Skip to main content

BIS Innovation Summit 2024

Dette er det andre året jeg er så heldig å bli invitert til BIS (sentralbankenes sentralbank) innovasjons konferanse i Basel, Sveits. Selve konferansen gikk over 2 dager + en dag med rundebord workshop. Anslagsvis 300 deltagere, mest fra ulike sentralbanker, fra BIS organisasjon og et mindretall fra akademia og private selskaper som VISA, Mastercard og konsulentselskaper + meg.

Formatet var foredrag fra sentralbanker, BIS og private banker i tillegg til paneldiskusjoner. Den siste dagen med workshop var det en rundebord konferanse hvor alle kunne delta i samtalene og diskusjonene.

Det ble mye digitale sentralbankpenger (DSP/CBDC) og prosjekter BIS er involvert i den første dagen. Den andre dagen ble det mye kunstig intelligens og med en avslutning med en veldig interessant samtale mellom Cecilia Skingsley og professor Yuval Noah Harari som også er en forfatter av en rekke bestselgende bøker om sivilisasjonens utvikling.

Sjef for BIS Augustin Carstens satt tonen i innledningen med å spørre når det rette tidspunktet for å utforske nye teknologier er. Skal vi vente til det blir mer modent eller skal vi kjøre nå? Det ble senere nevnt at sentralbanker bør gå foran, utforske og dele informasjon om teknologier som Blockchain, kunstig intelligens og kvantum teknologi. Interoperabilitet mellom ulike land blir viktigere i fremtiden.  Det ble senere trukket fram at sentralbankene må utfordre seg selv og i større grad arbeide som oppstart-selskaper.

India ble trukket frem i flere panelsamtaler fordi de først fikk på plass digital identitet, og deretter en form for digitale sentralbankpenger som kalles UPI med millioner av transaksjoner hver dag, anonymitet er løst, en sentral database (LM: Hyperledger Fabric DLT var nevnt som et rykte). UPI er mer enn «bare» DSP, det er en protokoll som integrerer bank konto overføringer, VISA og Mastercard og andre former for betalinger. UPI er også åpen for ikke-banker til å innovere, og det er der det meste av innovasjonen skjer.

Joachim Nagel fra sentralbanken i Tyskland nevnte også at sentralbankene må endre seg. Mandatet blir sannsynligvis mye av det samme om 10 eller 20 år, men verktøyene for å dekke samfunnsoppdraget vil endre seg, noe som vil medføre at sentralbankene må ansette en annen type mennesker med en annen type kompetanse. 

Dante Disparte fra USDC stablecoin hadde et par glimrende kommentarer. For det første at ulike tokeniserte penger i større grad må konvergere og samhandle med et fokus på hva som er best for kundene. Han lurte videre på hvorfor sentralbankene ikke utnytter det som har vist seg å fungere i praksis i mange år, nemlig offentlige blokkjede-baser.  Han var også svært skeptisk til konseptet «unified ledger» og BIS visjon om «Finternet», særlig med tanke på geopolitiske utfordringer som sanksjoner mot Russland, Iran, og andre. Andre teknologier, som Internett og sky-løsninger, fikk fart først når vi sluttet å snakke om teknologien og hadde fokus på tjenestene. Vi er ennå et stykke unna å slutte å snakke om Blockchain og token. 

Det ble vist og informert om en rekke glimrende prosjektet drevet frem av BIS Innovation Hub som både inkluderer DSP/CBDC og kunstig intelligens (AI).

Den siste delen av konferansen hadde fokus på kunstig intelligens. Det ble nevnt at et spørsmål til ChatGPT forbruker nesten 10 ganger så mye energi som et spørsmål til Google. Dette er et problem i USA som alt har utfordringer med energileveransene. Anonymitet og personvern ble også flittig diskutert ettersom generativ AI i stor grad leser alt som finnes på internett og setter sammen informasjon på egen hånd, gjerne om enkelte mennesker. Derfor er det avgjørende å ha «people in the loop».  56 % av verdens sentralbanker gjennomfører prosjekter relatert til kunstig intelligens. F.eks. har mer enn tusen ansatte i ECB, den europeiske sentralbanken, fått opplæring i AI. Et spørsmål som kom opp var også i hvilken grad AI bør delta i beslutninger om renter, valutakurser og annet tilknyttet finansiell stabilitet. I så fall, om alle sentralbanker bruke samme data for å lære opp AI modeller kan det tenkes vi opplever en situasjon med systematisk risiko.

Som avslutning var det en glimrende samtale mellom professor Yuval Noah Harari, suksessfull forfatter av flere bøker, bl.a. Sapiens og leder for BIS Innovation Hub Cecilia Skingsley rundt tema AI. Prof. Harari tok bl.a. opp risikoen for at AI kan skape finansielle tjenester mennesker ikke forstår rekkevidden av og som til syvende og sist skaper en alvorlig krise. I den anledning nevnte han finanskrisen i 2007/2009, som skyltes at bankene solgte finansielle produkter i form av syndikerte og «garanterte» produkter (CDO) som hverken selgere i bankene, kjøpere i markedet, sentralbanker eller de ulike finanstilsyn forsto noe særlig av. (Min kommentar: I USA ble 9 millioner arbeidsløse, 5 millioner hjemløse og vi fikk en global finansiell krise. I Norge toppet med den såkalte Terra skandalen, hvor flere kommuner tapte milliarder kroner, noe som gikk utover innbyggere i disse kommunene.) Tenk hva AI kan finne på?      

Den siste dagen med rundebord workshop deltok jeg i 3 ulike rundebord, Tokenisering av ulike aktiva klasser inkludert tokeniserte penger, hvordan teknologi kan bidra til å forbedre søk etter hvitvasking av penger og sentralbankenes bruk av åpne kildekoder (Open Source). Veldig interessant og nyttig og bevis for at vi i fase 4 (2021 til 2023) av Norges Bank prosjekt for digitale sentralbankpenger gjorde mye innovativt som andre sentralbanker kan ha nytte av.

Video fra konferansen ligger nå ut på YouTube:

Det er mange fordeler med blokkjedeteknologi (blockchain)

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Med Bitcoin kom teknologien Blockchain, eller blokkjedeteknologi som vi kaller det på Norsk. Til tross for at teknologien er 15 år gammel er den i veldig liten grad blitt benyttet til digitale løsninger utenom kryptomarkedet. Kryptoaktiva som Bitcoin og de mange tusen andre med en rekke svindler og illegale betalinger har muligens skremt seriøse aktører fra å benytte mulighetene teknologien gir. Slik historikk har for eksempel ikke Microsoft dotnet eller Java teknologiene. Men blokkjedeteknologien/DLT har en rekke fordeler som andre teknologier ikke har. Jeg skal derfor gå gjennom noen av disse i mer detalj og sammenligne med dagens løsninger.

 

Kan ikke endres

Når en betaling/transaksjon er verifisert av en node/miner og transaksjonen blir lagt inn i en blokk sammen med mange andre transaksjoner kan den av praktiske grunner ikke endres. I blokkjedeteknologi samles mange transaksjoner sammen, ofte noen tusen, som verifiseres at alt er OK, pakkes sammen i blokker og lagres i databasen, det som på engelsk kalles ledger. Hver transaksjon lagres med en såkalt «hash» som krypterer og omgjør klar tekst til en lang heksadesimal kodestreng. Når en ny transaksjon skal behandles/verifiseres benyttes hash fra den forrige transaksjonen som en del av den nye hash’en. Dermed er alle transaksjonene knyttet sammen via algoritmene i kryptografien. Effekten av dette medfører at transaksjoner som er verifisert og lagret i en blokk av praktiske grunner rett og slett ikke kan endres. Det er litt som å strikke, om du ønsker å gjøre en endringer må du nøste opp fra begynnelsen. I tradisjonelle databaser som Microsoft SQL vil det alltid være mulig for en programmerer å endre, og til og med slette, transaksjoner som ligger lagret.      

Person til person (P2P)

For Satoshi Nakamoto var det avgjørende at det var mulig å betale fra en person til en annen, uten at det var en bank imellom. Ingen «mann-i-midten». Satoshi er et pseudonym for skaperen/e av Bitcoin og blokkjedeteknologi, som ingen i offentligheten vet hvem er. Det ble gjort ved at en og samme transaksjon tar ut Bitcoin fra betalers lommebok (Wallet), samtidig som den samme Bitcoin blir tilført mottakers lommebok (Wallet). Hver Bitcoin har alltid en eier, enten betaler eller mottaker. Dette er i stor kontrast til hvordan betaling med kontopenger i banken fungerer i dag. Når en betaling gjennomføres vil betaler-banken ta penger ut a konto til betaler. Så vil betaler-banken sende beskjed til mottaker-banken om å sette penger inn på mottakers bankkonto. I mellomtiden oppbevarer bankene pengene. Det er mye mer komplisert enn som så i virkeligheten. Poenget er at i blokkjedeteknologien kan ikke pengene bli borte på veien fordi de aldri er noe annet sted enn hos betaler eller mottaker. Og betalingen går rett fra betaler til mottaker, P2P. Enkelte DLT teknologier roter det litt til ved å gjennomføre betalingen via bankens wallet, men jeg går ikke inn på det her.

En versjon av sannheten

La oss anta at selskap A kjøper noe av selskap B. Selskap B sender en faktura til selskap A på 100 kroner. Selskap A har ikke fått faktura enda og vet ikke hva beløpet er. Om du ringer selskap B vil de si at A skylder dem 100 kroner. Om du ringer selskap A vil de si at de ikke vet hvor mye de skylder selskap B. Begge disse svarene er riktig, det er to ulike versjoner for den samme sannheten. Dette kan ikke hende i en blokkjedeteknologi fordi den ene fakturaen blir lagret i wallet for begge selskapene samtidig, sender og mottaker P2P. Det er alltid bare en versjon av sannheten. Det er en effekt av P2P transaksjoner.

Programmerbare verdier og smartkontrakter

Verdiene i blokkjedeteknologi har en felles betegnelse, token. Jeg har i en tidligere blogg forklart begrepet token i relasjon til penger, så jeg går ikke inn på det nå. Den mest brukte blokkjedeteknologien i forbindelse med forretningssystemer er Ethereum. Token i Ethereum er basert på noe som kalles smartkontrakter, for eksempel ERC-20. En smartkontrakt er et dataprogram, ofte et lite dataprogram på opp mot noen hundre kodelinjer. Dermed kan token programmeres. For eksempel kan man programmere at denne token bare kan være eid av noen som finnes på en spesiell liste av mottakere. Når en transaksjon starter vil dataprogrammet i token sjekke om mottaker finnes på denne listen. Dersom JA vil transaksjonen gjennomføres, dersom NEI vil transaksjonen stoppe og token vil fremdeles befinne seg hos avsender. Dette kalles «whitelisting» og er mye brukt i blokkjedeteknologi. Det er i prinsippet bare kreativiteten til programmerere som begrenser hva slike smartkontrakter kan utføre.       

Datasystemer i store bedrifter inneholder ofte mange tusen linjer programkode. Å gjøre endringer i slik kode koster ofte mange hundre tusen kroner, for ikke å snakke om millioner for relativt små endringer. Koden skal gjennomgås av IT arkitekter og den skal testes. Dersom man lykkes med å flytte forretningslogikk over til smartkontraktene vil det være mulig å få langt større fleksibilitet i IT systemene og samtidig redusere kostnadene. Som en ekstra fordel medfører det at det vil ta vesentlig kortere tid å sette i produksjon hele nye tjenester i forhold til med tradisjonell teknologi (time-to-market).

Tillit

Omtrent uansett hva som omsettes av ulike aktiva i dag benyttes det en megler eller en mellommann. Kjøper man aksjer på en aksjebørs benyttes to ulike meglere, en for selger og en for kjøper. Dersom selger tar imot betalingen men ikke leverer aksjene, forventes det at meglere rydder opp. Det samme med omsetning av boliger. Megler sørger for tillit i handelen. Også ved betalinger av kontopenger benyttes en mellommann i form av en eller flere banker som sørger for at pengene flyttes fra betaler til mottaker. Igjen er tillit gitt ved at man stoler på at bankene gjør jobben sin.

En av utfordringene til Satoshi var å skape tillit til at transaksjonen ble gjennomført uten å involvere en mellommann. Satoshi lykkes ikke helt, men kom ganske langt på veien ved å overlate jobben til dataprogrammene som utgjør verifikasjon av transaksjonen, det som kalles «mining» av hver blokk. I tillegg la Satoshi ut programkoden offentlig slik at alle kan se hvordan dataprogrammene i en «miner» fungerer. En utfordring når koden ligger ute offentlig er at det er mulig å laste ned koden, gjøre endringer, kompilere den og benytte dataprogrammet til å slippe gjennom falske transaksjoner. For å unngå en slik situasjon skapte Satoshi en konkurranse blant minere som gjør at det er umulig å gjette hvem av de mange minere som skal verifisere transaksjonene i den neste blokken. Ettersom konkurransen de sist ti-årene har blitt så stor, og datasentrene blir så voldsomt energikrevende, gjør denne sikkerhetsmekanismen også at Bitcoin forbruker katastrofalt mye energi (PoW). Ethereum og andre blokkjedeteknologier benytter etter hvert en annen mekanisme som forbruker veldig lite energi (PoS) fordi konkurransen flyttes et steg tidligere i prosessen. Uansett gjør dette at vi kan ha tillit til at transaksjonen gjennomfører på en riktig måte uten at det finnes en megler eller mellommann.  

Distribuerte data

En utfordring med dagens digitale løsninger er at det dannes en sentralisert eller kjeder av «single point of failure». Ta for eksempel en betaling fra en kunde av DNB til en kunde av Nordea. Datasystemene i DNB vil sørge for å starte prosessen med å ta ut beløpet fra betalers bankkonto. Deretter vil datasystemet til DNB gi beskjed til oppgjørssystemet i Norges Bank om å overføre sentralbankreserver fra DNB til Nordea. Deretter vil datasystemene i Nordea sørge for at mottaker får penger på konto. Dette er en veldig forenklet versjon av prosessen. Dersom en av de tre datasystemene svikter stopper hele prosessen opp. Hver av disse tre er en «single point of failure». Heldigvis skjer dette svært sjeldent i Norge. I blokkjedeteknologi som i Bitcoin finnes det mange, ofte mer enn hundre «minere» og alle kan sørge for at transaksjonen kan gjennomføres uavhengig av hverandre. Databasen med historiske transaksjoner finnes hos alle «minere». Det medfører at selv om mange «minere» i nettverket får problemer, mister strømmen eller blir borte fra internett, kommer transaksjonene til å bli gjennomført av alle de andre som fremdeles er i drift. Dette er en unik styrke i teknologier som blokkjedeteknologi fordi data og prosessorkraft er distribuert.

Felles distribuerte regnskap

På engelsk kalles databasen i blokkjedeteknologi «ledger». Den beste oversettelsen til norsk er regnskap eller reskontro. Alle som deltar som minere bruker den samme distribuerte databasen som blir oppdatert samtidig og med de samme data for alle, alltid. I eksempelet med betaling fra DNB via Norges Bank til Nordea er minst tre helt ulike datasystemer og databaser involvert. Det er ingen som helst kobling mellom databasene hos bankene annet enn transaksjonene som sendes mellom dem. Felles ledger er en helt unik fordel med blokkjedeteknologi og sikrer at alle har tilgang til nøyaktig den samme informasjonen. Likevel kan de ulike brukere ha ulike tjenester ettersom tjenestene utvikles i wallet, det som på norsk kan kalles digital lommebok.     

Bruken av wallets (digitale lommebøker)

En viktig, men lite diskutert, mekanisme er bruken av wallet i blokkjedeteknologi. I tradisjonell teknologi finnes data lagret i en eller flere databaser, ofte sentralisert. Når noen utvikler datasystemer benyttes en direkte kobling mot databasene dersom applikasjonen finnes i samme nettverk, mens koblinger oftest går via API når data og applikasjoner finnes i ulike nettverk. Men i en blokkjedeteknologi foretas alle prosesser direkte mot den originale databasen, som riktignok er distribuert. Det kan finnes en mengde ulike wallets med helt ulike funksjoner koblet mot den samme ledger. Også her kalles applikasjonene ofte smartkontrakter. Det gjør at hele verdikjeden av hendelser kan ha langt større innovasjonskraft dersom arkitekturen i øko-systemer designes riktig. 

Motpartsrisiko og atomic transaksjoner

Det koster mye for banker og større bedrifter å sikre seg mot problemer hos motparten i en handel. For eksempel når en bank i Norge selger NOK mot USD til en bank i USA for en milliarder kroner fordi en kunde trenger USD i forbindelse med import. Risikoen er at den norske banken overfører kronebeløpet, men at den amerikanske banken ikke evner å overføre dollar av ulike grunner. Det kalles motpartsrisiko. I en blokkjedeteknologi vil disse to valutaene være to ulike token i en og samme ledger. Transaksjonen går P2P som tidligere beskrevet. Dersom ikke den norske banken mottar dollar vil heller ikke den amerikanske banken motta kroner. Transaksjonen gjør to ting samtidig, det som kalles atomic transaksjon. Det kalles også alt-eller-ikke-noe. Dette er en unik funksjon i blokkjedeteknologien som er vanskelig å få til i tradisjonell teknologi.

Interoperabilitet

En stor utfordring med blokkjedeteknologi er den ekstreme fragmenteringen. Teknologiene er fragmenterte ved at det finnes Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA og noen ti-talls til. Innenfor mange av disse finnes private nettverk og offentlige nettverk samt 2. og 3. lag teknologi. Og alle teknologiene har sine egne ledger som ikke «snakker» med de andre. Derfor utvikles det såkalte broer mellom teknologiene, noe som ikke er spesielt modent enda. Dette i motsetning til tradisjonell teknologi som stort sett bruker noen varianter av dotnet, java og SQL databaser. Mangfoldet, eller fragmenteringen, bremser utbredelsen og gjør det utfordrende å velge. Skal for eksempel digitale sentralbankpenger (DSP) fungere grensekryssende må landene ha teknologi og representasjon av penger (token) som er interoperabile, slik at betalingene kan gjennomføres. Brukes blokkjedeteknologi i forbindelse med «trade finance» (import og eksport) må både eksportør og importør bruke teknologi og representasjon av dokumenter og verdier som er interoperabile. Skal blokkjedeteknologi bruker i forbindelse med omsetning av verdipapirer må alle deltagere bruke teknologi som henger sammen. En grunn til at internett ble suksess var at alle benyttet samme standard i kjernen som f.eks. TCP/IP og hyperlenker. Så konkurrerer man om tjeneste på toppen av kjernen. I blokkjedeteknologi er konkurransen fortsatt om kjernen, det er kontraproduktivt.  Noe av «problemet» er nok at teknologien også inneholder en verdibærer, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. som kjøpes og selges i forbindelse med spekulasjon.  

Sentralbanker

De fleste sentralbanker som tester det som kalles digitale sentralbankpenger (DSP) benytter noen form av blokkjedeteknologi eller DLT. Samtlige bruker såkalte private ledger eller «permission». Det nye de siste 2-3 årene er at sentralbankene utvikler nye teknologier som ikke er ren blokkjedeteknologi eller DLT. Kina startet dette når de planla e-CNY i 2018 som ble satt i pilot ute i befolkningen april 2020. USA har gjort det samme med prosjekt Hamilton. Hong Kong, Thailand, Kina og de forente arabiske emirater har gjort det samme i prosjekt mbride. Felles er at de konkluderer med at de teknologiene som finnes standard ikke er tilstrekkelig for et sikkert og skalerbart øko-system for betalinger. Alle henter likevel elementer fra blokkjedeteknologi som kryptografiske signaturer og i en viss grad desentrale databaser. Kravet til hastighet i store land er ofte opp mot en million transaksjoner i sekundet, noe ingen av dagens blokkjedeteknologier/DLT kan levere.

 

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

With Bitcoin came the Blockchain technology. Despite the fact that the technology is 15 years old, it has been used to a very small extent for digital solutions outside the crypto market. Crypto-assets such as Bitcoin and the many thousands of others with a number of scams and illegal payments have possibly scared off serious players from taking advantage of the opportunities the technology offers. For example, Microsoft dotnet or the Java technologies have such a terrible history. But the blockchain technology/DLT has a number of advantages that other technologies do not have. I will therefore go through some of these in more detail and compare them with current solutions.

Can not be changed

When a payment/transaction is verified by a node/miner and the transaction is entered into a block together with many other transactions, it cannot be changed for practical reasons. In blockchain technology, many transactions are gathered together, often a few thousand, which are verified that everything is OK, packed together in blocks and stored in the database, what is called a ledger. Each transaction is stored with a so-called "hash" that encrypts and converts clear text into a long hexadecimal code string. When a new transaction is to be processed/verified, the hash from the previous transaction is used as part of the new hash. Thus, all the transactions are linked together via the algorithms in the cryptography. The effect of this is that transactions that have been verified and stored in a block for practical reasons simply cannot be changed. It's a bit like knitting, if you want to make a change you have to unravel from the beginning. In traditional databases such as Microsoft SQL, it will always be possible for a programmer to change, and even delete, stored transactions.

Person to Person (P2P)

For Satoshi Nakamoto, it was crucial that it was possible to pay from one person to another, without a bank in between. No "man-in-the-middle". Satoshi is a pseudonym for the creator(s) of Bitcoin and blockchain technology, whose identity no one in the public knows. It was done by one and the same transaction withdrawing Bitcoin from the payer's wallet , at the same time as the same Bitcoin is added to the recipient's wallet. Every Bitcoin always has an owner, either payer or receiver. This is in stark contrast to how payment with bank account money in the bank works today. When a payment is made, the payer's bank will withdraw money from the payer's bank account. The payer bank will then send a message to the recipient bank to deposit money into the recipient's bank account. In the meantime, the banks keep the money. It is much more complicated than that in reality. The point is that in blockchain the money cannot get lost on the road because it is never anywhere else but with the payer or recipient. And the payment goes directly from payer to recipient, P2P. Certain DLT technologies mess it up a bit by making the payment via the bank's wallet, but I won't go into that here.

 

One version of the truth

Let's assume that company A buys something from company B. Company B sends an invoice to company A for NOK 100. Company A has not received the invoice yet and does not know what the amount is. If you call company B, they will say that A owes them NOK 100. If you call company A, they will say they don't know how much they owe company B. Both of these answers are correct, they are two different versions of the same truth. This cannot happen in a blockchain technology because the one invoice is stored in the wallet for both companies at the same time, sender and receiver P2P. It is always only one version of the truth. It is an effect of P2P transactions.

Programmable values and smart contracts

The values in blockchain have a common designation, token. I have explained the concept of token in relation to money in a previous blog, so I will not go into it now. The most widely used blockchain technology in connection with business systems is Ethereum. Tokens in Ethereum are based on something called smart contracts, such as ERC-20. A smart contract is a computer program, often a small computer program of up to a few hundred lines of code. Thus, the token can be programmed. For example, one can program that this token can only be owned by someone who is on a special list of recipients. When a transaction starts, the computer program in the token will check whether the recipient is on this list. If YES, the transaction will be carried out, if NO, the transaction will stop and the token will still be with the sender. This is called "whitelisting" and is widely used in blockchain technology. In principle, it is only the creativity of programmers that limits what such smart contracts can perform.

Computer systems in large companies often contain many thousands of lines of program code. Making changes to such code often costs many hundreds of thousands of kroner, not to mention millions for relatively small changes. The code must be reviewed by IT architects and it must be tested. If you succeed in moving business logic over to the smart contracts, it will be possible to get far greater flexibility in the IT systems and at the same time reduce costs. As an additional advantage, it means that it will take significantly less time to put into production entirely new services compared to traditional technology (time-to-market).

Trust

Almost regardless of what is traded in various assets today, a broker or an intermediary is used. If you buy shares on a stock exchange, two different brokers are used, one for the seller and one for the buyer. If the seller accepts the payment but does not deliver the shares, brokers are expected to clean up. The same with sales of housing. Broker ensures trust in the trade. An intermediary in the form of one or more banks is also used for payments of bank account money, which ensures that the money is moved from the payer to the recipient. Again, trust is given by trusting the banks to do their job.

One of the challenges for Satoshi was to create trust that the transaction was completed without involving an intermediary. Satoshi did not succeed completely, but got quite far along the way by leaving the job to the computer programs that make up the verification of the transaction, what is called "mining" of each block. In addition, Satoshi published the program code publicly so that everyone can see how the computer programs in a "miner" work. A challenge when the code is out in the open is that it is possible to download the code, make changes, compile it and use the computer program to slip through fake transactions. To avoid such a situation, Satoshi created a competition among miners that makes it impossible to guess which of the many miners will verify the transactions in the next block. As the competition in the last ten years has become so great, and the data centers are becoming so energy-intensive, this security mechanism also means that Bitcoin consumes a catastrophic amount of energy (PoW). Ethereum and other blockchain technologies eventually use a different mechanism that consumes very little energy (PoS) because the competition is moved one step earlier in the process. In any case, this means that we can have confidence that the transaction will be carried out in the right way without a broker or intermediary.

Distributed data

A challenge with today's digital solutions is that a centralized or chains of "single point of failure" are formed. Take, for example, a payment from a customer of DNB (a bank) to a customer of Nordea (a bank). The computer systems in DNB will ensure that the process of withdrawing the amount from the payer's bank account is started. DNB's computer system will then notify the settlement system at central bank to transfer central bank reserves from DNB to Nordea. The computer systems in Nordea will then ensure that the recipient receives money in their account. This is a very simplified version of the process. If one of the three computer systems fails, the entire process stops. Each of these three is a "single point of failure". Fortunately, this happens very rarely in Norway. In blockchain, as in Bitcoin, there are many, often more than a hundred "miners" and all of them can ensure that the transaction can be carried out independently of each other. The database of historical transactions is available at all "miners". This means that even if many "miners" in the network have problems, lose power or are lost from the internet, the transactions will be carried out by all the others that are still in operation. This is a unique strength in technologies such as blockchain because data and processing power are distributed.

Shared distributed ledger

In English, the database in blockchain is called "ledger". Everyone who participates as miners uses the same distributed database that is updated simultaneously and with the same data for everyone, always. In the example of payment from DNB via central bank to Nordea, at least three completely different computer systems and databases are involved. There is no link whatsoever between the banks' databases other than the transactions sent between them. Shared ledger is a completely unique advantage of blockchain and ensures that everyone has access to exactly the same information. Nevertheless, the different users can have different services as the services are developed in wallets.

The use of wallets (digital wallets)

An important, but little discussed, mechanism is the use of wallets in blockchain technology. In traditional technology, data is stored in one or more databases, often centralized. When someone develops computer systems, a direct connection to the databases is used if the application is in the same network, while connections are most often via API when data and applications are in different networks. But in a blockchain technology, all processes are made directly against the original database, which is admittedly distributed. There can be a number of different wallets with completely different functions connected to the same ledger. Here, too, the applications are often called smart contracts. This means that the entire value chain of events can have far greater innovation power if the architecture of eco-systems is designed correctly.

Counterparty risk and atomic transactions

It costs a lot for banks and larger companies to protect themselves against problems with the counterparty in a trade. For example, when a bank in Norway sells NOK against USD to a bank in the USA for one billion kroner because a customer needs USD in connection with imports. The risk is that the Norwegian bank transfers the krone amount, but that the American bank is unable to transfer dollars for various reasons. This is called counterparty risk. In a blockchain technology, these two currencies will be two different tokens in one and the same ledger. The transaction goes P2P as previously described. If the Norwegian bank does not receive dollars, the American bank will not receive kroner either. One transaction does two things at the same time, what is called an atomic transaction. It is also called all-or-nothing. This is a unique feature of blockchain that is difficult to achieve in traditional technology.

Interoperability

A major challenge with blockchain technology is the extreme fragmentation. The technologies are fragmented in that there are Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA and tens of others. Within many of these there are private networks and public networks as well as 2nd and 3rd layer technology. And all the technologies have their own ledgers that do not "talk" to the others. Therefore, so-called bridges are being developed between the technologies, which is not particularly mature yet. This is in contrast to traditional technology which mostly uses some variants of dotnet, java and SQL databases. The diversity, or fragmentation, slows down the spread of innovation and makes it challenging to choose. For example, if digital central bank money (CBDC) is to function across borders, the countries must have technology and representation of money (token) that are interoperable, so that payments can be made. If blockchain is used in connection with "trade finance" (import and export), both exporter and importer must use technology and representation of documents and values that are interoperable. If blockchain is to be used in connection with the trading of securities, all participants must use technology that is connected. One reason why the internet became successful was that everyone used the same standard at the core, such as e.g. TCP/IP and hyperlinks. Then one compete for service at the top of the core. In blockchain, the competition is still for the core, it is counterproductive. Part of the "problem" is probably that the technology also contains a value carrier, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. which are bought and sold in connection with speculation.

Central banks

Most central banks testing what is called central bank digital currency (CBDC) use some form of blockchain or DLT. All use so-called private ledgers or "permissioned". What is new in the last 2-3 years is that the central banks are developing new technologies that are not pure blockchain technology or DLT. China started this when they planned e-CNY in 2018, which was piloted in the population in April 2020. The US has done the same with Project Hamilton. Hong Kong, Thailand, China and the United Arab Emirates have done the same in project mbride. What they have in common is that they conclude that the standard technologies are not sufficient for a secure and scalable eco-system for payments. All nevertheless derive elements from blockchain such as cryptographic signatures and to some extent decentralized databases. The requirement for speed in large countries is often up to a million transactions per second, which none of today's blockchain technologies/DLT can deliver.

Digitale sentralbankpenger (DSP) i produksjon – kompetanse og organisering / CBDC in production – competence and organization

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

In English after the Norwegian text.

 

 

 

 

Prosjektet for å sette DSP i sirkulasjon/produksjon ute i befolkningen er et komplekst og omfattende prosjekt langs mange akser. Å utrede DSP er noe helt annet enn å sette DSP i produksjon. Mange land har forsøkt, men ingen har så langt lykkes spesielt godt. Pilotprosjektet i Kina (e-CNY) som fikk de første brukerne april 2020 har så langt bare tiltrukket seg 0,05 % av betalingene i Kina, selv om mer enn 200 millioner wallets er lastet ned. Bahamas innførte også DSP (Sand dollar) i 2020 og til tross for stor aktivitet fra sentralbanken er det bare litt over 2 millioner USD i sirkulasjon (tilnærmet ingenting). Nigeria er at annet land som har innført DSP (eNaira) men heller ikke der er det noen videre suksess. Det kan være mange faktorer til manglende suksess og jeg skal her ta for meg noen veldig få som direkte og indirekte har påvirkning. Et umiddelbart spørsmål er «har vi bruk for DSP?», noe jeg ikke kommer til å vurdere her.  Jeg må informere at dette er mine egne personlige vurderinger etter å ha arbeidet med DSP både i private banker og sentralbanker i en årrekke.  I denne bloggen er mitt utgangspunkt en vellykket introduksjon/produksjon av «retail» DSP, med trykk på vellykket. «Retail» DSP er nye penger til bruk for private og bedrifter, i motsetning til «Wholesale» DSP som er penger for betaling mellom banker, det vi kaller interbankmarkedet i Norge.

Kompetansegapet

Det kan se ut til at ingen sentralbank i verden har en organisasjon med tilstrekkelig kompetansen og erfaringen for et slikt stort prosjekt. Det gjelder spesielt i demokratiske land. De som arbeider i sentralbankene gjør en glimrende jobb i det de ble ansatt som, stort sett analyser, utredninger og vurderinger. Valutakurser, renter, faktorer som påvirker finansiell stabilitet, geopolitiske utfordringer, arbeidsmarkedet, boligmarkeder, betalinger, prisstigning og lignende. Man må ha respekt for den gode kompetansen og alle de dyktige ansatte. DSP som skal settes i produksjon er et helt annet dyr, krever en annen type mennesker med en annen type kompetanse. Deler av prosjektet er selvsagt å fortløpende vurdere konsekvenser for finansiell stabilitet og likviditet samt juridiske og regulatoriske vurdering. Der kommer eksisterende kompetanse godt med. Men for å sette DSP i produksjon vellykket bør rollene som ledere og viktige beslutningstakere være personer med kompetanse, gjennomføringsevne og innovasjonskraft som nødvendigvis hentes utenfor dagens sentralbanker. Mest av alt med ansettelser, og i noen grad konsulenter. Bakgrunn fra selskaper som introduserer nye innovative teknologiske løsninger i markedet som Apple, Google, Facebook, Paypal eller Fintech kan være nyttig.

Uavhengig DSP organisasjon

Europa parlamentet kom med en interessant foreløpig rapport februar 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Her gir parlamentet mange føringer til egenskapene DSP (Digital Euro) skal tilfredsstille. Ettersom det er parlamentet i demokratiske land som både beslutter innføring og som setter krav til egenskapene til DSP, er dette en interessant rapport å lese. En av føringen er at den Europeiske sentralbanken (ECB) må opprette en ny organisasjon, uavhengig av sentralbankens øvrige virksomhet, med egne ressurser, budsjetter og evne til å fatte beslutninger. Sitat: «Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organisation, and decision making processes”.Det er verd å merke seg at dette er et politisk utspill, og ikke fra sentralbanken. Jeg har vært inne på det samme flere ganger, senest i bloggen min i januar https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

Det er interessant at politikere i EU involverer seg. EU parlamentet har arbeidet med dokumentet siden 2019 og dokumentet er fremdeles «draft report». Ting tar tid. Dokumentet omhandler retail DSP, penger for privatpersoner og bedrifter. Rapporten spesifiserer at Digital Euro IKKE skal benyttes til WhoIesale DSP.  I mellomtiden har Trump og republikanerne i USA sagt at det ikke blir noen «Digital Dollar» dersom Trump vinner valget i høst, og det ser det vel ut til at han gjør. I Asia er det mer fart i sakene, og det kan se ut til at India er inne på et interessant spor. De fikk på plass digital identitet for alle først og deretter arbeider med digitale penger. Sannsynligvis en klok rekkefølge.

 

Omdømmerisiko gir organisasjonsutfordringer

Offentlige IT prosjekter i Norge er ingen sammenhengende solskinnshistorie, selv om mange prosjekter har vært vellykkede. I 2024 er den såkalte helseplattformen kritisert, nye IT systemer til sykehusene som ha kostet over 4 milliarder kroner og som ser ut til å fungere dårlig ettersom plattformen åpenbart ikke fungere som den burde. Å innføre DSP til befolkningen er i stor grad et IT prosjekt, slik navnet DIGITALE sentralbankpenger tilsier. Utfordringene kommer sannsynligvis til å bli langt mer komplekse enn nevnte helseplattformen, både teknisk og administrativt. En sentralbank er avhengig av tillit. Bærebjelken for penger er tillit. Et DSP prosjekt kan ganske enkelt ikke feile. Penger kan ganske enkelt ikke bare bli borte (data slettes). Nye penger kan ganske enkelt ikke bare bli mulig å lage av hvem som helst (falske peger). Betalinger må medføre at mottaker får pengene fra betaler, raskt, effektivt og sikkert. Jeg vil sitere Satoshi Nakamoto fra email som ble sendt 11. Februar 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

 

Distribusjon og kostnader

De aller fleste sentralbankene går for en såkalt to-lags-distribusjons-modell, der sentralbanken lager DSP, bankene distribuerer DSP til sine kunder og kundene, enten det er privatpersoner eller bedrifter, bruker DSP til å betale med. For det første betyr det at bankene må ha incentiver til å investere de ti-talls eller muligens hundre-talls millioner kroner det kommer til å koste å endre IT systemene sine. Det finnes ingen estimater i Europa men magasinet «Cryptonews» skrev 16. april 2024 at det er antatt at DSP (Digital Rubel) kommer til å koste bankbransjen i Russland 365 million USD hvert år i ekstra kostander. I dag er det bankene som har utviklet det meste av systemene som sørger for at betalingene går smertefritt. Selskapet Bits as i Norge er teknisk ansvarlig og er eid av de norske bankene. Det er ikke helt sikkert bankene har motivasjon nok til å investere i et parallelt alternativ, samtidig som de skal videreutvikle dagens løsninger.

 

Bevegelig mål

Mye av årsaken til at DSP utrednings-prosjektene gjennomføres nå i sentralbankene er at dagens systemer og prosesser for betalinger, spesielt grensekryssende VAR kostbare, langsomme, lite gjennomsiktige og konsumerte mye kapasitet i forbindelse med anti pengevasking og regulatorisk rapportering. DSP kan være en bedre løsning for både sentralbanker, banker og deres kunder. Men dagens infrastruktur er i bevegelse. EU starter TIPS (Target for Instant Payment), i USA innføres FedNow og nærmere 60 land i verden har fått eller er i ferd med å få straksbetalinger. Prosjektene for «open banking» og «open finance» kommer også i nye versjoner, noe som gir næring til innovasjon. Når sentralbankene fremdeles er på utredning-stadiet med DSP, og mest sannsynligvis kommer til å forbli det i mange år svinner motivasjon til verdikjeden etter hvert som eksisterende systemer blir bedre. I Kina oppdaget sentralbanken at kundene, både privatpersoner og butikker, synes AliPay og WeChatPay var så enkle å bruke at de ikke fant motivasjon til å bytte til e-CNY. Det setter ytterligere press på organisering og kompetanse til sentralbankene.

Vellykket eller ikke?

Jeg poengterte i innledningen at forutsetningen for mine tanker her er et vellykket prosjekt. Hverken Kina, Bahamas, Nigeria eller en håndfull andre land som har DSP ute i befolkningen har så langt gjennomført et vellykket prosjekt. Jeg vil likevel ikke kalle noen mislykket ettersom det er god læring både for dem og for oss. Det kan jo tenkes prosjektene blir vellykket om noen år? Muligens vil EU og Norge innfører DSP i form av pliktig betalingsmiddel, som muligens igjen vil tvinge verdikjedene til å ta de nødvendige investeringene. Dersom nesten ingen likevel bruker DSP, slik som i de nevnte land, vil det sannsynligvis være beste for alle å ikke gjennomføre produksjons-prosjektet. 

 Offentlig privat prosjekt.

Dersom den politiske ledelsen i landet beslutter at landet skal innføre digitale sentralbankpenger kan det tenkes at det beste for alle blir at hele prosjektet gjennomføres av private selskaper med kompetanse og evne og at det offentlige absorberer kostnadene i et privat-offentlig prosjekt. Muligens mer effektivt enn at sentralbanken bygger egen organisasjon fra grunnen av?

Litt mer fra EU parlamentet rapporten.

  • Digital Euro er pliktig betalingsmiddel utstedt av ECB og "lokale" sentralbanker (det er 20 av dem)
  • Digital Euro skal kunne brukes til både netthandel og offline fysisk handel
  • Offline handel kan være anonyme, slik kontanter er
  • Overføre penger mellom online og offline er ikke anonymt, tilsvarende uttak fra minibanker
  • Alle skal med, også eldre, digitalt umodne og med funksjonsnedsetting
  • Wallet skal tilbys av sentralbanken i tillegg til banker / PSP
  • En kunde kan ha flere wallet
  • En wallet kan eies av flere kunder
  • En wallet skal ha en unik identitet som kan flyttes til ny bank/PSP (nummermobilitet) slik mobiltelefon nummer flyttes i dag
  • ECB er ansvarlig for at ingen kan spore brukere annet enn kundens bank/PSP
  • ECB plikter å følge opp at banker/PSP ikke tar for mye gebyrer
  • Det kan være en maksgrense for beholdning av DSP, avtalt mellom kunden og bank/PSP

 

 

 

 

 

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

 

CBDC in production – competence and organization

The project to put CBDC into circulation/production is a complex and comprehensive project along many axes. Investigating/POC in CBDC is something completely different from putting CBDC into production. Many countries have tried, but none have so far succeeded particularly well. The pilot project in China (e-CNY) that got its first users in April 2020 has so far only attracted 0.05% of payments in China, although more than 200 million wallets have been downloaded. The Bahamas also introduced the CBDC (Sand Dollar) in 2020 and despite great activity from the central bank, there is only just over 2 million USD in circulation (virtually nothing). Nigeria is another country that has introduced CBDC (eNaira) but there is no further success either. There can be many factors to a lack of success and I will here deal with a very few that directly and indirectly have an impact. An immediate question is "do we need CBDC?", which I will not consider here. I must inform you that these are my own personal assessments after having worked with CBDC both in private banks and central banks for a number of years. In this blog, my starting point is a successful introduction/production of "retail" CBDC, with emphasis on successful. "Retail" CBDC is new money for use by individuals and businesses, in contrast to "Wholesale" CBDC which is money for payments between banks, what we call the interbank market.

Mind the competence gap

It may seem that no central bank in the world has an organization with sufficient competence and experience for such a large project. This applies especially in democratic countries. Those who work in the central banks do an excellent job in what they were hired to do, mostly analyses, investigations and assessments. Exchange rates, interest rates, factors affecting financial stability, geopolitical challenges, the labor market, housing markets, payments, price increases and the like. We must have respect for the good competence and all the skilled employees. CBDC to be put into production is a completely different animal, requires a different type of people with a different type of competence. Part of the project is of course to continuously assess the consequences for financial stability and liquidity as well as legal and regulatory assessment. Existing expertise comes in handy. But in order to put CBDC into production successfully, the roles of managers and important decision-makers should be people with competence, implementation experience and innovative power that are sourced from outside today's central banks. Most of all with employment, and to some extent consultants. Background from companies that introduce new innovative technological solutions in the market such as Apple, Google, Facebook, Paypal or Fintech can be useful.

Independent CBDC organization

The European Parliament came up with an interesting preliminary report February 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Here, the parliament provides many guidelines for the characteristics CBDC (Digital Euro) must satisfy. As it is the parliament in democratic countries that both decides on the introduction and sets requirements for the characteristics of CBDC, this is an interesting report to read. One of the guidelines is that the European Central Bank (ECB) must create a new organization, independent of the central bank's other activities, with its own resources, budgets and ability to make decisions. Quote: "Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organization, and decision-making processes". It is worth noting that this is a political move, and not from the central bank. I have touched on the same thing several times, most recently in my blog in January https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

It is interesting that politicians in the EU are getting involved. The EU parliament has been working on the document since 2019 and the document is still a "draft report". Things take time. The document deals with retail CBDC, money for private individuals and companies. The report specifies that Digital Euro should NOT be used for WhoIesale CBDC. In the meantime, Trump and the Republicans in the US have said that there will be no "Digital Dollar" if Trump wins the election this autumn, and it looks like he will. In Asia, things are moving faster, and it may seem that India is on an interesting track. They put digital identity in place for everyone first and then work with digital money. Probably a wise order.

Reputational risk presents organizational challenges

Public IT projects in Norway are not a continuous story of sunshine, although many projects have been successful. In 2024, the so-called health platform has been criticized, new IT systems for the hospitals which have cost over NOK 4 billion and which appear to function poorly as the platform obviously does not function as it should. Introducing reail CBDC is largely an IT project, as the name DIGITAL central bank money implies. A central bank depends on trust. The backbone of money is trust. A CBDC project simply cannot fail. Money simply cannot just disappear (data is deleted). New money simply cannot just be made by anyone (false money). Payments must result in the recipient receiving the money from the payer, quickly, efficiently and securely. I will quote Satoshi Nakamoto from an email sent on 11 February 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

 

Distribution and costs

The vast majority of central banks go for a so-called two-tier distribution model, where the central bank generate/mint CBDC, the banks distribute CBDC to their customers and the customers, whether private individuals or companies, use CBDC to pay. Firstly, it means that the banks must have incentives to invest the tens or possibly hundreds of millions of NOK that it will cost to change their IT systems. There are no estimates in Europe, but the magazine "Cryptonews" wrote on 16 April 2024 that it is assumed that CBDC (Digital Ruble) will cost the banking industry in Russia 365 million USD each year in additional costs.

Moving target

Much of the reason why the CBDC-study projects are now being carried out in the central banks is that the current systems and processes for payments, especially cross-border payments, WERE expensive, slow, not transparent and consume a lot of capacity in connection with anti-money laundering and regulatory reporting. CBDC can be a better solution for both central banks, banks and their customers. But today's infrastructure is in motion. The EU starts TIPS (Target for Instant Payment), in the USA FedNow is introduced and close to 60 countries in the world have received or are in the process of receiving instant payments. The projects for "open banking" and "open finance" also come in new versions, which fuels innovation. When the central banks are still at the study stage with CBDC, and will most likely remain so for many years, motivation for the value chain is waning as existing systems improve. In China, the central bank discovered that customers, both private individuals and shops, found AliPay and WeChatPay so easy to use that they found no motivation to switch to e-CNY. This puts further pressure on the organization and competence of the central banks.

Successful or not?

I pointed out in the introduction that the prerequisite for my thoughts here is a successful project. Neither China, the Bahamas, Nigeria nor a handful of other countries that have CBDC in production have so far completed a successful project. However, I would not call anyone a failure as it is good learning both for them and for us. It is conceivable that the projects will be successful in a few years? Possibly the EU and Norway will introduce CBDC as a legal tender, which will possibly in turn force the value chains to make the necessary investments. If almost no one still uses CBDC, as in the mentioned countries, it will probably be best for everyone not to carry out the production project.

Public-private project.

 If the parliament in the country decides that the country will introduce CBDC, it can be thought that the best thing for everyone will be for the entire project to be carried out by private companies with competence and ability and the public sector to absorb the costs in a private-public project. Possibly more efficient than the central bank building its own organization from scratch?

A little more from the EU Parliament report.

  • Digital Euro is a legal tender issued by the ECB and "local" central banks (there are 20 of them).
  • Digital Euro must be able to be used for both online shopping and offline physical shopping
  • Offline trading can be anonymous, as cash is
  • Transferring money between online and offline is not anonymous, similar to withdrawals from ATMs
  • Everyone can participate, including the elderly, the digitally immature and those with functional impairments
  • Wallet must be offered by the central bank in addition to banks / PSP
  • A customer can have several wallets
  • A wallet can be owned by several customers
  • A wallet must have a unique identity that can be moved to a new bank/PSP (number mobility) as mobile phone numbers are moved today
  • The ECB is responsible for ensuring that no one can track users other than the customer's bank/PSP
  • The ECB is obliged to follow up that banks/PSPs do not charge too many fees
  • There may be a maximum limit for holding DSP, agreed between the customer and the bank/PSP

 

 

Digitale sentralbankpenger (DSP) og digital innovasjon - CBDC and innovation

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Jeg har jobbet for en sentralbank og har levd med digitale sentralbankpenger (DSP) nærmest døgnet rundt de siste årene. Jeg jobber nå fra mitt konsulentfirma Finansit as. Dermed er det på tide å dele noen personlige tanker om utviklingen. Denne bloggen er mine egne vurderinger og tanker og representerer på ingen måte noen sentralbank. I denne bloggen skal jeg diskutere noen veldig få momenter relatert til den tekniske gjennomføringen av DSP i et vestlig land. En helhetlig diskusjon inkludert legale, makroøkonomiske, organisatoriske og forhold knytet til finansiell stabilitet vil bli en betydelig lengre historie og muligens inkludert i en blogg eller bok senere. I denne bloggen er fokus det som kalles RETAIL DSP, generelle digitale penger til landets befolkning og bedrifter.

Rapporten fra Norges Bank DSP fase 4 er nå omsider ute, les den her.

DSP og innovasjon.

Verdens sentralbanker ser ut til å være i en euforisk FOMO (Fear Of Missing Out) bevegelse. Bevegelsen har i seg mange elementer av en boble, som jeg har omtalt i min bok «Trender Bobler og Makredspsykologi». Samtidig fosser kryptoaktiva, stablecoin, NFT, tokeniserte bankinnskudd, tokeniserte realaktiva, WEB3.0 og DeFi videre i stort tempo. Muligens mer en trend mot noe nytt enn en boble? For oss som opplevde dotcom boblen og krisen før og i år 2000 gir det visse assosiasjoner til tiden før smellen kom. Men ut av smellen kom gode selskaper som Amazon og eBay, når bare støvet hadde lagt seg. Derfor er det viktig at sentralbankene fortsetter. Det spennende blir hvilke finans og pengesystem som kommer til syne når/om DSP boblen sprekker.

Innføring av DSP

Prosjektet som kreves for å innføre DSP er enormt (se neste avsnitt), også i et lite land som Norge. Uansett om sentralbankene kan kjøpe ferdig infrastruktur eller må utvikle mye selv vil det ventelig kreve en ny avdeling i sentralbankene. I lille Norge antagelig på mellom 50 og 200 personer. Til det må det ansettes prosjektledere, delprosjektledere, tjeneste designere, IT arkitekter og programmerere, markedsføringspersonell og andre prosjektdeltagere med kompetanse og erfaring fra komplekse prosjekter i radikal og disruptiv innovasjon. Som navnet sier er dette også, i tillegg til mye annet, et digitaliserings-prosjekt og kompetanse fra selskaper som Facebook, Google, Apple eller Amazon kan komme godt med. Ressurser for vurdering av finansiell stabilitet og pengepolitikk relatert til DSP finnes i de fleste sentralbankene fra før.  Noe ressurser kan og bør leies inn i form av konsulenter, men kjernen bør være ansatte på grunn av kontinuitet.

Kostnadene for samfunnet kommer også til å bli store, spesielt dersom det blir pliktig betalingsmiddel. Sentralbanken må kunne utstede og destruere, bankene må kunne distribuere, alle innbyggere og bedrifter må kunne bruke, bedriftene utbetale lønn, NAV må kunne utbetale pensjon, arbeidsledighetstrygd og annet, skatteetaten må ta imot i form av moms og forskuddsskatt og alle butikker, både fysisk og digitale, må evne å ta imot DSP. Mange har ment at det må settes opp et regnestykke med inntekter/fordeler og kostnader/ulemper. Dersom resultatet er negativt bør ikke prosjektet gjennomføres.

I land som Bahamas er det en utfordring når kontanter må fraktes mellom mange øyer for å sørge for at betalingsinfrastrukturen fungerer passe bra. Motivasjonen for å innføre DSP er helt ulik i et land som Norge. Norge er gjennom-digitalisert, nesten ingen bruker kontanter (3%) og de aller fleste tjenester kan bestilles og betales for digitalt. I Europa er det stor ulikhet mellom Skandinavia som er tilnærmet fri for kontanter og land rundt Middelhavet hvor kontantandelen fremdeles er rundt 50 %. Motivasjonen og egenskapene DSP må ha blir ulike fra land til land. Men én motivasjon deler de fleste land, også Norge. Behov for beredskap. Hva om bankenes systemer bryter sammen i korte eller lengre tid. Da behøves en infrastruktur for betaling helt uavhengig av bankene.  Les bloggen min sist uke.

For å komme i posisjonen dersom det blir nødvendig for å oppfylle sentralbankens mandat er det viktig at sentralbankene gjør analytiske vurdering og teknisk testing av DSP nå. Samtidig er det viktig at sentralbankene de neste årene også benytter muligheten til å lage en plan for å hente inn personer med riktig kompetanse og erfaring. En god fagperson er sjelden en god leder. De mest kvalifiserte er vanskelig å ansette og enda vanskeligere å beholde.

Hyllevare og ferdige løsninger

Kommer sentralbankene til å utvikle infrastrukturen selv eller kjøpe noe ferdig i markedet? Med infrastruktur mener jeg ferdig IT systemer, kontinuerlig vedlikehold, teknisk hjelpetelefon, tilsyn og krav til private banker og tredjeparter i infrastrukturen, regulering og jus, innsalg i markedet for å sørge for nettverkseffekt og suksess etc. etc. Det er som nevnt et stort apparat som skal stables på bena. Det er åpenbart at i et lite land som Norge er det temmelig uaktuelt å bygge alt selv. Det har kommet en rekke leverandører de siste årene som leverer «ferdig» teknisk plattformer (hyllevare) slik som Bitt og Soramitsu. De spør sentralbankene hva sentralbankene vil ha. Det vet ikke sentralbankene enda, så de spør leverandørene hva de kan levere. Dermed står innovasjon i en catch-22 posisjon. 

Løsningen blir neppe en sentralbank alene, men et privat initiativ, gjerne støttet finansielt, regulatorisk og juridisk av en eller flere sentralbanker. Et offentlig-privat samarbeide. Dersom pengene skal være et generelt gode for samfunnet er det rett og riktig at det offentlige absorberer det meste av kostnadene. ECB (den Europeiske sentralbanken) har forstått dette ved å invitere til anbudskonkurranse nå i januar 2024 om design og utvikling av deler av DSP løsningen for et beløp på opp til 1,2 milliarder Euro (13,5 milliarder kroner). Jeg gjentar DELER av løsningen, hele løsningen vil koste det dobbelte, minst. Prosjektet skal starte tidlig i 2025 dersom ECB beslutter å gå videre etter 2024 og skal vare i 4 år til 2029. Da kan det muligens tenkes det blir digital Euro rundt 2030?   

BIS Innovation Hub

BIS Innovation Hub har tatt en veldig viktig rolle i å få mange sentralbanker til å samarbeide både for å øke kompetansen og redusere kostnadene i forbindelse med DSP. BIS står for Bank for International Settlement og nevnes også som sentralbankenes sentralbank. Mbridge prosjektet som BIS IH i Hong Kong er prosjektleder for sammen med sentralbankene i Kina, Hong Kong, Thailand og UAE er et slikt prosjekt. Mbride er betalinger WHOLESALE (betaling mellom banker) grensekryssende. Norges Bank var deltager i prosjekt Icebreaker for grensekryssende betalinger med RETAIL DSP, hvor jeg deltok fra Norsk side. BIS IH har en rekke tilsvarende prosjekter. BIS IH har også prosjekter for tradisjonell teknologi slik som Nexus som kobler straks-betalings systemer sammen grensekryssende og Aurora som benytter kunstig intelligens for å avdekke brudd på hvitvaskingsdirektivet (AML) med analyser av betalingsmønster.

 

Skepsis

De siste 12 månedene har stadig flere stilt spørsmål ved om DSP er nødvendig for at sentralbankene oppfyller sitt mandat og samfunnsansvar. DSP vil medføre at sentralbanken tar en annen rolle i samfunnet enn i dag. Noen har ment at landet kan oppnå det samme ved å endre lover og reguleringer og dermed legge til rette for at private kan gjøre «jobben». Professor Dr. Peter Bofinger kom under et foredrag høsten 2023 med spørsmålet om DSP var en gigantisk flopp. Tidligere professor Tony Yates skrev i Financial Times for et år siden at sentralbankene ikke bør fortsette DSP prosjektene, som han skriver «DSP er et stort foretak og enormt prosjekt. Mange av motivasjonene for å gjøre det er svært dårlige og det er mye risiko. Jeg vil oppfordre sentralbankene til ikke å gjøre det.» House of Commons - Treasury Committee kom med en rapport og anbefaling til sentralbanken i England desember 2023 med konklusjon at DSP fremdeles er en løsning som leter etter et problem, og anbefaler at sentralbanken nøye vurderer hva den bruker energi på i fremtiden. Også i EU er det skepsis blant politikere, noe som kom frem like før jul i en diskusjon i Europaparlamentet hvor bl.a. Michiel Hoogenveen sa rett ut at «DSP er en løsning som leter etter et problem».

Tross stadig større skepsis i fagkretser fortsetter DSP toget i høy fart. Kan det kan tenkes at det etter hvert blir et spørsmål om prestisje, det er ganske enkelt brukt for mye ressurser til at sentralbankene tør avslutte? Mark Zuckerberg skal ha sagt: “Move fast and break things. Unless you are breaking stuff, you are not moving fast enough.” Sentralbankene har ingen tradisjon for å bevege seg raskt og langt mindre bryte det som eksisterer og fungerer. Mange sentralbanker har heller sagt at vi skal «do no harm», noe som i dette tilfelle kan være klokt. Det er rett og slett en forskjell i tenkemåten mellom et privat konkurranseutsatt selskap og et offentlig organ som en sentralbank.

Det er også motstand fra dystopiske konspirasjons-teoretikere og politikere med mistillit til staten. Det er nå engang politikere som avgjør egenskapene til DSP i et demokratisk land og ikke sentralbankene. Disse forstår seg ikke på hva teknologien kan utrette, så jeg bruker ikke noe plass på dette her.

Teknologisk risiko

Jeg har vært prosjektleder for en rekke store IT prosjekter både som konsulent og i egenskap av å starte og være daglig leder for oppstartselskaper som har lykkes med å få banker og store bedrifter som kunder. De fleste DSP prosjektene benytter blokkjedeteknologi / DLT (Distributed Ledger Technology) som basis for teknologi. Pengene blir ofte representert med en token av typen ERC-20 eller UTXO. Det stjeles slike token i krypto markedet for et beløp i størrelsesorden 100 millioner kroner hver dag hele året.  Dersom en kryptoaktiva som Bitcoin, Ether, Solana, USDC eller USDT får en hickup og ikke virker noen timer, eller muligens også noen dager, går verden videre kort tid etter. Men om en sentralbank digitale penge plutselig ikke virke noen timer er det krise, ordentlig krise. Det får ganske enkelt ikke skje. Kravet til oppetid, redundans, back-up, at verdien av pengene beholdes (1:1) år etter år, muligens i 100 år, er på et helt annet nivå enn dagens digitale aktiva. Det kan derfor være utfordrende å benytte en så umoden teknologi som blokkjedeteknologi/DLT. Men om man først skal begi seg ut på den veien for å utnytte de unike fordelene som finnes i forhold til tradisjonell teknologi er det viktig å benytte en teknologi som støttes av et stort antall store bedrifter som for eksempel Hyperledger. I mine selskaper som jeg har startet benyttet vi konsekvent Microsoft utviklerverktøy som C / C++, dotnet, og SQL server. Det var aldri det beste eller mest innovative, men det fungerte og det var der hele tiden, stødig og godt, år etter år. Verdien av penger er helt avhengig av tillit, og tillit forsvinner i det samme sekundet DSP ikke virker.  

 

Teknisk arkitektur

Sentralbankene i verden utforsker mange ulike tekniske arkitekturer for DSP. Noen virker å ha mest fokus på en API basert arkitektur der sentralbanken er ansvarlig for kjernen med betalingstransaksjoner, mens tredjeparter som banker, betalingsleverandører (PSP) og wallet tilbydere (som Amazon, Apple Pay, Google Pay etc.) kan koble seg på og utvikle tjenester via API. Andre, slik som vi i Norges Bank i fase 4 i 2023, utforsket muligheten for at tredjeparter kan koble seg på direkte rett på transaksjonskjernen med egne wallets. API arkitektur gir god kontroll til sentralbanken men samtidig begrensinger i innovasjon blant tredjeparter. Direkte gir derimot mer mulighet for innovasjon, men samtidig er utfordrende å kontrollere for sentralbanken. Jo lenger unna kjernen innovasjon skjer jo mindre effekt blir det av innovasjonen. Sentralbankene må ta et vanskelig valg og balansere mellom kontroll og innovasjon. I tillegg er det utfordringen med skalering, antall transaksjoner pr. sekund og antall brukere/kunder.

 

Ulike teknologier og ulike ledger (med ledger menes databasen med transaksjoner)

Det finnes i dag minst 50 ulike teknologier i blokkjedeteknologi/DLT som kan være aktuelle for DSP. Hyperledger Foundation har Besu, Fabric, Iroha og et par andre. R3 har Corda. IoT markedet domineres av IOTA og Hedra Hashgraph. Ethereum fosser frem, my takket være at mange andre teknologier tilpasser seg smartkontraktene i EVM (Ethereum Virtual Machine). Det finnes Cardano, Algorand, Solana, Quorum, Bitcoin og andre, i tillegg til 2. og 3. layer teknologier. Muligheten for at alle sentralbankene i fremtiden bruker samme teknologi og samme type ledger er for lengts tilbakelagt. Det vil sannsynligvis blir et lite antall teknologier, muligens 3-5, som blir dominerende i forbindelse med fremtidens digitale penger. Tradisjonell teknologi som Java, dotnet og SQL vil fremdeles dominere ettersom kontopenger vil dominere finans og betalingsmarkedet i mange ti-år. Det vil bety at broer mellom de ulike teknologiene og ledger kommer til å bli avgjørende for utbredelse og nettverkseffekt. Ikke minst i grensekryssende betalinger. Broene må også inneholde mulighet for å overføre egenskapene (programkoden) i smartkontraktene fra den ene ledger til det andre slik f.eks. ChainLink arbeider med.    

 

Til sist i denne bloggen, programmerbare penger

Mange sentralbanker har også opplyst at pengene ikke skal være programmerbare. De forstår muligens ikke helt teknologien her. En token i en EVM basert blokkjedeteknologi er i seg selv en smartkontrakt. En smartkontakt er et dataprogram som selvsagt kan programmeres. Det de mener er at eier av pengene skal kunne bruke sine egne penger til det eier selv ønsker. De skal ikke være formålsbundet, det som på engelsk kalles PBM (Purpose Bound Money) der pengene bare kan brukes på visse steder eller i visse situasjoner. Vi har en rekke formålsbundet penger i dag i form av bonuspoeng og annet som bare kan brukes i leverandørens butikker eller tjenester. Programmerbarheten til pengene er en avgjørende komponent i token-økonomien og store deler av fremtidens innovasjon i finans og pengemarkedet. Det er usannsynlig at en sentralbank i et demokrati utsteder DSP hvor eier ikke kan bruke pengene til alle mulige lovlige aktiviteter etter eget ønske.  

 

Dette er den første av flere blogger om mine tanker om fremtidens finans og pengesystem. Den neste bloggen vil muligens omhandle tokenisering generelt, tokeniserte bankinnskudd og stablecoin. Deretter vil muligens tema som digital identitet, privat eller offentlig ledger etc. bli diskutert.

 

CBDC and digital innovation (English)

Images generated by Lasse Meholm from www.Shutterstock.com
 
This blog has been google translated into English with some corrections.
 
THIS IS MY OWN ASSESSMENTS AND THOUGHTS AND IN NO WAY REPRESENTS ANY CENTRAL BANKS.

I have worked for a Central Bank for 2 years and have lived with Central Bank Digital Currency (CBDC) almost around the clock for the past few years. I now work from my consulting firm Finansit as.  In this blog I will discuss a few points related to the technical implementation of CBDC. A comprehensive discussion including legal, macroeconomic, organizational and conditions linked to financial stability would be a considerably longer story and possibly included in a blog later. In this blog, the focus is RETAIL CBDC, general digital money for the country's population and businesses. 

The report from Norges Bank (Central Bank of Norway) CBDC phase 4 is now out, read it here.

CBDC and innovation.

The world's central banks seem to be in a euphoric FOMO (Fear Of Missing Out) movement related to what is called CBDC (Central Bank Digital Currency). The movement contains many elements of a bubble. At the same time, cryptoassets, stablecoins, WEB 3.0, NFTs, tokenized bank deposits, tokenized real assets and DeFi are surging forward at a great pace. Possibly more of a trend towards something new than a bubble? For those of us who experienced the dotcom bubble and the crisis in the year 2000, it gives certain Déjà vu to the time before the crash. But good companies such as Amazon and eBay came out of the crash, when the dust had settled. It is therefore important that the central banks continue their CBDC projects. The exciting thing will be what kind of finance and money system will come to light when the CBDC bubble bursts.

 

Introduction of CBDC

The project required to introduce CBDC is enormous (see next section), even in a small country like Norway. Regardless of whether the central banks can buy ready-made infrastructure or have to develop a lot themselves, it will likely require a new department in the central bank. In a little country like Norway between 50 and 200 people will be needed. Project managers, sub-project managers, service designers, IT architects and programmers, marketing personnel and other project participants with competence and experience from complex projects in radical and disruptive innovation should be employed. As the name indicate this is among others a digitalization project and a background from companies like Facebook, Google, Apple or Amazon would be good. Resources for assessing financial stability and monetary policy related to CBDC exist in most central banks from before. Today, hardly any central bank in the western world is capable of carrying out a large project like this alone. Some resources can be hired in the form of consultants, but the core must be employees due to continuity.

The costs for the society will also be large, especially if it becomes a legal tender. The central bank must be able to issue and delete, private banks must be able to distribute, all residents and businesses must be able to use, businesses pay out salaries, payment of pensions, unemployment benefits, the tax authority must accept in the form of VAT and withholding tax and all shops both physically and digital must be able to receive and pay CBDC.

In countries like the Bahamas, it is a challenge when physical cash has to be transported between many islands to ensure that the payment infrastructure works properly. The motivation for introducing CBDC is completely different in a country like Norway. Norway is fully digitized, almost no one uses cash (3%) and the vast majority of services can be ordered and paid for digitally. In Europe, there is a big disparity between Scandinavia, which is virtually free of cash, and countries around the Mediterranean, where the share of cash is still around 50%. The motivation for CBDC is different from country to country. But one motivation is shared by most countries, including Norway. Need for back-up “What if the banks' systems break down for a short or longer time”. Then an infrastructure is needed for payment completely independent of the banks. This is more important the more digitized the country is.

In order to get into the position if it becomes necessary to fulfill the central bank's mandate, it is important that the central banks carry on with analytical assessment and technical testing of CBDC now. At the same time, it is important that in the coming years the central banks also use the opportunity to create a strategy to employe people with the right skills and experience. A good professional is rarely a good manager. The best people are hard to hire and even harder to keep.

 

Off-the-shelf and ready-made solutions

Will the central banks develop the infrastructure themselves or buy something ready-made in the market? By infrastructure I mean completed IT systems, continuous maintenance, technical helpline, supervision and requirements for banks and third parties in the infrastructure, regulation and law, sales in the market to ensure network effect and success, etc. As mentioned, it is a large project. It is obvious that in a small country like Norway it is rather out of the question to build everything ourself. There have been a number of suppliers in recent years who deliver "ready-made" technical platforms (off-the-shelf products), such as Bitt and Soramitsu. They ask the central banks what the central banks want. The central banks don't know that yet, so they ask the suppliers what they can deliver. Innovation is thus in a catch-22 position.

The solution is unlikely to be one central bank alone, but a private initiative, preferably supported financially, regulatorily and legally by one or more central banks. A public-private partnership. If the CBDC money is to be a general good for society, it is right and proper that the public sector absorbs most of the costs. The ECB (the European Central Bank) has understood this by inviting tenders now in January 2024 for the design and development of parts of the CBDC solution for an amount of up to 1.2 billion Euro. The project will start in early 2025 if the ECB decides to proceed after 2024. 4 years project, digital Euro in 2030?

 

BIS Innovation Hub

The BIS Innovation Hub has played a very important role in getting many central banks to work together both to increase competence and reduce costs in connection with CBDC. BIS stands for Bank for International Settlement and is also referred to as the central bank of central banks. The mbridge project for which BIS IH in Hong Kong is project manager together with the central banks of China, Hong Kong, Thailand and the UAE is one such project. Mbride is payments WHOLESALE cross-border. Norges Bank was a participant in project Icebreaker for cross-border payments with RETAIL DSP, where I participated from the Norwegian side. BIS IH has a number of similar projects. BIS IH also has projects for traditional technology such as Nexus, which immediately links payment systems together across borders, and Aurora, which uses artificial intelligence to detect breaches of the Money Laundering Directive (AML) with analysis of payment patterns.

 

Skepticism

Over the past 12 months, more and more people have questioned whether CBDC is necessary for central banks to fulfill their mandate and social responsibility. CBDC will mean that the central bank takes on a different role in society than it does today. Some have believed that the country can achieve the same by changing laws and regulations and thus making it possible for private companies to do the "job". Professor Dr. Peter Bofinger came during a lecture in autumn 2023 with the question whether CBDC is a gigantic flop. Former professor Tony Yates wrote in the Financial Times a year ago that the central banks should not continue the CBDC projects, as he writes "CBDCs are a big undertaking and a huge project. Many of the motivations for doing so are very poor and there is a lot of risk. I would urge the central banks not to do that.” The House of Commons - Treasury Committee issued a report and recommendation to the Bank of England in December 2023 concluding that CBDC is still a solution looking for a problem and recommends that the central bank carefully consider what it uses energy for in the future. In the EU too, there is skepticism among politicians, something that emerged just before Christmas in a discussion in the European Parliament where, among other things, Michiel Hoogenveen bluntly stated that "CBDC is a solution looking for a problem".

Despite increasing skepticism in professional circles, the CBDC train continues at high speed. Can it be imagined that eventually it will become a question of prestige, simply too many resources have been used for the central banks to dare to terminate? Mark Zuckerberg is said to have said: “Move fast and break things. Unless you are breaking stuff, you are not moving fast enough.” Central banks have no tradition of moving fast, much less break what exists and works. “Do no harm” is often said by central bankers - this may be a smart strategy here. There is simply a difference in the way of thinking between a private company exposed to competition and a public body such as a central bank.

There is also opposition from dystopian conspiracy theorists and politicians with a distrust of the government. It is politicians and government who determine the characteristics of the CBDC in a democratic country and not the central banks. They don't understand what the technology can accomplish, so I won't spend any space on this here.

Technological risk

I have been the project manager for a number of large IT projects both as a consultant and in the capacity of starting and being the CEO of start-up companies that have succeeded in getting banks and large companies as customers. Most CBDC projects use blockchain technology / DLT (Distributed Ledger Technology) as the basis for technology. The money is often represented by a token of the type ERC-20 or UTXO. Such tokens are stolen in the crypto market for an amount in the order of USD 10 million every day throughout the year. If a crypto-asset such as Bitcoin, Ether, Solana, USDC or USDT gets a hiccup and does not work for a few hours, or possibly even a few days, the world moves on shortly after. But if a central bank's digital money suddenly doesn't work for a few hours, it's a crisis, a real crisis. It simply cannot happen. The requirement for uptime, redundancy, back-up, that the value of the money is retained (1:1) year after year, possibly for 100 years, is on a completely different planet from today's digital assets. It can therefore be challenging to use such an immature technology as blockchain technology/DLT. But if one embark on that path in order to exploit the unique advantages that exist in relation to traditional technology, it is important to use a technology that is supported by a large number of large companies such as Hyperledger. In my companies that I have started, we consistently used Microsoft developer tools such as C / C++, dotnet, and SQL server. It was never the best and the most innovative, but it worked and it was there all the time, steady and good, year after year. The value of money is completely dependent on trust, and trust disappears the second the DCBDC doesn't work.

 

Technical architecture

The central banks of the world are exploring many different technical architectures for DSP. Some seem to have the most focus on an API based architecture where the central bank is responsible for the core of payment transactions, while third parties such as private banks, payment providers (PSP) and wallet providers (such as Amazon, Apple Pay, Google Pay etc.) can connect and develop services via API. Others, such as Norges Bank in 2023, explored the possibility that third parties can connect directly to the transaction core with their own wallets. API architecture provides good control to the central bank but at the same time limits innovation among third parties. Direct, on the other hand, provides more opportunity for innovation, but at the same time is challenging for the central bank to control. The further away from the core innovation takes place, the less effect the innovation will have. Central Banks needs to do a delicate balance. 

 

Different technologies and different ledgers

There are currently at least 50 different technologies in blockchain technology/DLT that may be relevant for DSP. Hyperledger Foundation has Besu, Fabric, Iroha and a couple of others. R3 has Corda. The IoT market is dominated by IOTA and Hedra Hashgraph. Ethereum is surging forward, largely thanks to many other technologies adapting to the smart contracts in the EVM (Ethereum Virtual Machine). There is Cardano, Algorand, Solana, Quorum, Bitcoin and others, in addition to 2nd and 3rd layer technologies. The possibility of all central banks in the future using the same technology and the same type of ledger is long gone. It will probably be a small number of technologies, possibly 3-5, that will become dominant in connection with CBDC in the future. Traditional technology such as Java, dotnet and SQL will still dominate as private bank money will dominate finance and the payment market for many decades. This will mean that bridges between the various technologies and ledgers will be decisive for the spread and network effect and not least cross-border payments. The bridges must also contain the possibility to transfer the properties (program code) in the smart contracts from one ledger to the other, such as e.g. ChainLink works on.

 

Finally - programmable money

Many central banks have also stated that the money should not be programmable. They probably don't quite understand the technology here. A token in an EVM based blockchain technology is itself a smart contract. A smart contact is a computer program which can of course be programmed. What they mean is that the owner of the money should be able to use her/his own money for whatever the owner himself wants. They must not be purpose bound PBM (Purpose Bound Money) where the money can only be used in certain places or in certain situations. The programmability of the money is a crucial component of the token economy and large parts of future innovation in finance and the money market. It is unlikely that a central bank in a democracy issues CBDC where the owner cannot use the money for all possible legal activities at will.

En kjapp oppsummering fra Digital Euro Konferansen 2024 i Frankfurt.

På bildet sees den Europeiske sentralbanken, en bastant bygning med et innhold som har fått en viktig rolle i Europa og verden på relativt kort tid.

Jeg deltok også på årets utgave av Digital Euro konferansen i Frankfurt med blant annet et lite foredrag fra scenen om DSP (CBDC) prosjektet fase 4 2021 til 2023 i Norge. Det skapte interesse blant andre deltagere ettersom vi gjennomførte tester ingen andre sentralbanker hadde gjort tidligere. For meg var det likevel kontakten med en rekke sentralbanker og aktører i stablecoin, krypto, CBDC og digitale aktiva som var det mest interessante. En uventet opplevelse for meg som har sluttet i Norges Bank var også at jeg var i godt selskap med andre som også hadde sluttet i sine respektive sentralbanker den siste tiden og hadde vært involvert i digitale sentralbankpenger (DSP).

Generelt støtter opplevelsen mitt inntrykk av at DSP-boblen er i ferd med å miste luft. Derimot var det et sterkt ønske at vi får et bedre betalingssystem i Europa, mer konkurranse, ikke nødvendigvis DSP. Det var det tiltagende tro på blokkjedeteknologi til bruk i logistikk, i industriproduksjon og tokeniserte aktiva, det som kalles digitale aktiva. Det som ender opp i betaling er ofte gjennom mange prosesser via dokumenter med innkjøp, lagerstyring, ordre, bekreftelser, faktura og annet. Mange ulike systemer og mye silo-tekning. Digitalisering må starte der, og ikke med pengene.    

Bahamas startet innføringen av DSP i 2020, men har frem til nå svært begrenset bruk, med litt over 2 millioner US dollar i sirkulasjon og bare 1800 butikker som tar imot DSP. Det er mange på Bahamas 700 øyer som er uten bankkonto noe DSP var ment å avhjelpe ettersom man ikke trenger bankkonto for å benytte digital B$ (Bahamian dollar). Sentralbanken har deltatt med stand på frukt-markeder, omreisende tivoli og ellers der store folkemengder samles for å folk til å laste ned wallet.  Det var også en presentasjon om kinas DSP som kalles e-CNY. De kjører på og har «fordelen» av å kunne benytte en top-down strategi for utbredelse. Til tross for det er bruken av e-CNY fremdeles svært begrenset mye takket være suksessen til AliPay og WeChatPay som har milliarder av brukere. Det kan se ut til at oppgaven med å få suksess med en ny form for offentlige penger er undervurdert i sentralbank-kretser. De har muligens ikke den kompetansen som trenges?    

Stablecoin, tokeniserte bankinnskudd og tokenisering generelt

Bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tokenisering

Med Bitcoin i 2008 kom også en ny teknologi som heter Blockchain og som vi på norsk kaller blokkjedeteknologi. Blokkjedeteknologi har igjen introdusert en ny måte for digitalt å eie noe av verdi. Det kan sammenlignes med å få et digitalt sertifikat til å eie noe. Det er i tillegg bare en av gangen som kan ha sertifikatet for hver aktiva. For Bitcoin var det eierskap til digitale betalingsmidler som gjør at en person kan betale til en annen person ved at det digitale sertifikatet overføres fra betaler til mottaker i en transaksjon. Men teknologien gjør det mulig å benytte tilsvarende sertifikater til eierskap til helt andre verdienheter som aksjer på børsen, obligasjoner på børsen, boliger, biler, sykler, ulike rettigheter og mye annet. Fellesbetegnelsen på slike sertifikater er token. En token kan for eksempel representere eierskap til en aksje på børsen.

Kontanter, for eksempel en norsk hundrekroneseddel, er en fysisk token. Når betaler gir pengeseddelen til betalingsmottaker er betalingen gjennomført og ingen database eller banksystem trenger å bli oppdatert. Likviditeten er «inne i» pengeseddelen. Det er en person til person transaksjon, det vi forkorter til P2P. På et Casino kan man veksle til seg sjetonger i ulike farger og verdier, ved å betale med «vanlige» penger, det vii kaller kontopenger. Dersom en sjetong er verd 100 kroner og betaler gir den til betalingsmottaker er betalingen gjennomført P2P. På vei ut av Casino kan man levere sjetongene i kassen og få utbetalt beløpet i normale kontopenger på en bankkonto. En sjetong er en fysisk token. Ingen datasystem trenger å være involvert i en slik token betaling.

På samme måte som de fysisk token kan også de digitale token i en blokkjedeteknologi gjennomføre betalinger P2P.  Det var mye av hensikten til Bitcoin og skaperen av Bitcoin som går under pseudonymet Satoshi Nakamoto. Det er ingen bank eller noe annet mellom betaler og mottaker. Men det trenges noen som kan bekrefte at betaler faktisk eier de token vedkommende skal betale med. En slik funksjon kalles verifikasjon og i Bitcoin er det lagt til de såkalte «minere». De fleste markedene i dagens digitale verden har en rekke mellommenn. Fra betaler til betalingsmottaker i bankverden er ofte 4-5 banker involvert, inkludert en sentralbank. I verdipapirmarkedet er enda flere involvert i hver kjøp og salg, slik som aksjemeglere, kontoførere, banker, børser og investorer. Fordelen med en arkitektur basert på token og blokkjedeteknologi er at de aller fleste av disse mellommenn er overflødig. Det gjør at transaksjonene kan gå mye raskere, billigere, med bedre sikkerhet, konsumere mindre energi og samtidig gi bedre oversikt til deltagerne. Disse fordelene er det nå mange som ønsker å benytte seg av.

Utbredelsen av token-økonomien.

I 2018 og 2019 var det mange prosjekter som forsøkte å benytte tokenisering i forbindelse med eiendomstransaksjoner. Både i New York og Dubai ble det bygget leiligheter hvor eierskapet til leiligheten var representert med en token. En leilighet = en token. En token kan deles opp i millioner små enheter slik en kroner kan deles opp i 100 øre. Dermed kan man eie en liten del av en leilighet. Token ble lagret i eierens digitale lommebok, det som kalles wallet. Omsetning av disse leilighetene forgikk i en blokkjedeteknologi og token byttet eier etterhvert som også betalingen ble utført. En av utfordringene var at pengene ikke var tokeniserte på det tidspunktet, med mindre man brukte kryptoaktiva som Bitcoin. Det viste seg også vanskelig å selge inn tanken om at eierskapet var plassert i en token i eierens wallet og ikke i et sentralisert register som vi i Norge har i grunnboken hos kartverket.  Tokeniserte eiendom ble ingen suksess og luften er stort sett ute av den ballongen, selv om noen prosjekter fortsetter slik som Digishare i Danmark. I Norge er det vel lovfestet at eierskap til eiendom skal inn i grunnboken? I Norge er det mange andre som bruker grunnboken, som for eksempel bankene som skal gi lån og trenger å sikre pantet eller skattemyndighetene som skal beregne formueskatten. Skal eierskapet flyttes til bokkjeden og dagens grunnboken-teknologi utgå? Eller skal eierskapet finnes begge steder, noe som vil bety ekstra administrasjon og risiko for manglende synkronisering? Effekten av det siste har medført til at tokenisering av tjenester som alt har en god løsning, slik som eiendom, neppe vil bli en stor suksess med det første.

Omtrent samtidig startet flere børser prosjektet med å tokenisere aksjer og obligasjoner. Årsaken var at det vil medføre store besparelser for børsene og samtidig gi bedre tjenester til investorene som bruker børsene. Heller ikke det ble noen suksess. I mange land er det slik at det er lovpålagt å bruke en megler i forbindelse med handel på børsen. I tillegg manglet markedet en effektiv og token-basert pengeenhet. En verdipapir-handel har to såkalte «ben». Det ene «benet» er verdipapiret og det andre «benet» er betalingen.  Det spesielle med blokkjedeteknologi er at begge «bena» bytter eier i en og samme tekniske transaksjon. Alt eller ikke noe. Det kalles «atomic» transaksjon og er en unik og veldig effektiv mekanisme i blokkjedeteknologien. Når det ikke var en effektiv pengeenhet som var tokeniserte ble mye av fordelen med tokeniserte verdipapirer borte. Når lanserer stadig flere stor banker og enkelte sentralbanker prosjekter med tokeniserte obligasjoner, så det kan tenkes dette tar av om noen år?

Derimot har nye tjenester som WEB 3.0, spill-industrien, DeFi (Desentral Finans) og andre satt begge bena sine i token-økonomien. Foreløpig er volumene relativt små sammenlignet med den tradisjonelle økonomien, men det er antatt at disse tjenestene vil øke i volum de neste årene.

Tokenisering og omsetning av eierskap med blokkjedeteknologi er likevel svært effektivt og oftest bedre enn å bruke tradisjonell teknologi. Men det er bedre å benytte tokenisering i forbindelse med nye markeder og omsetning av nye finansielle produkter enn å forsøke å flytte omsetning fra markeder som oppleves som tilstrekkelig effektivt i dag, slik som verdipapirer på børs. Nye markeder slik som omsetning av CO2 kreditter, nye former for verdipapirer (f.eks. grønne obligasjoner), batterikapasitet etc. hvor man uansett må lage nye systemer, bør benytte en blokkjedeteknologi med tokeniserte verdier heller enn å utvikle i tradisjonell teknologi. I motsetning til i 2018 er det nå flere varianter av tokeniserte penger, så får vi ser i hvilken utstrekning fremtidig finansiell innovasjon utnytter mulighetene.

Tokeniserte bankinnskudd.

JPMorgan, Citibank, Wells Fargo og en rekke andre banker utsteder det som kalles tokeniserte bankinnskudd (TB). Det er en form for «lokal» stablecoin hvor en bankkunde kan veksle til seg en token i sin wallet fra sin bankkonto. De fleste slike token er basert på protokoller fra kryptoaktiva som for eksempel ERC-20, som også benyttes i mange tjenester basert på Ethereum blokkjedeteknologi. Det gjør det mulig å betale til andre kunder i samme bank mye raskere og billigere enn med vanlig bankinnskudd, spesielt grensekryssende. I tillegg er det teknisk mulig å legge på nye tjenester som for eksempel levering mot betaling (DvP) ved å utnytte programmerbarheten i smartkontraktene. Ulempen er at betalingsmiddelet er «lokalt», bare innenfor samme bank. En kunde av JPMorgan med JPMCoin kan bare betale til en annen kunde av JPMorgan. Det er teknisk mulig at en JPMorgan (bank A i figuren) kunde kan betale til en Citibank (bank B i figuren) kunde med JPMCoin, men da må bankene bli enig om et oppgjør av likviditet slik at Citibank får tilbake pengene dersom Citi-kunden veksler fra JPMCoin til innskudd i Citibank. Rent teknisk må de to bankene også benytte teknologier som snakker med hverandre (interoperabilitet).

I USA har trenden blant bankene vært tokeniserte bankinnskudd de siste 2-3 årene. I Europa er de få banker som har gjort det samme, mens flere banker arbeider med en form for stablecoin. Banken Société Généralei Frankrike er en av disse. De lanserte sin Euro stablecoin desember 2023 (Euro CoinVertible – EURCV) og fikk listet EURCV på kryptobørsen Bitstamp. Ledger og teknologi er offentlig Ethereum og ERC-20. De har også utstedt grønne obligasjoner med oppgjør i EURCV sammen med bl.a. AXA Investment Management. EURCV skal være klar for MiCa reguleringen når den kommer. Det er mulig at betalingsinfrastrukturen i de fleste Europeiske land er tilstrekkelig god til at tokeniserte bankinnskudd ikke representerer noe stort behov blant bankenes kunder? Nå blir snart TIPS (TARGET Instant Payment Settlement) innført i EU med straksbetalinger mellom bankkonto grensekryssende i ulike banker.  I USA ble en tilsvarende infrastruktur kalt FedNow lansert sommeren 2023.  Både TIPS og FedNow benytter kontopenger, mens stablecoin og tokeniserte bankinnskudd er token penger.  

I den første figuren veksler Peter først til seg A-token fra sin bankkonto i bank A. Så betaler han A-token til Factory for en vare han har kjøpt. Factory kontakter bank A og veksler til seg innskudd på sin bankkonto i bank A.  Sirkelen er sluttet. A-token er en fordring på bank A.

Utfordringen kommer når Peter skal kjøpe noe hos Good Sale, som er kunde av bank B. Dersom Good Sale aksepterer å ta imot A-token er handelen gjort, og Good Sale får en fordring på bank A. Good Sale ber sin bank (bank B) om å få pengene inn på bankkonto ved å veksle inn A-token med innskudd i bank B, og bank B får dermed en fordring på bank A. De to bankene kan gjøre opp likviditet seg imellom på vanlig måte, tilsvarende normale betalinger, via sentralbankens oppgjørssystem, i både nettooppgjør og bruttooppgjør (RTGS). Noen har ment at sentralbankene bør utstede det som kalles Wholesale DSP (W-CBDC), tokeniserte sentralbankreserver. Det kan være en god idé. I land som har et effektivt oppgjør i sentralbankreserver, slik som i Norge, trenger man ikke investere tid og penger i W-CBDC og samtidig ta prosjekt-og teknologirisikoen det innebærer.

Stablecoin

Stablecoin har noe viktig i seg som tokeniserte bankinnskudd ikke har. De er såkalte bærer-instrumenter. Det betyr at en kunde av JPMorgan fint kan betale en kunde av Citibank med en stablecoin. De kan begge veksle til og fra bankinnskudd i sin egen bank via en kryptobørs for eksempel Binance, Coinbase, EToro, NBX, Firi eller andre som lister den aktuelle stablecoin. Det er litt tungvidt ettersom betaler først sende penger til børsen/megler bankkonto og deretter veksle til Stablecoin. Mottaker må gjøre det samme, men i omvendt rekkefølge. Dette er det samme som investorer gjør i dag med investeringer i aksjer og andre verdipapirer. Men fleksibiliteten er langt bedre enn tokeniserte bankinnskudd. Stablecoin er et betalingsinstrument som kan brukes av alle uavhengig av hvilken bank kunden bruker. Martin Walker ved LSE skrev en interessant blogg for noen uker siden som indikerer at ulempen ved å måtte fylle opp og vedlikeholde wallet manuelt reduserer brukervennligheten med betalingsinstrumentet.   

En utfordring kan være at det at finnes mange ulike stablecoin i for eksempel USD, slik som USDC, USDT, BUSD og Dai. Konkurranse er bra, men det blir muligens for mye? Det ser ut til å vokse frem tilsvarende i Euro. Markedet trenger muligens bare én eneste stablecoin i hver valuta? Dersom stablecoin skal brukes til handel i butikk, lønn, pensjon og lignende, vil det sannsynligvis virke kompliserende når det finnes mange stablecoin i ulike teknologier i en og samme valuta. Stablecoin har, som bankinnskudd, kredittrisiko på utsteder men er ikke dekket av noen innskuddsgaranti ordning.  

I den siste figuren over er både Peter kunde av Bank A. Peter overfører penger (USD) fra sin innskuddskonto i Bank A til børsen/megler bankkonto, for så å konvertere fra kontopenger (USD) til en stablecoin i USD. Peter betaler så til Good Sale som tidligere. De har begge wallet i den samme stablecoin. Good sale mottar stablecoin og ber børsen konvertere beløpet til USD som så igjen sendes tilbake til innskuddskonto i Bank B. Dermed er prosessen avsluttet.

Kriminelle aktiviteter

Chainalysis kom med en rapport januar 2024 som konkluderte med at stablecoin var involvert i transaksjoner med illegale betalinger for 40 milliarder USD (400 milliarder NOK) for årene 2022 og 2023 samlet, mest i 2023. Mens Bitcoin og Ether var hovedkilden frem til 2021 ble stablecoin helt dominerende de siste årene. Fremdeles er Bitcoin hovedkilden i forbindelse med ren svindel og handel med ulovlige tjenester/produkter, mens stablecoin benyttes mest i forbindelse med betalinger relatert til sanksjonerte land som Russland og Iran, pluss sanksjonerte personer. Nesten samtidig med rapporten til Chainalysis kom FN med en rapport som informerte at USDT (Tether) var klart mest brukt til illegale betalinger av de ulike stablecoin. De som har behov for å flytte penger ulovlig ønsker ikke å utsette seg for kursrisiko i et så volatilt betalingsmiddel som Bitcoin og velger et betalingsmiddel basert på USD. En utfordring med en åpen, global og lettbrukt infrastruktur som krypto og stablecoin er at også kriminelle setter pris på mulighetene som tilbys. Så lenge det ikke finnes globale reguleringer tilsvarende som for banker er det vanskelig å stoppe slik aktivitet. Tether har svart at de har stoppet og frosset transaksjoner for nesten en milliard dollar siden 2014, men de fleste transaksjoner har åpenbart likevel gått gjennom.

Trenger vi både tokeniserte bankinnskudd, stablecoin og digitale sentralbankpenger?

Det vil jeg komme med min vurdering av i en senere blogg.

 

Google translated from Norwegian to English with a few corrections.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Images are AI generated by Lasse Meholm from www.Shutterstock.com

 

Tokenization

With Bitcoin in 2008 came a new technology called Blockchain. Blockchain has again introduced a new way to digitally own something of value. It can be compared to getting a digital certificate to own something/an asset. In addition, only one person at a time can have the certificate for each asset. For Bitcoin, it was ownership of digital means of payment that enable one person to pay another person by the digital certificate being transferred from payer to recipient in a transaction. But the technology makes it possible to use equivalent certificates for ownership of completely different units of value such as shares on the stock exchange, bonds on the stock exchange, homes, cars, bicycles, various rights and much more. The common term for such certificates is token. A token can, for example, represent ownership of a share on the stock exchange.

Cash, for example a Norwegian hundred kroner note, is a physical token. When the payer gives the banknote to the payee, the payment is completed and no database or banking system needs to be updated. The liquidity is "inside" the banknote. It is a person to person transaction, what we call P2P. At a Casino, you can exchange chips in different colors and values, by paying with "ordinary" money, what we call bank account money. If a chip is worth NOK 100 and the payer gives it to the payee, the payment has been made P2P. On your way out of the Casino, you can hand in the chips to the till and get paid the amount in normal account money in a bank account. A chip is a physical token. No computer system needs to be involved in such a token payment.

In the same way as the physical token, the digital token in a blockchain technology can also carry out payments P2P. That was much of the purpose of Bitcoin and the creator of Bitcoin who goes by the pseudonym Satoshi Nakamoto. There is no bank or anything else between payer and recipient. But someone is needed who can confirm that the payer actually owns the tokens the person is to pay with. Such a function is called verification and in Bitcoin the so-called "miners" have been added. Most markets in today's digital world have a number of intermediaries. From payer to payee in the banking world, 4-5 banks are often involved, including a central bank. In the securities market, even more companies are involved in every purchase and sale, such as stockbrokers, account managers, banks, stock exchanges and investors. The advantage of an architecture based on token and blockchain is that the vast majority of these intermediaries are redundant. This means that the transactions can go much faster, cheaper, with better security, consume less energy and at the same time give a better transparency to the participants. Many projects now want to take advantage of these advantages.

The spread of the token economy.

In 2018 and 2019, there were many projects that attempted to use tokenization in connection with real estate transactions. In both New York and Dubai, apartments were built where the ownership of the apartment was represented by a token. One apartment = one token. A token can be divided into millions of small units in the same way that a dollar can be divided into cents. This allows you to own a small part of an apartment. The token was stored in the owner's digital wallet. Sales of these apartments took place in a blockchain technology and the token changed hands as the payment was made. One of the challenges was that the money was not tokenized at the time, unless one used crypto-assets such as Bitcoin. It also proved difficult to sell the idea that the ownership was placed in a token in the owner's wallet and not in a centralized register that we in Norway have in the centralized land registry. Tokenized property was not a success and the air is mostly out of that balloon, although some projects continue such as Digishare in Denmark. In Norway, I guess it is legislated that ownership of property must be entered in the centralized land register? In Norway, there are many others who use the centralized land register, such as the banks that will give loans and need to secure the mortgage or the tax authorities that will calculate the wealth tax. Should the ownership be moved to the blockchain and the current centralized land registry technology be phased out? Or should the ownership be found in both places, which would mean extra administration and the risk of a lack of synchronization? The effect of the latter has meant that the tokenization of services for which today solution is good enough, such as real estate, is unlikely to be a great success for tokenization very soon.

Around the same time, several stock exchanges started the project of tokenizing shares and bonds. The reason was that it would result in large savings for the exchanges and at the same time provide better services to the investors who use the exchanges. There was no success either. In many countries, it is required by law to use a broker in connection with trading on the stock exchange. In addition, the market lacked an efficient and token-based monetary unit. A securities trade has two so-called "legs". One "leg" is the security and the other "leg" is the payment. The special feature of blockchain technology is that both "legs" change hands in one and the same technical transaction. All or nothing. It is called an "atomic" transaction and is a unique and very efficient mechanism in blockchain. When there was no effective monetary unit in 2019 that was tokenized much of the benefit of tokenized securities was lost. More and more large banks and some central banks launch projects with tokenized bonds, so is it conceivable that this will take off in a few years?

In contrast, new services such as WEB 3.0, the gaming industry, DeFi and others have put their both legs in the token economy. Currently, the volumes are relatively small compared to the traditional economy, but it is assumed that these services will increase in volume in the coming years.

Tokenization and transfer of ownership with blockchain technology is nevertheless very effective and often better than using traditional technology. But it is better to use tokenization in connection with new markets and sales of new financial products than to try to move sales from markets that are perceived as sufficiently efficient today, such as securities on the stock exchange. New markets such as sales of CO2 credits, new forms of securities (e.g. green bonds), battery capacity, etc., where you have to create new systems anyway, should use blockchain technology with tokenized values rather than developing in traditional technology. Unlike in 2019, there are now several varieties of tokenized money, so we will see to what extent future financial innovation exploits the opportunities.

Tokenized bank deposits.

JPMorgan, Citibank, Wells Fargo and a number of other banks issue what are called tokenized bank deposits (TD). It is a form of "local" stablecoin where a bank customer can exchange a token in their wallet from their bank account. Most such tokens are based on protocols from crypto assets such as ERC-20, which are also used in many services based on Ethereum blockchain. It makes it possible to pay to other customers in the same bank much faster and cheaper than with normal bank deposits, especially cross-border ones. In addition, it is technically possible to add new services such as delivery against payment (DvP) by utilizing the programmability of the smart contracts. The disadvantage is that the means of payment is "local", only within the same bank. A customer of JPMorgan with JPMCoin can only pay to another customer of JPMorgan. It is technically possible that a JPMorgan (bank A in the figure) customer can pay a Citibank (bank B in the figure) customer with JPMCoin, but then the banks must agree on a settlement of liquidity so that Citibank gets the money back if the Citi customer exchange from JPMCoin to deposits in Citibank. Technically, the two banks must also use technologies that talk to each other (interoperability).

In the US, the trend among banks has been tokenized bank deposits in the last 2-3 years. In Europe, there are few banks that have done the same, while several banks are working with a form of stablecoin. The bank Société Générale in France is one of these. They launched their Euro stablecoin December 2023 (Euro CoinVertible – EURCV) and got EURCV listed on the crypto exchange Bitstamp. Ledger and technology are public Ethereum and ERC-20. They have also issued green bonds with settlement in EURCV together with for example AXA Investment Management. EURCV is ready for the MiCa regulation when it arrives. Is it possible that the payment infrastructure in most European countries is sufficiently good that tokenized bank deposits (TD) do not represent any great need among the banks' customers? TIPS (TARGET Instant Payment Settlement) will soon be introduced in the EU with instant payments between bank accounts crossing borders in different banks. In the US, a similar infrastructure called FedNow was launched in the summer of 2023. Both TIPS and FedNow use bank account money, while stablecoin and tokenized bank deposits are token money.

In the first figure, Peter first exchanges the A-token from his bank account in bank A. Then he pays the A-token to Factory for an item he has bought. Factory contacts bank A and transfers deposits to its bank account in bank A. The circle is closed. The A token is a claim on bank A.

The challenge comes when Peter has to buy something from Good Sale, which is a customer of bank B. If Good Sale accepts to accept the A token, the transaction is done, and Good Sale gets a claim on bank A. Good Sale asks its bank (bank B) to get the money into a bank account by exchanging the A token for a deposit in bank B, and bank B thus gets a claim on bank A. The two banks can settle liquidity between themselves in the usual way, corresponding to normal payments, via the central bank's settlement system, in both net settlement and gross settlement (RTGS). Some have argued that central banks should issue what are called Wholesale DSP (W-CBDC), tokenized central bank reserves. That might be a good idea. In countries that have an efficient settlement in central bank reserves, such as in Norway, they do not need to invest time and money in W-CBDC and at the same time take the project and technology risk it entails.

Stablecoin

Stablecoin has something important in it that tokenized bank deposits do not. They are so-called carrier instruments. This means that a customer of JPMorgan can pay a customer of Citibank with a stablecoin. They can both exchange to and from bank deposits in their own bank via a crypto exchange such as Binance, Coinbase, EToro, NBX, Firi or others that list the relevant stablecoin. It is a bit cumbersome as the payer first sends money to the exchange/broker bank account and then exchanges to Stablecoin. The recipient must do the same, but in reverse order. This is the same as investors do today with investments in shares and other securities. But the flexibility is far better than tokenized bank deposits. Stablecoin is a payment instrument that can be used by anyone regardless of which bank the customer uses. Martin Walker at LSE wrote an interesting blog a few weeks ago indicating that the inconvenience of having to manually top up and maintain wallets reduces the usability of the payment instrument.

A challenge can be that there are many different stablecoins in, for example, USD, such as USDC, USDT, BUSD and Dai. Competition is good, but is it possibly too much? It seems to grow similarly in Euro. Does the market possibly need only one single stablecoin in each currency? If stablecoin is to be used for trading in shops, salaries, pensions and the like, it will probably seem complicating when there are many stablecoins in different technologies in one and the same currency. Stablecoin, like bank deposits, has a credit risk on the issuer but is not covered by any deposit guarantee scheme.

In the last figure above, Peter is a customer of Bank A. Peter transfers money (USD) from his deposit account in Bank A to the exchange/broker's bank account, and then converts from USD to a stablecoin in USD. Peter then pays Good Sale as before. They both have wallets in the same stablecoin. Good sale receives the stablecoin and asks the exchange to convert the amount into USD, which is then sent back to the deposit account in Bank B. The process is thus completed.

Criminal activities

Chainalysis came out with a report in January 2024 which concluded that stablecoin was involved in transactions with illegal payments for 40 billion USD for the years 2022 and 2023 combined, mostly in 2023. While Bitcoin and Ether were the main source until 2021, stablecoin became completely dominant in recent years. Bitcoin is still the main source in connection with pure fraud and trade in illegal services/products, while stablecoin is mostly used in connection with payments related to sanctioned countries such as Russia and Iran, plus sanctioned persons. Almost at the same time as the report from Chainalysis, the UN came up with a report that informed that USDT (Tether) was clearly the most used for illegal payments of the various stablecoins. Those who need to move money illegally do not want to expose themselves to exchange rate risk in such a volatile means of payment as Bitcoin and choose a means of payment based on USD. A challenge with an open, global and easy-to-use infrastructure such as crypto and stablecoin is that criminals also appreciate the opportunities offered. As long as there are no global regulations similar to those for banks, it is difficult to stop such activity. Tether has responded that it has stopped and frozen almost a billion dollars worth of transactions since 2014, but most transactions have obviously still gone through.

Do we need both tokenized bank deposits, stablecoin and digital central bank money (CBDC)?

I will give my view of that in a later blog.