre det finansielle landskapet. Men Bitcoin har nå utspilt sin rolle. Strukturen i blokkjedeteknologien har mye i seg og kan muligens sammen med andre mekanismer bidra til en bedre verden.

DeFi uten adekvat regulering er en selvmotsigelse. Som Machiavelli skrev «de som vil lure noen finner alltid noen som vil lures». Det stjeles for i overkant av 10 millioner kroner hver eneste dag, året rundt, i nye krypto finansielle tjenester som DeFi (Desentral Finans), NFT (Non Fungible Token) og krypto aktiva. Avstanden mellom desentral og anarki er veldig liten når penger er involvert. Og i anarki dukker det alltid opp grådige sjeler som ikke kan oppføre seg. Regulering er en forutsetning når tillit mangler, uansett teknologi. Da er det er godt å ha en sentral fysisk leverandør å klage til eller møte i retten når noe går galt. Det kan vise seg bra for alle de som har mistet apekattene sine på NFT plattformen OpenSea den siste tiden. En fysisk eller rettslig motpart har noe med tillit å gjøre. DAO?

Maske og Meta

Netflix har vist både Tinder svindleren og inventing Anna de siste månedene. Personer som møter andre personer og gir seg ut for å være en annen enn den de er. På nettet er slik svindel langt mer utbredt fordi det er enklere å gi seg ut for å være en jente på 12 år, med lyst langt hår og blå øyne når alt er digitalt. Eller en høy og mørk kjekk mann på søk etter en venninne i Norge når man egentlig er en skallet, halvgammel sofagris med ølmage i en stråhytte i Afrika med kleptofingre. Når alle opptrer som avatarer i et Metaverse blir det enda enklere å ta på seg en maske. Riktig digital identitet er muligens en av de viktigste bærebjelkene til fremtidens digitale penger.

Machiavelli

Niccolo Machiavelli (1469 – 1527) var en forfatter, menneskekjenner og psykolog som bodde i Firenze samtidig med Leonardo da Vinci, Michelangelo og andre storheter. I boken «fyrsten» analyserer han bl.a. hvorfor en fyrste bør holde ord. Han skriver at «enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som lever et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Det er to måter å kjempe på: med lov og med makt. Loven er menneskenes kampform, makt er dyrenes. Men da den første ofte viser seg utilstrekkelig er det nødvendig å ty til det andre. Det ene holder ikke uten bruk av det andre.» For å bringe Machiavelli’s ord inn i dagens virkelighet kan det medføre at ettersom de som står bak finner på snedigheten må det regulering til og de som bryter regulering må straffes.