Skip to main content

BIS Innovation Summit 2024

Dette er det andre året jeg er så heldig å bli invitert til BIS (sentralbankenes sentralbank) innovasjons konferanse i Basel, Sveits. Selve konferansen gikk over 2 dager + en dag med rundebord workshop. Anslagsvis 300 deltagere, mest fra ulike sentralbanker, fra BIS organisasjon og et mindretall fra akademia og private selskaper som VISA, Mastercard og konsulentselskaper + meg.

Formatet var foredrag fra sentralbanker, BIS og private banker i tillegg til paneldiskusjoner. Den siste dagen med workshop var det en rundebord konferanse hvor alle kunne delta i samtalene og diskusjonene.

Det ble mye digitale sentralbankpenger (DSP/CBDC) og prosjekter BIS er involvert i den første dagen. Den andre dagen ble det mye kunstig intelligens og med en avslutning med en veldig interessant samtale mellom Cecilia Skingsley og professor Yuval Noah Harari som også er en forfatter av en rekke bestselgende bøker om sivilisasjonens utvikling.

Sjef for BIS Augustin Carstens satt tonen i innledningen med å spørre når det rette tidspunktet for å utforske nye teknologier er. Skal vi vente til det blir mer modent eller skal vi kjøre nå? Det ble senere nevnt at sentralbanker bør gå foran, utforske og dele informasjon om teknologier som Blockchain, kunstig intelligens og kvantum teknologi. Interoperabilitet mellom ulike land blir viktigere i fremtiden.  Det ble senere trukket fram at sentralbankene må utfordre seg selv og i større grad arbeide som oppstart-selskaper.

India ble trukket frem i flere panelsamtaler fordi de først fikk på plass digital identitet, og deretter en form for digitale sentralbankpenger som kalles UPI med millioner av transaksjoner hver dag, anonymitet er løst, en sentral database (LM: Hyperledger Fabric DLT var nevnt som et rykte). UPI er mer enn «bare» DSP, det er en protokoll som integrerer bank konto overføringer, VISA og Mastercard og andre former for betalinger. UPI er også åpen for ikke-banker til å innovere, og det er der det meste av innovasjonen skjer.

Joachim Nagel fra sentralbanken i Tyskland nevnte også at sentralbankene må endre seg. Mandatet blir sannsynligvis mye av det samme om 10 eller 20 år, men verktøyene for å dekke samfunnsoppdraget vil endre seg, noe som vil medføre at sentralbankene må ansette en annen type mennesker med en annen type kompetanse. 

Dante Disparte fra USDC stablecoin hadde et par glimrende kommentarer. For det første at ulike tokeniserte penger i større grad må konvergere og samhandle med et fokus på hva som er best for kundene. Han lurte videre på hvorfor sentralbankene ikke utnytter det som har vist seg å fungere i praksis i mange år, nemlig offentlige blokkjede-baser.  Han var også svært skeptisk til konseptet «unified ledger» og BIS visjon om «Finternet», særlig med tanke på geopolitiske utfordringer som sanksjoner mot Russland, Iran, og andre. Andre teknologier, som Internett og sky-løsninger, fikk fart først når vi sluttet å snakke om teknologien og hadde fokus på tjenestene. Vi er ennå et stykke unna å slutte å snakke om Blockchain og token. 

Det ble vist og informert om en rekke glimrende prosjektet drevet frem av BIS Innovation Hub som både inkluderer DSP/CBDC og kunstig intelligens (AI).

Den siste delen av konferansen hadde fokus på kunstig intelligens. Det ble nevnt at et spørsmål til ChatGPT forbruker nesten 10 ganger så mye energi som et spørsmål til Google. Dette er et problem i USA som alt har utfordringer med energileveransene. Anonymitet og personvern ble også flittig diskutert ettersom generativ AI i stor grad leser alt som finnes på internett og setter sammen informasjon på egen hånd, gjerne om enkelte mennesker. Derfor er det avgjørende å ha «people in the loop».  56 % av verdens sentralbanker gjennomfører prosjekter relatert til kunstig intelligens. F.eks. har mer enn tusen ansatte i ECB, den europeiske sentralbanken, fått opplæring i AI. Et spørsmål som kom opp var også i hvilken grad AI bør delta i beslutninger om renter, valutakurser og annet tilknyttet finansiell stabilitet. I så fall, om alle sentralbanker bruke samme data for å lære opp AI modeller kan det tenkes vi opplever en situasjon med systematisk risiko.

Som avslutning var det en glimrende samtale mellom professor Yuval Noah Harari, suksessfull forfatter av flere bøker, bl.a. Sapiens og leder for BIS Innovation Hub Cecilia Skingsley rundt tema AI. Prof. Harari tok bl.a. opp risikoen for at AI kan skape finansielle tjenester mennesker ikke forstår rekkevidden av og som til syvende og sist skaper en alvorlig krise. I den anledning nevnte han finanskrisen i 2007/2009, som skyltes at bankene solgte finansielle produkter i form av syndikerte og «garanterte» produkter (CDO) som hverken selgere i bankene, kjøpere i markedet, sentralbanker eller de ulike finanstilsyn forsto noe særlig av. (Min kommentar: I USA ble 9 millioner arbeidsløse, 5 millioner hjemløse og vi fikk en global finansiell krise. I Norge toppet med den såkalte Terra skandalen, hvor flere kommuner tapte milliarder kroner, noe som gikk utover innbyggere i disse kommunene.) Tenk hva AI kan finne på?      

Den siste dagen med rundebord workshop deltok jeg i 3 ulike rundebord, Tokenisering av ulike aktiva klasser inkludert tokeniserte penger, hvordan teknologi kan bidra til å forbedre søk etter hvitvasking av penger og sentralbankenes bruk av åpne kildekoder (Open Source). Veldig interessant og nyttig og bevis for at vi i fase 4 (2021 til 2023) av Norges Bank prosjekt for digitale sentralbankpenger gjorde mye innovativt som andre sentralbanker kan ha nytte av.

Video fra konferansen ligger nå ut på YouTube:

Det er mange fordeler med blokkjedeteknologi (blockchain)

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Med Bitcoin kom teknologien Blockchain, eller blokkjedeteknologi som vi kaller det på Norsk. Til tross for at teknologien er 15 år gammel er den i veldig liten grad blitt benyttet til digitale løsninger utenom kryptomarkedet. Kryptoaktiva som Bitcoin og de mange tusen andre med en rekke svindler og illegale betalinger har muligens skremt seriøse aktører fra å benytte mulighetene teknologien gir. Slik historikk har for eksempel ikke Microsoft dotnet eller Java teknologiene. Men blokkjedeteknologien/DLT har en rekke fordeler som andre teknologier ikke har. Jeg skal derfor gå gjennom noen av disse i mer detalj og sammenligne med dagens løsninger.

 

Kan ikke endres

Når en betaling/transaksjon er verifisert av en node/miner og transaksjonen blir lagt inn i en blokk sammen med mange andre transaksjoner kan den av praktiske grunner ikke endres. I blokkjedeteknologi samles mange transaksjoner sammen, ofte noen tusen, som verifiseres at alt er OK, pakkes sammen i blokker og lagres i databasen, det som på engelsk kalles ledger. Hver transaksjon lagres med en såkalt «hash» som krypterer og omgjør klar tekst til en lang heksadesimal kodestreng. Når en ny transaksjon skal behandles/verifiseres benyttes hash fra den forrige transaksjonen som en del av den nye hash’en. Dermed er alle transaksjonene knyttet sammen via algoritmene i kryptografien. Effekten av dette medfører at transaksjoner som er verifisert og lagret i en blokk av praktiske grunner rett og slett ikke kan endres. Det er litt som å strikke, om du ønsker å gjøre en endringer må du nøste opp fra begynnelsen. I tradisjonelle databaser som Microsoft SQL vil det alltid være mulig for en programmerer å endre, og til og med slette, transaksjoner som ligger lagret.      

Person til person (P2P)

For Satoshi Nakamoto var det avgjørende at det var mulig å betale fra en person til en annen, uten at det var en bank imellom. Ingen «mann-i-midten». Satoshi er et pseudonym for skaperen/e av Bitcoin og blokkjedeteknologi, som ingen i offentligheten vet hvem er. Det ble gjort ved at en og samme transaksjon tar ut Bitcoin fra betalers lommebok (Wallet), samtidig som den samme Bitcoin blir tilført mottakers lommebok (Wallet). Hver Bitcoin har alltid en eier, enten betaler eller mottaker. Dette er i stor kontrast til hvordan betaling med kontopenger i banken fungerer i dag. Når en betaling gjennomføres vil betaler-banken ta penger ut a konto til betaler. Så vil betaler-banken sende beskjed til mottaker-banken om å sette penger inn på mottakers bankkonto. I mellomtiden oppbevarer bankene pengene. Det er mye mer komplisert enn som så i virkeligheten. Poenget er at i blokkjedeteknologien kan ikke pengene bli borte på veien fordi de aldri er noe annet sted enn hos betaler eller mottaker. Og betalingen går rett fra betaler til mottaker, P2P. Enkelte DLT teknologier roter det litt til ved å gjennomføre betalingen via bankens wallet, men jeg går ikke inn på det her.

En versjon av sannheten

La oss anta at selskap A kjøper noe av selskap B. Selskap B sender en faktura til selskap A på 100 kroner. Selskap A har ikke fått faktura enda og vet ikke hva beløpet er. Om du ringer selskap B vil de si at A skylder dem 100 kroner. Om du ringer selskap A vil de si at de ikke vet hvor mye de skylder selskap B. Begge disse svarene er riktig, det er to ulike versjoner for den samme sannheten. Dette kan ikke hende i en blokkjedeteknologi fordi den ene fakturaen blir lagret i wallet for begge selskapene samtidig, sender og mottaker P2P. Det er alltid bare en versjon av sannheten. Det er en effekt av P2P transaksjoner.

Programmerbare verdier og smartkontrakter

Verdiene i blokkjedeteknologi har en felles betegnelse, token. Jeg har i en tidligere blogg forklart begrepet token i relasjon til penger, så jeg går ikke inn på det nå. Den mest brukte blokkjedeteknologien i forbindelse med forretningssystemer er Ethereum. Token i Ethereum er basert på noe som kalles smartkontrakter, for eksempel ERC-20. En smartkontrakt er et dataprogram, ofte et lite dataprogram på opp mot noen hundre kodelinjer. Dermed kan token programmeres. For eksempel kan man programmere at denne token bare kan være eid av noen som finnes på en spesiell liste av mottakere. Når en transaksjon starter vil dataprogrammet i token sjekke om mottaker finnes på denne listen. Dersom JA vil transaksjonen gjennomføres, dersom NEI vil transaksjonen stoppe og token vil fremdeles befinne seg hos avsender. Dette kalles «whitelisting» og er mye brukt i blokkjedeteknologi. Det er i prinsippet bare kreativiteten til programmerere som begrenser hva slike smartkontrakter kan utføre.       

Datasystemer i store bedrifter inneholder ofte mange tusen linjer programkode. Å gjøre endringer i slik kode koster ofte mange hundre tusen kroner, for ikke å snakke om millioner for relativt små endringer. Koden skal gjennomgås av IT arkitekter og den skal testes. Dersom man lykkes med å flytte forretningslogikk over til smartkontraktene vil det være mulig å få langt større fleksibilitet i IT systemene og samtidig redusere kostnadene. Som en ekstra fordel medfører det at det vil ta vesentlig kortere tid å sette i produksjon hele nye tjenester i forhold til med tradisjonell teknologi (time-to-market).

Tillit

Omtrent uansett hva som omsettes av ulike aktiva i dag benyttes det en megler eller en mellommann. Kjøper man aksjer på en aksjebørs benyttes to ulike meglere, en for selger og en for kjøper. Dersom selger tar imot betalingen men ikke leverer aksjene, forventes det at meglere rydder opp. Det samme med omsetning av boliger. Megler sørger for tillit i handelen. Også ved betalinger av kontopenger benyttes en mellommann i form av en eller flere banker som sørger for at pengene flyttes fra betaler til mottaker. Igjen er tillit gitt ved at man stoler på at bankene gjør jobben sin.

En av utfordringene til Satoshi var å skape tillit til at transaksjonen ble gjennomført uten å involvere en mellommann. Satoshi lykkes ikke helt, men kom ganske langt på veien ved å overlate jobben til dataprogrammene som utgjør verifikasjon av transaksjonen, det som kalles «mining» av hver blokk. I tillegg la Satoshi ut programkoden offentlig slik at alle kan se hvordan dataprogrammene i en «miner» fungerer. En utfordring når koden ligger ute offentlig er at det er mulig å laste ned koden, gjøre endringer, kompilere den og benytte dataprogrammet til å slippe gjennom falske transaksjoner. For å unngå en slik situasjon skapte Satoshi en konkurranse blant minere som gjør at det er umulig å gjette hvem av de mange minere som skal verifisere transaksjonene i den neste blokken. Ettersom konkurransen de sist ti-årene har blitt så stor, og datasentrene blir så voldsomt energikrevende, gjør denne sikkerhetsmekanismen også at Bitcoin forbruker katastrofalt mye energi (PoW). Ethereum og andre blokkjedeteknologier benytter etter hvert en annen mekanisme som forbruker veldig lite energi (PoS) fordi konkurransen flyttes et steg tidligere i prosessen. Uansett gjør dette at vi kan ha tillit til at transaksjonen gjennomfører på en riktig måte uten at det finnes en megler eller mellommann.  

Distribuerte data

En utfordring med dagens digitale løsninger er at det dannes en sentralisert eller kjeder av «single point of failure». Ta for eksempel en betaling fra en kunde av DNB til en kunde av Nordea. Datasystemene i DNB vil sørge for å starte prosessen med å ta ut beløpet fra betalers bankkonto. Deretter vil datasystemet til DNB gi beskjed til oppgjørssystemet i Norges Bank om å overføre sentralbankreserver fra DNB til Nordea. Deretter vil datasystemene i Nordea sørge for at mottaker får penger på konto. Dette er en veldig forenklet versjon av prosessen. Dersom en av de tre datasystemene svikter stopper hele prosessen opp. Hver av disse tre er en «single point of failure». Heldigvis skjer dette svært sjeldent i Norge. I blokkjedeteknologi som i Bitcoin finnes det mange, ofte mer enn hundre «minere» og alle kan sørge for at transaksjonen kan gjennomføres uavhengig av hverandre. Databasen med historiske transaksjoner finnes hos alle «minere». Det medfører at selv om mange «minere» i nettverket får problemer, mister strømmen eller blir borte fra internett, kommer transaksjonene til å bli gjennomført av alle de andre som fremdeles er i drift. Dette er en unik styrke i teknologier som blokkjedeteknologi fordi data og prosessorkraft er distribuert.

Felles distribuerte regnskap

På engelsk kalles databasen i blokkjedeteknologi «ledger». Den beste oversettelsen til norsk er regnskap eller reskontro. Alle som deltar som minere bruker den samme distribuerte databasen som blir oppdatert samtidig og med de samme data for alle, alltid. I eksempelet med betaling fra DNB via Norges Bank til Nordea er minst tre helt ulike datasystemer og databaser involvert. Det er ingen som helst kobling mellom databasene hos bankene annet enn transaksjonene som sendes mellom dem. Felles ledger er en helt unik fordel med blokkjedeteknologi og sikrer at alle har tilgang til nøyaktig den samme informasjonen. Likevel kan de ulike brukere ha ulike tjenester ettersom tjenestene utvikles i wallet, det som på norsk kan kalles digital lommebok.     

Bruken av wallets (digitale lommebøker)

En viktig, men lite diskutert, mekanisme er bruken av wallet i blokkjedeteknologi. I tradisjonell teknologi finnes data lagret i en eller flere databaser, ofte sentralisert. Når noen utvikler datasystemer benyttes en direkte kobling mot databasene dersom applikasjonen finnes i samme nettverk, mens koblinger oftest går via API når data og applikasjoner finnes i ulike nettverk. Men i en blokkjedeteknologi foretas alle prosesser direkte mot den originale databasen, som riktignok er distribuert. Det kan finnes en mengde ulike wallets med helt ulike funksjoner koblet mot den samme ledger. Også her kalles applikasjonene ofte smartkontrakter. Det gjør at hele verdikjeden av hendelser kan ha langt større innovasjonskraft dersom arkitekturen i øko-systemer designes riktig. 

Motpartsrisiko og atomic transaksjoner

Det koster mye for banker og større bedrifter å sikre seg mot problemer hos motparten i en handel. For eksempel når en bank i Norge selger NOK mot USD til en bank i USA for en milliarder kroner fordi en kunde trenger USD i forbindelse med import. Risikoen er at den norske banken overfører kronebeløpet, men at den amerikanske banken ikke evner å overføre dollar av ulike grunner. Det kalles motpartsrisiko. I en blokkjedeteknologi vil disse to valutaene være to ulike token i en og samme ledger. Transaksjonen går P2P som tidligere beskrevet. Dersom ikke den norske banken mottar dollar vil heller ikke den amerikanske banken motta kroner. Transaksjonen gjør to ting samtidig, det som kalles atomic transaksjon. Det kalles også alt-eller-ikke-noe. Dette er en unik funksjon i blokkjedeteknologien som er vanskelig å få til i tradisjonell teknologi.

Interoperabilitet

En stor utfordring med blokkjedeteknologi er den ekstreme fragmenteringen. Teknologiene er fragmenterte ved at det finnes Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA og noen ti-talls til. Innenfor mange av disse finnes private nettverk og offentlige nettverk samt 2. og 3. lag teknologi. Og alle teknologiene har sine egne ledger som ikke «snakker» med de andre. Derfor utvikles det såkalte broer mellom teknologiene, noe som ikke er spesielt modent enda. Dette i motsetning til tradisjonell teknologi som stort sett bruker noen varianter av dotnet, java og SQL databaser. Mangfoldet, eller fragmenteringen, bremser utbredelsen og gjør det utfordrende å velge. Skal for eksempel digitale sentralbankpenger (DSP) fungere grensekryssende må landene ha teknologi og representasjon av penger (token) som er interoperabile, slik at betalingene kan gjennomføres. Brukes blokkjedeteknologi i forbindelse med «trade finance» (import og eksport) må både eksportør og importør bruke teknologi og representasjon av dokumenter og verdier som er interoperabile. Skal blokkjedeteknologi bruker i forbindelse med omsetning av verdipapirer må alle deltagere bruke teknologi som henger sammen. En grunn til at internett ble suksess var at alle benyttet samme standard i kjernen som f.eks. TCP/IP og hyperlenker. Så konkurrerer man om tjeneste på toppen av kjernen. I blokkjedeteknologi er konkurransen fortsatt om kjernen, det er kontraproduktivt.  Noe av «problemet» er nok at teknologien også inneholder en verdibærer, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. som kjøpes og selges i forbindelse med spekulasjon.  

Sentralbanker

De fleste sentralbanker som tester det som kalles digitale sentralbankpenger (DSP) benytter noen form av blokkjedeteknologi eller DLT. Samtlige bruker såkalte private ledger eller «permission». Det nye de siste 2-3 årene er at sentralbankene utvikler nye teknologier som ikke er ren blokkjedeteknologi eller DLT. Kina startet dette når de planla e-CNY i 2018 som ble satt i pilot ute i befolkningen april 2020. USA har gjort det samme med prosjekt Hamilton. Hong Kong, Thailand, Kina og de forente arabiske emirater har gjort det samme i prosjekt mbride. Felles er at de konkluderer med at de teknologiene som finnes standard ikke er tilstrekkelig for et sikkert og skalerbart øko-system for betalinger. Alle henter likevel elementer fra blokkjedeteknologi som kryptografiske signaturer og i en viss grad desentrale databaser. Kravet til hastighet i store land er ofte opp mot en million transaksjoner i sekundet, noe ingen av dagens blokkjedeteknologier/DLT kan levere.

 

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

With Bitcoin came the Blockchain technology. Despite the fact that the technology is 15 years old, it has been used to a very small extent for digital solutions outside the crypto market. Crypto-assets such as Bitcoin and the many thousands of others with a number of scams and illegal payments have possibly scared off serious players from taking advantage of the opportunities the technology offers. For example, Microsoft dotnet or the Java technologies have such a terrible history. But the blockchain technology/DLT has a number of advantages that other technologies do not have. I will therefore go through some of these in more detail and compare them with current solutions.

Can not be changed

When a payment/transaction is verified by a node/miner and the transaction is entered into a block together with many other transactions, it cannot be changed for practical reasons. In blockchain technology, many transactions are gathered together, often a few thousand, which are verified that everything is OK, packed together in blocks and stored in the database, what is called a ledger. Each transaction is stored with a so-called "hash" that encrypts and converts clear text into a long hexadecimal code string. When a new transaction is to be processed/verified, the hash from the previous transaction is used as part of the new hash. Thus, all the transactions are linked together via the algorithms in the cryptography. The effect of this is that transactions that have been verified and stored in a block for practical reasons simply cannot be changed. It's a bit like knitting, if you want to make a change you have to unravel from the beginning. In traditional databases such as Microsoft SQL, it will always be possible for a programmer to change, and even delete, stored transactions.

Person to Person (P2P)

For Satoshi Nakamoto, it was crucial that it was possible to pay from one person to another, without a bank in between. No "man-in-the-middle". Satoshi is a pseudonym for the creator(s) of Bitcoin and blockchain technology, whose identity no one in the public knows. It was done by one and the same transaction withdrawing Bitcoin from the payer's wallet , at the same time as the same Bitcoin is added to the recipient's wallet. Every Bitcoin always has an owner, either payer or receiver. This is in stark contrast to how payment with bank account money in the bank works today. When a payment is made, the payer's bank will withdraw money from the payer's bank account. The payer bank will then send a message to the recipient bank to deposit money into the recipient's bank account. In the meantime, the banks keep the money. It is much more complicated than that in reality. The point is that in blockchain the money cannot get lost on the road because it is never anywhere else but with the payer or recipient. And the payment goes directly from payer to recipient, P2P. Certain DLT technologies mess it up a bit by making the payment via the bank's wallet, but I won't go into that here.

 

One version of the truth

Let's assume that company A buys something from company B. Company B sends an invoice to company A for NOK 100. Company A has not received the invoice yet and does not know what the amount is. If you call company B, they will say that A owes them NOK 100. If you call company A, they will say they don't know how much they owe company B. Both of these answers are correct, they are two different versions of the same truth. This cannot happen in a blockchain technology because the one invoice is stored in the wallet for both companies at the same time, sender and receiver P2P. It is always only one version of the truth. It is an effect of P2P transactions.

Programmable values and smart contracts

The values in blockchain have a common designation, token. I have explained the concept of token in relation to money in a previous blog, so I will not go into it now. The most widely used blockchain technology in connection with business systems is Ethereum. Tokens in Ethereum are based on something called smart contracts, such as ERC-20. A smart contract is a computer program, often a small computer program of up to a few hundred lines of code. Thus, the token can be programmed. For example, one can program that this token can only be owned by someone who is on a special list of recipients. When a transaction starts, the computer program in the token will check whether the recipient is on this list. If YES, the transaction will be carried out, if NO, the transaction will stop and the token will still be with the sender. This is called "whitelisting" and is widely used in blockchain technology. In principle, it is only the creativity of programmers that limits what such smart contracts can perform.

Computer systems in large companies often contain many thousands of lines of program code. Making changes to such code often costs many hundreds of thousands of kroner, not to mention millions for relatively small changes. The code must be reviewed by IT architects and it must be tested. If you succeed in moving business logic over to the smart contracts, it will be possible to get far greater flexibility in the IT systems and at the same time reduce costs. As an additional advantage, it means that it will take significantly less time to put into production entirely new services compared to traditional technology (time-to-market).

Trust

Almost regardless of what is traded in various assets today, a broker or an intermediary is used. If you buy shares on a stock exchange, two different brokers are used, one for the seller and one for the buyer. If the seller accepts the payment but does not deliver the shares, brokers are expected to clean up. The same with sales of housing. Broker ensures trust in the trade. An intermediary in the form of one or more banks is also used for payments of bank account money, which ensures that the money is moved from the payer to the recipient. Again, trust is given by trusting the banks to do their job.

One of the challenges for Satoshi was to create trust that the transaction was completed without involving an intermediary. Satoshi did not succeed completely, but got quite far along the way by leaving the job to the computer programs that make up the verification of the transaction, what is called "mining" of each block. In addition, Satoshi published the program code publicly so that everyone can see how the computer programs in a "miner" work. A challenge when the code is out in the open is that it is possible to download the code, make changes, compile it and use the computer program to slip through fake transactions. To avoid such a situation, Satoshi created a competition among miners that makes it impossible to guess which of the many miners will verify the transactions in the next block. As the competition in the last ten years has become so great, and the data centers are becoming so energy-intensive, this security mechanism also means that Bitcoin consumes a catastrophic amount of energy (PoW). Ethereum and other blockchain technologies eventually use a different mechanism that consumes very little energy (PoS) because the competition is moved one step earlier in the process. In any case, this means that we can have confidence that the transaction will be carried out in the right way without a broker or intermediary.

Distributed data

A challenge with today's digital solutions is that a centralized or chains of "single point of failure" are formed. Take, for example, a payment from a customer of DNB (a bank) to a customer of Nordea (a bank). The computer systems in DNB will ensure that the process of withdrawing the amount from the payer's bank account is started. DNB's computer system will then notify the settlement system at central bank to transfer central bank reserves from DNB to Nordea. The computer systems in Nordea will then ensure that the recipient receives money in their account. This is a very simplified version of the process. If one of the three computer systems fails, the entire process stops. Each of these three is a "single point of failure". Fortunately, this happens very rarely in Norway. In blockchain, as in Bitcoin, there are many, often more than a hundred "miners" and all of them can ensure that the transaction can be carried out independently of each other. The database of historical transactions is available at all "miners". This means that even if many "miners" in the network have problems, lose power or are lost from the internet, the transactions will be carried out by all the others that are still in operation. This is a unique strength in technologies such as blockchain because data and processing power are distributed.

Shared distributed ledger

In English, the database in blockchain is called "ledger". Everyone who participates as miners uses the same distributed database that is updated simultaneously and with the same data for everyone, always. In the example of payment from DNB via central bank to Nordea, at least three completely different computer systems and databases are involved. There is no link whatsoever between the banks' databases other than the transactions sent between them. Shared ledger is a completely unique advantage of blockchain and ensures that everyone has access to exactly the same information. Nevertheless, the different users can have different services as the services are developed in wallets.

The use of wallets (digital wallets)

An important, but little discussed, mechanism is the use of wallets in blockchain technology. In traditional technology, data is stored in one or more databases, often centralized. When someone develops computer systems, a direct connection to the databases is used if the application is in the same network, while connections are most often via API when data and applications are in different networks. But in a blockchain technology, all processes are made directly against the original database, which is admittedly distributed. There can be a number of different wallets with completely different functions connected to the same ledger. Here, too, the applications are often called smart contracts. This means that the entire value chain of events can have far greater innovation power if the architecture of eco-systems is designed correctly.

Counterparty risk and atomic transactions

It costs a lot for banks and larger companies to protect themselves against problems with the counterparty in a trade. For example, when a bank in Norway sells NOK against USD to a bank in the USA for one billion kroner because a customer needs USD in connection with imports. The risk is that the Norwegian bank transfers the krone amount, but that the American bank is unable to transfer dollars for various reasons. This is called counterparty risk. In a blockchain technology, these two currencies will be two different tokens in one and the same ledger. The transaction goes P2P as previously described. If the Norwegian bank does not receive dollars, the American bank will not receive kroner either. One transaction does two things at the same time, what is called an atomic transaction. It is also called all-or-nothing. This is a unique feature of blockchain that is difficult to achieve in traditional technology.

Interoperability

A major challenge with blockchain technology is the extreme fragmentation. The technologies are fragmented in that there are Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA and tens of others. Within many of these there are private networks and public networks as well as 2nd and 3rd layer technology. And all the technologies have their own ledgers that do not "talk" to the others. Therefore, so-called bridges are being developed between the technologies, which is not particularly mature yet. This is in contrast to traditional technology which mostly uses some variants of dotnet, java and SQL databases. The diversity, or fragmentation, slows down the spread of innovation and makes it challenging to choose. For example, if digital central bank money (CBDC) is to function across borders, the countries must have technology and representation of money (token) that are interoperable, so that payments can be made. If blockchain is used in connection with "trade finance" (import and export), both exporter and importer must use technology and representation of documents and values that are interoperable. If blockchain is to be used in connection with the trading of securities, all participants must use technology that is connected. One reason why the internet became successful was that everyone used the same standard at the core, such as e.g. TCP/IP and hyperlinks. Then one compete for service at the top of the core. In blockchain, the competition is still for the core, it is counterproductive. Part of the "problem" is probably that the technology also contains a value carrier, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. which are bought and sold in connection with speculation.

Central banks

Most central banks testing what is called central bank digital currency (CBDC) use some form of blockchain or DLT. All use so-called private ledgers or "permissioned". What is new in the last 2-3 years is that the central banks are developing new technologies that are not pure blockchain technology or DLT. China started this when they planned e-CNY in 2018, which was piloted in the population in April 2020. The US has done the same with Project Hamilton. Hong Kong, Thailand, China and the United Arab Emirates have done the same in project mbride. What they have in common is that they conclude that the standard technologies are not sufficient for a secure and scalable eco-system for payments. All nevertheless derive elements from blockchain such as cryptographic signatures and to some extent decentralized databases. The requirement for speed in large countries is often up to a million transactions per second, which none of today's blockchain technologies/DLT can deliver.

Digitale sentralbankpenger (DSP) i produksjon – kompetanse og organisering / CBDC in production – competence and organization

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

In English after the Norwegian text.

 

 

 

 

Prosjektet for å sette DSP i sirkulasjon/produksjon ute i befolkningen er et komplekst og omfattende prosjekt langs mange akser. Å utrede DSP er noe helt annet enn å sette DSP i produksjon. Mange land har forsøkt, men ingen har så langt lykkes spesielt godt. Pilotprosjektet i Kina (e-CNY) som fikk de første brukerne april 2020 har så langt bare tiltrukket seg 0,05 % av betalingene i Kina, selv om mer enn 200 millioner wallets er lastet ned. Bahamas innførte også DSP (Sand dollar) i 2020 og til tross for stor aktivitet fra sentralbanken er det bare litt over 2 millioner USD i sirkulasjon (tilnærmet ingenting). Nigeria er at annet land som har innført DSP (eNaira) men heller ikke der er det noen videre suksess. Det kan være mange faktorer til manglende suksess og jeg skal her ta for meg noen veldig få som direkte og indirekte har påvirkning. Et umiddelbart spørsmål er «har vi bruk for DSP?», noe jeg ikke kommer til å vurdere her.  Jeg må informere at dette er mine egne personlige vurderinger etter å ha arbeidet med DSP både i private banker og sentralbanker i en årrekke.  I denne bloggen er mitt utgangspunkt en vellykket introduksjon/produksjon av «retail» DSP, med trykk på vellykket. «Retail» DSP er nye penger til bruk for private og bedrifter, i motsetning til «Wholesale» DSP som er penger for betaling mellom banker, det vi kaller interbankmarkedet i Norge.

Kompetansegapet

Det kan se ut til at ingen sentralbank i verden har en organisasjon med tilstrekkelig kompetansen og erfaringen for et slikt stort prosjekt. Det gjelder spesielt i demokratiske land. De som arbeider i sentralbankene gjør en glimrende jobb i det de ble ansatt som, stort sett analyser, utredninger og vurderinger. Valutakurser, renter, faktorer som påvirker finansiell stabilitet, geopolitiske utfordringer, arbeidsmarkedet, boligmarkeder, betalinger, prisstigning og lignende. Man må ha respekt for den gode kompetansen og alle de dyktige ansatte. DSP som skal settes i produksjon er et helt annet dyr, krever en annen type mennesker med en annen type kompetanse. Deler av prosjektet er selvsagt å fortløpende vurdere konsekvenser for finansiell stabilitet og likviditet samt juridiske og regulatoriske vurdering. Der kommer eksisterende kompetanse godt med. Men for å sette DSP i produksjon vellykket bør rollene som ledere og viktige beslutningstakere være personer med kompetanse, gjennomføringsevne og innovasjonskraft som nødvendigvis hentes utenfor dagens sentralbanker. Mest av alt med ansettelser, og i noen grad konsulenter. Bakgrunn fra selskaper som introduserer nye innovative teknologiske løsninger i markedet som Apple, Google, Facebook, Paypal eller Fintech kan være nyttig.

Uavhengig DSP organisasjon

Europa parlamentet kom med en interessant foreløpig rapport februar 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Her gir parlamentet mange føringer til egenskapene DSP (Digital Euro) skal tilfredsstille. Ettersom det er parlamentet i demokratiske land som både beslutter innføring og som setter krav til egenskapene til DSP, er dette en interessant rapport å lese. En av føringen er at den Europeiske sentralbanken (ECB) må opprette en ny organisasjon, uavhengig av sentralbankens øvrige virksomhet, med egne ressurser, budsjetter og evne til å fatte beslutninger. Sitat: «Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organisation, and decision making processes”.Det er verd å merke seg at dette er et politisk utspill, og ikke fra sentralbanken. Jeg har vært inne på det samme flere ganger, senest i bloggen min i januar https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

Det er interessant at politikere i EU involverer seg. EU parlamentet har arbeidet med dokumentet siden 2019 og dokumentet er fremdeles «draft report». Ting tar tid. Dokumentet omhandler retail DSP, penger for privatpersoner og bedrifter. Rapporten spesifiserer at Digital Euro IKKE skal benyttes til WhoIesale DSP.  I mellomtiden har Trump og republikanerne i USA sagt at det ikke blir noen «Digital Dollar» dersom Trump vinner valget i høst, og det ser det vel ut til at han gjør. I Asia er det mer fart i sakene, og det kan se ut til at India er inne på et interessant spor. De fikk på plass digital identitet for alle først og deretter arbeider med digitale penger. Sannsynligvis en klok rekkefølge.

 

Omdømmerisiko gir organisasjonsutfordringer

Offentlige IT prosjekter i Norge er ingen sammenhengende solskinnshistorie, selv om mange prosjekter har vært vellykkede. I 2024 er den såkalte helseplattformen kritisert, nye IT systemer til sykehusene som ha kostet over 4 milliarder kroner og som ser ut til å fungere dårlig ettersom plattformen åpenbart ikke fungere som den burde. Å innføre DSP til befolkningen er i stor grad et IT prosjekt, slik navnet DIGITALE sentralbankpenger tilsier. Utfordringene kommer sannsynligvis til å bli langt mer komplekse enn nevnte helseplattformen, både teknisk og administrativt. En sentralbank er avhengig av tillit. Bærebjelken for penger er tillit. Et DSP prosjekt kan ganske enkelt ikke feile. Penger kan ganske enkelt ikke bare bli borte (data slettes). Nye penger kan ganske enkelt ikke bare bli mulig å lage av hvem som helst (falske peger). Betalinger må medføre at mottaker får pengene fra betaler, raskt, effektivt og sikkert. Jeg vil sitere Satoshi Nakamoto fra email som ble sendt 11. Februar 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

 

Distribusjon og kostnader

De aller fleste sentralbankene går for en såkalt to-lags-distribusjons-modell, der sentralbanken lager DSP, bankene distribuerer DSP til sine kunder og kundene, enten det er privatpersoner eller bedrifter, bruker DSP til å betale med. For det første betyr det at bankene må ha incentiver til å investere de ti-talls eller muligens hundre-talls millioner kroner det kommer til å koste å endre IT systemene sine. Det finnes ingen estimater i Europa men magasinet «Cryptonews» skrev 16. april 2024 at det er antatt at DSP (Digital Rubel) kommer til å koste bankbransjen i Russland 365 million USD hvert år i ekstra kostander. I dag er det bankene som har utviklet det meste av systemene som sørger for at betalingene går smertefritt. Selskapet Bits as i Norge er teknisk ansvarlig og er eid av de norske bankene. Det er ikke helt sikkert bankene har motivasjon nok til å investere i et parallelt alternativ, samtidig som de skal videreutvikle dagens løsninger.

 

Bevegelig mål

Mye av årsaken til at DSP utrednings-prosjektene gjennomføres nå i sentralbankene er at dagens systemer og prosesser for betalinger, spesielt grensekryssende VAR kostbare, langsomme, lite gjennomsiktige og konsumerte mye kapasitet i forbindelse med anti pengevasking og regulatorisk rapportering. DSP kan være en bedre løsning for både sentralbanker, banker og deres kunder. Men dagens infrastruktur er i bevegelse. EU starter TIPS (Target for Instant Payment), i USA innføres FedNow og nærmere 60 land i verden har fått eller er i ferd med å få straksbetalinger. Prosjektene for «open banking» og «open finance» kommer også i nye versjoner, noe som gir næring til innovasjon. Når sentralbankene fremdeles er på utredning-stadiet med DSP, og mest sannsynligvis kommer til å forbli det i mange år svinner motivasjon til verdikjeden etter hvert som eksisterende systemer blir bedre. I Kina oppdaget sentralbanken at kundene, både privatpersoner og butikker, synes AliPay og WeChatPay var så enkle å bruke at de ikke fant motivasjon til å bytte til e-CNY. Det setter ytterligere press på organisering og kompetanse til sentralbankene.

Vellykket eller ikke?

Jeg poengterte i innledningen at forutsetningen for mine tanker her er et vellykket prosjekt. Hverken Kina, Bahamas, Nigeria eller en håndfull andre land som har DSP ute i befolkningen har så langt gjennomført et vellykket prosjekt. Jeg vil likevel ikke kalle noen mislykket ettersom det er god læring både for dem og for oss. Det kan jo tenkes prosjektene blir vellykket om noen år? Muligens vil EU og Norge innfører DSP i form av pliktig betalingsmiddel, som muligens igjen vil tvinge verdikjedene til å ta de nødvendige investeringene. Dersom nesten ingen likevel bruker DSP, slik som i de nevnte land, vil det sannsynligvis være beste for alle å ikke gjennomføre produksjons-prosjektet. 

 Offentlig privat prosjekt.

Dersom den politiske ledelsen i landet beslutter at landet skal innføre digitale sentralbankpenger kan det tenkes at det beste for alle blir at hele prosjektet gjennomføres av private selskaper med kompetanse og evne og at det offentlige absorberer kostnadene i et privat-offentlig prosjekt. Muligens mer effektivt enn at sentralbanken bygger egen organisasjon fra grunnen av?

Litt mer fra EU parlamentet rapporten.

  • Digital Euro er pliktig betalingsmiddel utstedt av ECB og "lokale" sentralbanker (det er 20 av dem)
  • Digital Euro skal kunne brukes til både netthandel og offline fysisk handel
  • Offline handel kan være anonyme, slik kontanter er
  • Overføre penger mellom online og offline er ikke anonymt, tilsvarende uttak fra minibanker
  • Alle skal med, også eldre, digitalt umodne og med funksjonsnedsetting
  • Wallet skal tilbys av sentralbanken i tillegg til banker / PSP
  • En kunde kan ha flere wallet
  • En wallet kan eies av flere kunder
  • En wallet skal ha en unik identitet som kan flyttes til ny bank/PSP (nummermobilitet) slik mobiltelefon nummer flyttes i dag
  • ECB er ansvarlig for at ingen kan spore brukere annet enn kundens bank/PSP
  • ECB plikter å følge opp at banker/PSP ikke tar for mye gebyrer
  • Det kan være en maksgrense for beholdning av DSP, avtalt mellom kunden og bank/PSP

 

 

 

 

 

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

 

CBDC in production – competence and organization

The project to put CBDC into circulation/production is a complex and comprehensive project along many axes. Investigating/POC in CBDC is something completely different from putting CBDC into production. Many countries have tried, but none have so far succeeded particularly well. The pilot project in China (e-CNY) that got its first users in April 2020 has so far only attracted 0.05% of payments in China, although more than 200 million wallets have been downloaded. The Bahamas also introduced the CBDC (Sand Dollar) in 2020 and despite great activity from the central bank, there is only just over 2 million USD in circulation (virtually nothing). Nigeria is another country that has introduced CBDC (eNaira) but there is no further success either. There can be many factors to a lack of success and I will here deal with a very few that directly and indirectly have an impact. An immediate question is "do we need CBDC?", which I will not consider here. I must inform you that these are my own personal assessments after having worked with CBDC both in private banks and central banks for a number of years. In this blog, my starting point is a successful introduction/production of "retail" CBDC, with emphasis on successful. "Retail" CBDC is new money for use by individuals and businesses, in contrast to "Wholesale" CBDC which is money for payments between banks, what we call the interbank market.

Mind the competence gap

It may seem that no central bank in the world has an organization with sufficient competence and experience for such a large project. This applies especially in democratic countries. Those who work in the central banks do an excellent job in what they were hired to do, mostly analyses, investigations and assessments. Exchange rates, interest rates, factors affecting financial stability, geopolitical challenges, the labor market, housing markets, payments, price increases and the like. We must have respect for the good competence and all the skilled employees. CBDC to be put into production is a completely different animal, requires a different type of people with a different type of competence. Part of the project is of course to continuously assess the consequences for financial stability and liquidity as well as legal and regulatory assessment. Existing expertise comes in handy. But in order to put CBDC into production successfully, the roles of managers and important decision-makers should be people with competence, implementation experience and innovative power that are sourced from outside today's central banks. Most of all with employment, and to some extent consultants. Background from companies that introduce new innovative technological solutions in the market such as Apple, Google, Facebook, Paypal or Fintech can be useful.

Independent CBDC organization

The European Parliament came up with an interesting preliminary report February 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Here, the parliament provides many guidelines for the characteristics CBDC (Digital Euro) must satisfy. As it is the parliament in democratic countries that both decides on the introduction and sets requirements for the characteristics of CBDC, this is an interesting report to read. One of the guidelines is that the European Central Bank (ECB) must create a new organization, independent of the central bank's other activities, with its own resources, budgets and ability to make decisions. Quote: "Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organization, and decision-making processes". It is worth noting that this is a political move, and not from the central bank. I have touched on the same thing several times, most recently in my blog in January https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

It is interesting that politicians in the EU are getting involved. The EU parliament has been working on the document since 2019 and the document is still a "draft report". Things take time. The document deals with retail CBDC, money for private individuals and companies. The report specifies that Digital Euro should NOT be used for WhoIesale CBDC. In the meantime, Trump and the Republicans in the US have said that there will be no "Digital Dollar" if Trump wins the election this autumn, and it looks like he will. In Asia, things are moving faster, and it may seem that India is on an interesting track. They put digital identity in place for everyone first and then work with digital money. Probably a wise order.

Reputational risk presents organizational challenges

Public IT projects in Norway are not a continuous story of sunshine, although many projects have been successful. In 2024, the so-called health platform has been criticized, new IT systems for the hospitals which have cost over NOK 4 billion and which appear to function poorly as the platform obviously does not function as it should. Introducing reail CBDC is largely an IT project, as the name DIGITAL central bank money implies. A central bank depends on trust. The backbone of money is trust. A CBDC project simply cannot fail. Money simply cannot just disappear (data is deleted). New money simply cannot just be made by anyone (false money). Payments must result in the recipient receiving the money from the payer, quickly, efficiently and securely. I will quote Satoshi Nakamoto from an email sent on 11 February 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

 

Distribution and costs

The vast majority of central banks go for a so-called two-tier distribution model, where the central bank generate/mint CBDC, the banks distribute CBDC to their customers and the customers, whether private individuals or companies, use CBDC to pay. Firstly, it means that the banks must have incentives to invest the tens or possibly hundreds of millions of NOK that it will cost to change their IT systems. There are no estimates in Europe, but the magazine "Cryptonews" wrote on 16 April 2024 that it is assumed that CBDC (Digital Ruble) will cost the banking industry in Russia 365 million USD each year in additional costs.

Moving target

Much of the reason why the CBDC-study projects are now being carried out in the central banks is that the current systems and processes for payments, especially cross-border payments, WERE expensive, slow, not transparent and consume a lot of capacity in connection with anti-money laundering and regulatory reporting. CBDC can be a better solution for both central banks, banks and their customers. But today's infrastructure is in motion. The EU starts TIPS (Target for Instant Payment), in the USA FedNow is introduced and close to 60 countries in the world have received or are in the process of receiving instant payments. The projects for "open banking" and "open finance" also come in new versions, which fuels innovation. When the central banks are still at the study stage with CBDC, and will most likely remain so for many years, motivation for the value chain is waning as existing systems improve. In China, the central bank discovered that customers, both private individuals and shops, found AliPay and WeChatPay so easy to use that they found no motivation to switch to e-CNY. This puts further pressure on the organization and competence of the central banks.

Successful or not?

I pointed out in the introduction that the prerequisite for my thoughts here is a successful project. Neither China, the Bahamas, Nigeria nor a handful of other countries that have CBDC in production have so far completed a successful project. However, I would not call anyone a failure as it is good learning both for them and for us. It is conceivable that the projects will be successful in a few years? Possibly the EU and Norway will introduce CBDC as a legal tender, which will possibly in turn force the value chains to make the necessary investments. If almost no one still uses CBDC, as in the mentioned countries, it will probably be best for everyone not to carry out the production project.

Public-private project.

 If the parliament in the country decides that the country will introduce CBDC, it can be thought that the best thing for everyone will be for the entire project to be carried out by private companies with competence and ability and the public sector to absorb the costs in a private-public project. Possibly more efficient than the central bank building its own organization from scratch?

A little more from the EU Parliament report.

  • Digital Euro is a legal tender issued by the ECB and "local" central banks (there are 20 of them).
  • Digital Euro must be able to be used for both online shopping and offline physical shopping
  • Offline trading can be anonymous, as cash is
  • Transferring money between online and offline is not anonymous, similar to withdrawals from ATMs
  • Everyone can participate, including the elderly, the digitally immature and those with functional impairments
  • Wallet must be offered by the central bank in addition to banks / PSP
  • A customer can have several wallets
  • A wallet can be owned by several customers
  • A wallet must have a unique identity that can be moved to a new bank/PSP (number mobility) as mobile phone numbers are moved today
  • The ECB is responsible for ensuring that no one can track users other than the customer's bank/PSP
  • The ECB is obliged to follow up that banks/PSPs do not charge too many fees
  • There may be a maximum limit for holding DSP, agreed between the customer and the bank/PSP

 

 

Digitale sentralbankpenger (DSP) og digital innovasjon - CBDC and innovation

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Jeg har jobbet for en sentralbank og har levd med digitale sentralbankpenger (DSP) nærmest døgnet rundt de siste årene. Jeg jobber nå fra mitt konsulentfirma Finansit as. Dermed er det på tide å dele noen personlige tanker om utviklingen. Denne bloggen er mine egne vurderinger og tanker og representerer på ingen måte noen sentralbank. I denne bloggen skal jeg diskutere noen veldig få momenter relatert til den tekniske gjennomføringen av DSP i et vestlig land. En helhetlig diskusjon inkludert legale, makroøkonomiske, organisatoriske og forhold knytet til finansiell stabilitet vil bli en betydelig lengre historie og muligens inkludert i en blogg eller bok senere. I denne bloggen er fokus det som kalles RETAIL DSP, generelle digitale penger til landets befolkning og bedrifter.

Rapporten fra Norges Bank DSP fase 4 er nå omsider ute, les den her.

DSP og innovasjon.

Verdens sentralbanker ser ut til å være i en euforisk FOMO (Fear Of Missing Out) bevegelse. Bevegelsen har i seg mange elementer av en boble, som jeg har omtalt i min bok «Trender Bobler og Makredspsykologi». Samtidig fosser kryptoaktiva, stablecoin, NFT, tokeniserte bankinnskudd, tokeniserte realaktiva, WEB3.0 og DeFi videre i stort tempo. Muligens mer en trend mot noe nytt enn en boble? For oss som opplevde dotcom boblen og krisen før og i år 2000 gir det visse assosiasjoner til tiden før smellen kom. Men ut av smellen kom gode selskaper som Amazon og eBay, når bare støvet hadde lagt seg. Derfor er det viktig at sentralbankene fortsetter. Det spennende blir hvilke finans og pengesystem som kommer til syne når/om DSP boblen sprekker.

Innføring av DSP

Prosjektet som kreves for å innføre DSP er enormt (se neste avsnitt), også i et lite land som Norge. Uansett om sentralbankene kan kjøpe ferdig infrastruktur eller må utvikle mye selv vil det ventelig kreve en ny avdeling i sentralbankene. I lille Norge antagelig på mellom 50 og 200 personer. Til det må det ansettes prosjektledere, delprosjektledere, tjeneste designere, IT arkitekter og programmerere, markedsføringspersonell og andre prosjektdeltagere med kompetanse og erfaring fra komplekse prosjekter i radikal og disruptiv innovasjon. Som navnet sier er dette også, i tillegg til mye annet, et digitaliserings-prosjekt og kompetanse fra selskaper som Facebook, Google, Apple eller Amazon kan komme godt med. Ressurser for vurdering av finansiell stabilitet og pengepolitikk relatert til DSP finnes i de fleste sentralbankene fra før.  Noe ressurser kan og bør leies inn i form av konsulenter, men kjernen bør være ansatte på grunn av kontinuitet.

Kostnadene for samfunnet kommer også til å bli store, spesielt dersom det blir pliktig betalingsmiddel. Sentralbanken må kunne utstede og destruere, bankene må kunne distribuere, alle innbyggere og bedrifter må kunne bruke, bedriftene utbetale lønn, NAV må kunne utbetale pensjon, arbeidsledighetstrygd og annet, skatteetaten må ta imot i form av moms og forskuddsskatt og alle butikker, både fysisk og digitale, må evne å ta imot DSP. Mange har ment at det må settes opp et regnestykke med inntekter/fordeler og kostnader/ulemper. Dersom resultatet er negativt bør ikke prosjektet gjennomføres.

I land som Bahamas er det en utfordring når kontanter må fraktes mellom mange øyer for å sørge for at betalingsinfrastrukturen fungerer passe bra. Motivasjonen for å innføre DSP er helt ulik i et land som Norge. Norge er gjennom-digitalisert, nesten ingen bruker kontanter (3%) og de aller fleste tjenester kan bestilles og betales for digitalt. I Europa er det stor ulikhet mellom Skandinavia som er tilnærmet fri for kontanter og land rundt Middelhavet hvor kontantandelen fremdeles er rundt 50 %. Motivasjonen og egenskapene DSP må ha blir ulike fra land til land. Men én motivasjon deler de fleste land, også Norge. Behov for beredskap. Hva om bankenes systemer bryter sammen i korte eller lengre tid. Da behøves en infrastruktur for betaling helt uavhengig av bankene.  Les bloggen min sist uke.

For å komme i posisjonen dersom det blir nødvendig for å oppfylle sentralbankens mandat er det viktig at sentralbankene gjør analytiske vurdering og teknisk testing av DSP nå. Samtidig er det viktig at sentralbankene de neste årene også benytter muligheten til å lage en plan for å hente inn personer med riktig kompetanse og erfaring. En god fagperson er sjelden en god leder. De mest kvalifiserte er vanskelig å ansette og enda vanskeligere å beholde.

Hyllevare og ferdige løsninger

Kommer sentralbankene til å utvikle infrastrukturen selv eller kjøpe noe ferdig i markedet? Med infrastruktur mener jeg ferdig IT systemer, kontinuerlig vedlikehold, teknisk hjelpetelefon, tilsyn og krav til private banker og tredjeparter i infrastrukturen, regulering og jus, innsalg i markedet for å sørge for nettverkseffekt og suksess etc. etc. Det er som nevnt et stort apparat som skal stables på bena. Det er åpenbart at i et lite land som Norge er det temmelig uaktuelt å bygge alt selv. Det har kommet en rekke leverandører de siste årene som leverer «ferdig» teknisk plattformer (hyllevare) slik som Bitt og Soramitsu. De spør sentralbankene hva sentralbankene vil ha. Det vet ikke sentralbankene enda, så de spør leverandørene hva de kan levere. Dermed står innovasjon i en catch-22 posisjon. 

Løsningen blir neppe en sentralbank alene, men et privat initiativ, gjerne støttet finansielt, regulatorisk og juridisk av en eller flere sentralbanker. Et offentlig-privat samarbeide. Dersom pengene skal være et generelt gode for samfunnet er det rett og riktig at det offentlige absorberer det meste av kostnadene. ECB (den Europeiske sentralbanken) har forstått dette ved å invitere til anbudskonkurranse nå i januar 2024 om design og utvikling av deler av DSP løsningen for et beløp på opp til 1,2 milliarder Euro (13,5 milliarder kroner). Jeg gjentar DELER av løsningen, hele løsningen vil koste det dobbelte, minst. Prosjektet skal starte tidlig i 2025 dersom ECB beslutter å gå videre etter 2024 og skal vare i 4 år til 2029. Da kan det muligens tenkes det blir digital Euro rundt 2030?   

BIS Innovation Hub

BIS Innovation Hub har tatt en veldig viktig rolle i å få mange sentralbanker til å samarbeide både for å øke kompetansen og redusere kostnadene i forbindelse med DSP. BIS står for Bank for International Settlement og nevnes også som sentralbankenes sentralbank. Mbridge prosjektet som BIS IH i Hong Kong er prosjektleder for sammen med sentralbankene i Kina, Hong Kong, Thailand og UAE er et slikt prosjekt. Mbride er betalinger WHOLESALE (betaling mellom banker) grensekryssende. Norges Bank var deltager i prosjekt Icebreaker for grensekryssende betalinger med RETAIL DSP, hvor jeg deltok fra Norsk side. BIS IH har en rekke tilsvarende prosjekter. BIS IH har også prosjekter for tradisjonell teknologi slik som Nexus som kobler straks-betalings systemer sammen grensekryssende og Aurora som benytter kunstig intelligens for å avdekke brudd på hvitvaskingsdirektivet (AML) med analyser av betalingsmønster.

 

Skepsis

De siste 12 månedene har stadig flere stilt spørsmål ved om DSP er nødvendig for at sentralbankene oppfyller sitt mandat og samfunnsansvar. DSP vil medføre at sentralbanken tar en annen rolle i samfunnet enn i dag. Noen har ment at landet kan oppnå det samme ved å endre lover og reguleringer og dermed legge til rette for at private kan gjøre «jobben». Professor Dr. Peter Bofinger kom under et foredrag høsten 2023 med spørsmålet om DSP var en gigantisk flopp. Tidligere professor Tony Yates skrev i Financial Times for et år siden at sentralbankene ikke bør fortsette DSP prosjektene, som han skriver «DSP er et stort foretak og enormt prosjekt. Mange av motivasjonene for å gjøre det er svært dårlige og det er mye risiko. Jeg vil oppfordre sentralbankene til ikke å gjøre det.» House of Commons - Treasury Committee kom med en rapport og anbefaling til sentralbanken i England desember 2023 med konklusjon at DSP fremdeles er en løsning som leter etter et problem, og anbefaler at sentralbanken nøye vurderer hva den bruker energi på i fremtiden. Også i EU er det skepsis blant politikere, noe som kom frem like før jul i en diskusjon i Europaparlamentet hvor bl.a. Michiel Hoogenveen sa rett ut at «DSP er en løsning som leter etter et problem».

Tross stadig større skepsis i fagkretser fortsetter DSP toget i høy fart. Kan det kan tenkes at det etter hvert blir et spørsmål om prestisje, det er ganske enkelt brukt for mye ressurser til at sentralbankene tør avslutte? Mark Zuckerberg skal ha sagt: “Move fast and break things. Unless you are breaking stuff, you are not moving fast enough.” Sentralbankene har ingen tradisjon for å bevege seg raskt og langt mindre bryte det som eksisterer og fungerer. Mange sentralbanker har heller sagt at vi skal «do no harm», noe som i dette tilfelle kan være klokt. Det er rett og slett en forskjell i tenkemåten mellom et privat konkurranseutsatt selskap og et offentlig organ som en sentralbank.

Det er også motstand fra dystopiske konspirasjons-teoretikere og politikere med mistillit til staten. Det er nå engang politikere som avgjør egenskapene til DSP i et demokratisk land og ikke sentralbankene. Disse forstår seg ikke på hva teknologien kan utrette, så jeg bruker ikke noe plass på dette her.

Teknologisk risiko

Jeg har vært prosjektleder for en rekke store IT prosjekter både som konsulent og i egenskap av å starte og være daglig leder for oppstartselskaper som har lykkes med å få banker og store bedrifter som kunder. De fleste DSP prosjektene benytter blokkjedeteknologi / DLT (Distributed Ledger Technology) som basis for teknologi. Pengene blir ofte representert med en token av typen ERC-20 eller UTXO. Det stjeles slike token i krypto markedet for et beløp i størrelsesorden 100 millioner kroner hver dag hele året.  Dersom en kryptoaktiva som Bitcoin, Ether, Solana, USDC eller USDT får en hickup og ikke virker noen timer, eller muligens også noen dager, går verden videre kort tid etter. Men om en sentralbank digitale penge plutselig ikke virke noen timer er det krise, ordentlig krise. Det får ganske enkelt ikke skje. Kravet til oppetid, redundans, back-up, at verdien av pengene beholdes (1:1) år etter år, muligens i 100 år, er på et helt annet nivå enn dagens digitale aktiva. Det kan derfor være utfordrende å benytte en så umoden teknologi som blokkjedeteknologi/DLT. Men om man først skal begi seg ut på den veien for å utnytte de unike fordelene som finnes i forhold til tradisjonell teknologi er det viktig å benytte en teknologi som støttes av et stort antall store bedrifter som for eksempel Hyperledger. I mine selskaper som jeg har startet benyttet vi konsekvent Microsoft utviklerverktøy som C / C++, dotnet, og SQL server. Det var aldri det beste eller mest innovative, men det fungerte og det var der hele tiden, stødig og godt, år etter år. Verdien av penger er helt avhengig av tillit, og tillit forsvinner i det samme sekundet DSP ikke virker.  

 

Teknisk arkitektur

Sentralbankene i verden utforsker mange ulike tekniske arkitekturer for DSP. Noen virker å ha mest fokus på en API basert arkitektur der sentralbanken er ansvarlig for kjernen med betalingstransaksjoner, mens tredjeparter som banker, betalingsleverandører (PSP) og wallet tilbydere (som Amazon, Apple Pay, Google Pay etc.) kan koble seg på og utvikle tjenester via API. Andre, slik som vi i Norges Bank i fase 4 i 2023, utforsket muligheten for at tredjeparter kan koble seg på direkte rett på transaksjonskjernen med egne wallets. API arkitektur gir god kontroll til sentralbanken men samtidig begrensinger i innovasjon blant tredjeparter. Direkte gir derimot mer mulighet for innovasjon, men samtidig er utfordrende å kontrollere for sentralbanken. Jo lenger unna kjernen innovasjon skjer jo mindre effekt blir det av innovasjonen. Sentralbankene må ta et vanskelig valg og balansere mellom kontroll og innovasjon. I tillegg er det utfordringen med skalering, antall transaksjoner pr. sekund og antall brukere/kunder.

 

Ulike teknologier og ulike ledger (med ledger menes databasen med transaksjoner)

Det finnes i dag minst 50 ulike teknologier i blokkjedeteknologi/DLT som kan være aktuelle for DSP. Hyperledger Foundation har Besu, Fabric, Iroha og et par andre. R3 har Corda. IoT markedet domineres av IOTA og Hedra Hashgraph. Ethereum fosser frem, my takket være at mange andre teknologier tilpasser seg smartkontraktene i EVM (Ethereum Virtual Machine). Det finnes Cardano, Algorand, Solana, Quorum, Bitcoin og andre, i tillegg til 2. og 3. layer teknologier. Muligheten for at alle sentralbankene i fremtiden bruker samme teknologi og samme type ledger er for lengts tilbakelagt. Det vil sannsynligvis blir et lite antall teknologier, muligens 3-5, som blir dominerende i forbindelse med fremtidens digitale penger. Tradisjonell teknologi som Java, dotnet og SQL vil fremdeles dominere ettersom kontopenger vil dominere finans og betalingsmarkedet i mange ti-år. Det vil bety at broer mellom de ulike teknologiene og ledger kommer til å bli avgjørende for utbredelse og nettverkseffekt. Ikke minst i grensekryssende betalinger. Broene må også inneholde mulighet for å overføre egenskapene (programkoden) i smartkontraktene fra den ene ledger til det andre slik f.eks. ChainLink arbeider med.    

 

Til sist i denne bloggen, programmerbare penger

Mange sentralbanker har også opplyst at pengene ikke skal være programmerbare. De forstår muligens ikke helt teknologien her. En token i en EVM basert blokkjedeteknologi er i seg selv en smartkontrakt. En smartkontakt er et dataprogram som selvsagt kan programmeres. Det de mener er at eier av pengene skal kunne bruke sine egne penger til det eier selv ønsker. De skal ikke være formålsbundet, det som på engelsk kalles PBM (Purpose Bound Money) der pengene bare kan brukes på visse steder eller i visse situasjoner. Vi har en rekke formålsbundet penger i dag i form av bonuspoeng og annet som bare kan brukes i leverandørens butikker eller tjenester. Programmerbarheten til pengene er en avgjørende komponent i token-økonomien og store deler av fremtidens innovasjon i finans og pengemarkedet. Det er usannsynlig at en sentralbank i et demokrati utsteder DSP hvor eier ikke kan bruke pengene til alle mulige lovlige aktiviteter etter eget ønske.  

 

Dette er den første av flere blogger om mine tanker om fremtidens finans og pengesystem. Den neste bloggen vil muligens omhandle tokenisering generelt, tokeniserte bankinnskudd og stablecoin. Deretter vil muligens tema som digital identitet, privat eller offentlig ledger etc. bli diskutert.

 

CBDC and digital innovation (English)

Images generated by Lasse Meholm from www.Shutterstock.com
 
This blog has been google translated into English with some corrections.
 
THIS IS MY OWN ASSESSMENTS AND THOUGHTS AND IN NO WAY REPRESENTS ANY CENTRAL BANKS.

I have worked for a Central Bank for 2 years and have lived with Central Bank Digital Currency (CBDC) almost around the clock for the past few years. I now work from my consulting firm Finansit as.  In this blog I will discuss a few points related to the technical implementation of CBDC. A comprehensive discussion including legal, macroeconomic, organizational and conditions linked to financial stability would be a considerably longer story and possibly included in a blog later. In this blog, the focus is RETAIL CBDC, general digital money for the country's population and businesses. 

The report from Norges Bank (Central Bank of Norway) CBDC phase 4 is now out, read it here.

CBDC and innovation.

The world's central banks seem to be in a euphoric FOMO (Fear Of Missing Out) movement related to what is called CBDC (Central Bank Digital Currency). The movement contains many elements of a bubble. At the same time, cryptoassets, stablecoins, WEB 3.0, NFTs, tokenized bank deposits, tokenized real assets and DeFi are surging forward at a great pace. Possibly more of a trend towards something new than a bubble? For those of us who experienced the dotcom bubble and the crisis in the year 2000, it gives certain Déjà vu to the time before the crash. But good companies such as Amazon and eBay came out of the crash, when the dust had settled. It is therefore important that the central banks continue their CBDC projects. The exciting thing will be what kind of finance and money system will come to light when the CBDC bubble bursts.

 

Introduction of CBDC

The project required to introduce CBDC is enormous (see next section), even in a small country like Norway. Regardless of whether the central banks can buy ready-made infrastructure or have to develop a lot themselves, it will likely require a new department in the central bank. In a little country like Norway between 50 and 200 people will be needed. Project managers, sub-project managers, service designers, IT architects and programmers, marketing personnel and other project participants with competence and experience from complex projects in radical and disruptive innovation should be employed. As the name indicate this is among others a digitalization project and a background from companies like Facebook, Google, Apple or Amazon would be good. Resources for assessing financial stability and monetary policy related to CBDC exist in most central banks from before. Today, hardly any central bank in the western world is capable of carrying out a large project like this alone. Some resources can be hired in the form of consultants, but the core must be employees due to continuity.

The costs for the society will also be large, especially if it becomes a legal tender. The central bank must be able to issue and delete, private banks must be able to distribute, all residents and businesses must be able to use, businesses pay out salaries, payment of pensions, unemployment benefits, the tax authority must accept in the form of VAT and withholding tax and all shops both physically and digital must be able to receive and pay CBDC.

In countries like the Bahamas, it is a challenge when physical cash has to be transported between many islands to ensure that the payment infrastructure works properly. The motivation for introducing CBDC is completely different in a country like Norway. Norway is fully digitized, almost no one uses cash (3%) and the vast majority of services can be ordered and paid for digitally. In Europe, there is a big disparity between Scandinavia, which is virtually free of cash, and countries around the Mediterranean, where the share of cash is still around 50%. The motivation for CBDC is different from country to country. But one motivation is shared by most countries, including Norway. Need for back-up “What if the banks' systems break down for a short or longer time”. Then an infrastructure is needed for payment completely independent of the banks. This is more important the more digitized the country is.

In order to get into the position if it becomes necessary to fulfill the central bank's mandate, it is important that the central banks carry on with analytical assessment and technical testing of CBDC now. At the same time, it is important that in the coming years the central banks also use the opportunity to create a strategy to employe people with the right skills and experience. A good professional is rarely a good manager. The best people are hard to hire and even harder to keep.

 

Off-the-shelf and ready-made solutions

Will the central banks develop the infrastructure themselves or buy something ready-made in the market? By infrastructure I mean completed IT systems, continuous maintenance, technical helpline, supervision and requirements for banks and third parties in the infrastructure, regulation and law, sales in the market to ensure network effect and success, etc. As mentioned, it is a large project. It is obvious that in a small country like Norway it is rather out of the question to build everything ourself. There have been a number of suppliers in recent years who deliver "ready-made" technical platforms (off-the-shelf products), such as Bitt and Soramitsu. They ask the central banks what the central banks want. The central banks don't know that yet, so they ask the suppliers what they can deliver. Innovation is thus in a catch-22 position.

The solution is unlikely to be one central bank alone, but a private initiative, preferably supported financially, regulatorily and legally by one or more central banks. A public-private partnership. If the CBDC money is to be a general good for society, it is right and proper that the public sector absorbs most of the costs. The ECB (the European Central Bank) has understood this by inviting tenders now in January 2024 for the design and development of parts of the CBDC solution for an amount of up to 1.2 billion Euro. The project will start in early 2025 if the ECB decides to proceed after 2024. 4 years project, digital Euro in 2030?

 

BIS Innovation Hub

The BIS Innovation Hub has played a very important role in getting many central banks to work together both to increase competence and reduce costs in connection with CBDC. BIS stands for Bank for International Settlement and is also referred to as the central bank of central banks. The mbridge project for which BIS IH in Hong Kong is project manager together with the central banks of China, Hong Kong, Thailand and the UAE is one such project. Mbride is payments WHOLESALE cross-border. Norges Bank was a participant in project Icebreaker for cross-border payments with RETAIL DSP, where I participated from the Norwegian side. BIS IH has a number of similar projects. BIS IH also has projects for traditional technology such as Nexus, which immediately links payment systems together across borders, and Aurora, which uses artificial intelligence to detect breaches of the Money Laundering Directive (AML) with analysis of payment patterns.

 

Skepticism

Over the past 12 months, more and more people have questioned whether CBDC is necessary for central banks to fulfill their mandate and social responsibility. CBDC will mean that the central bank takes on a different role in society than it does today. Some have believed that the country can achieve the same by changing laws and regulations and thus making it possible for private companies to do the "job". Professor Dr. Peter Bofinger came during a lecture in autumn 2023 with the question whether CBDC is a gigantic flop. Former professor Tony Yates wrote in the Financial Times a year ago that the central banks should not continue the CBDC projects, as he writes "CBDCs are a big undertaking and a huge project. Many of the motivations for doing so are very poor and there is a lot of risk. I would urge the central banks not to do that.” The House of Commons - Treasury Committee issued a report and recommendation to the Bank of England in December 2023 concluding that CBDC is still a solution looking for a problem and recommends that the central bank carefully consider what it uses energy for in the future. In the EU too, there is skepticism among politicians, something that emerged just before Christmas in a discussion in the European Parliament where, among other things, Michiel Hoogenveen bluntly stated that "CBDC is a solution looking for a problem".

Despite increasing skepticism in professional circles, the CBDC train continues at high speed. Can it be imagined that eventually it will become a question of prestige, simply too many resources have been used for the central banks to dare to terminate? Mark Zuckerberg is said to have said: “Move fast and break things. Unless you are breaking stuff, you are not moving fast enough.” Central banks have no tradition of moving fast, much less break what exists and works. “Do no harm” is often said by central bankers - this may be a smart strategy here. There is simply a difference in the way of thinking between a private company exposed to competition and a public body such as a central bank.

There is also opposition from dystopian conspiracy theorists and politicians with a distrust of the government. It is politicians and government who determine the characteristics of the CBDC in a democratic country and not the central banks. They don't understand what the technology can accomplish, so I won't spend any space on this here.

Technological risk

I have been the project manager for a number of large IT projects both as a consultant and in the capacity of starting and being the CEO of start-up companies that have succeeded in getting banks and large companies as customers. Most CBDC projects use blockchain technology / DLT (Distributed Ledger Technology) as the basis for technology. The money is often represented by a token of the type ERC-20 or UTXO. Such tokens are stolen in the crypto market for an amount in the order of USD 10 million every day throughout the year. If a crypto-asset such as Bitcoin, Ether, Solana, USDC or USDT gets a hiccup and does not work for a few hours, or possibly even a few days, the world moves on shortly after. But if a central bank's digital money suddenly doesn't work for a few hours, it's a crisis, a real crisis. It simply cannot happen. The requirement for uptime, redundancy, back-up, that the value of the money is retained (1:1) year after year, possibly for 100 years, is on a completely different planet from today's digital assets. It can therefore be challenging to use such an immature technology as blockchain technology/DLT. But if one embark on that path in order to exploit the unique advantages that exist in relation to traditional technology, it is important to use a technology that is supported by a large number of large companies such as Hyperledger. In my companies that I have started, we consistently used Microsoft developer tools such as C / C++, dotnet, and SQL server. It was never the best and the most innovative, but it worked and it was there all the time, steady and good, year after year. The value of money is completely dependent on trust, and trust disappears the second the DCBDC doesn't work.

 

Technical architecture

The central banks of the world are exploring many different technical architectures for DSP. Some seem to have the most focus on an API based architecture where the central bank is responsible for the core of payment transactions, while third parties such as private banks, payment providers (PSP) and wallet providers (such as Amazon, Apple Pay, Google Pay etc.) can connect and develop services via API. Others, such as Norges Bank in 2023, explored the possibility that third parties can connect directly to the transaction core with their own wallets. API architecture provides good control to the central bank but at the same time limits innovation among third parties. Direct, on the other hand, provides more opportunity for innovation, but at the same time is challenging for the central bank to control. The further away from the core innovation takes place, the less effect the innovation will have. Central Banks needs to do a delicate balance. 

 

Different technologies and different ledgers

There are currently at least 50 different technologies in blockchain technology/DLT that may be relevant for DSP. Hyperledger Foundation has Besu, Fabric, Iroha and a couple of others. R3 has Corda. The IoT market is dominated by IOTA and Hedra Hashgraph. Ethereum is surging forward, largely thanks to many other technologies adapting to the smart contracts in the EVM (Ethereum Virtual Machine). There is Cardano, Algorand, Solana, Quorum, Bitcoin and others, in addition to 2nd and 3rd layer technologies. The possibility of all central banks in the future using the same technology and the same type of ledger is long gone. It will probably be a small number of technologies, possibly 3-5, that will become dominant in connection with CBDC in the future. Traditional technology such as Java, dotnet and SQL will still dominate as private bank money will dominate finance and the payment market for many decades. This will mean that bridges between the various technologies and ledgers will be decisive for the spread and network effect and not least cross-border payments. The bridges must also contain the possibility to transfer the properties (program code) in the smart contracts from one ledger to the other, such as e.g. ChainLink works on.

 

Finally - programmable money

Many central banks have also stated that the money should not be programmable. They probably don't quite understand the technology here. A token in an EVM based blockchain technology is itself a smart contract. A smart contact is a computer program which can of course be programmed. What they mean is that the owner of the money should be able to use her/his own money for whatever the owner himself wants. They must not be purpose bound PBM (Purpose Bound Money) where the money can only be used in certain places or in certain situations. The programmability of the money is a crucial component of the token economy and large parts of future innovation in finance and the money market. It is unlikely that a central bank in a democracy issues CBDC where the owner cannot use the money for all possible legal activities at will.

En kjapp oppsummering fra Digital Euro Konferansen 2024 i Frankfurt.

På bildet sees den Europeiske sentralbanken, en bastant bygning med et innhold som har fått en viktig rolle i Europa og verden på relativt kort tid.

Jeg deltok også på årets utgave av Digital Euro konferansen i Frankfurt med blant annet et lite foredrag fra scenen om DSP (CBDC) prosjektet fase 4 2021 til 2023 i Norge. Det skapte interesse blant andre deltagere ettersom vi gjennomførte tester ingen andre sentralbanker hadde gjort tidligere. For meg var det likevel kontakten med en rekke sentralbanker og aktører i stablecoin, krypto, CBDC og digitale aktiva som var det mest interessante. En uventet opplevelse for meg som har sluttet i Norges Bank var også at jeg var i godt selskap med andre som også hadde sluttet i sine respektive sentralbanker den siste tiden og hadde vært involvert i digitale sentralbankpenger (DSP).

Generelt støtter opplevelsen mitt inntrykk av at DSP-boblen er i ferd med å miste luft. Derimot var det et sterkt ønske at vi får et bedre betalingssystem i Europa, mer konkurranse, ikke nødvendigvis DSP. Det var det tiltagende tro på blokkjedeteknologi til bruk i logistikk, i industriproduksjon og tokeniserte aktiva, det som kalles digitale aktiva. Det som ender opp i betaling er ofte gjennom mange prosesser via dokumenter med innkjøp, lagerstyring, ordre, bekreftelser, faktura og annet. Mange ulike systemer og mye silo-tekning. Digitalisering må starte der, og ikke med pengene.    

Bahamas startet innføringen av DSP i 2020, men har frem til nå svært begrenset bruk, med litt over 2 millioner US dollar i sirkulasjon og bare 1800 butikker som tar imot DSP. Det er mange på Bahamas 700 øyer som er uten bankkonto noe DSP var ment å avhjelpe ettersom man ikke trenger bankkonto for å benytte digital B$ (Bahamian dollar). Sentralbanken har deltatt med stand på frukt-markeder, omreisende tivoli og ellers der store folkemengder samles for å folk til å laste ned wallet.  Det var også en presentasjon om kinas DSP som kalles e-CNY. De kjører på og har «fordelen» av å kunne benytte en top-down strategi for utbredelse. Til tross for det er bruken av e-CNY fremdeles svært begrenset mye takket være suksessen til AliPay og WeChatPay som har milliarder av brukere. Det kan se ut til at oppgaven med å få suksess med en ny form for offentlige penger er undervurdert i sentralbank-kretser. De har muligens ikke den kompetansen som trenges?    

Hva kreves for å sette retail digitale sentralbankpenger (DSP) i produksjon. / What is required to deploy Digital Euro into production

In English after the Norwegian text.

Graphics generated by Finansit from Shutterstock.com

 

Så godt som alle sentralbanker i verden har arbeidet med prosjekter for DSP i mange år. Først i form av analytiske arbeider hvor forhold til betalingsmarkedet og finansiell stabilitet har vært avgjørende. Begge disse temaene er omfattende og analyser fortsetter. De siste årene har også ulike teknologier blitt testet, mest knytet til Blockchain og DLT. Nå har noen veldig få land satt DSP i produksjon eller i pilot, uten at noen land så langt kan sies å være spesielt vellykket. I denne bloggen er hensikten å rette søkelys på oppgaven med å introdusere DSP ute i befolkningen i et demokrati slik Europa er og forsøke å starte prosessen med å ta inn over seg utfordringene det vil bli å gjennomføre et vellykket prosjekt samt estimere omfang og kostnader. 

Hvordan måle en vellykket introduksjon?

DSP er en ny form for penger, i tillegg til og ikke erstatning for dagens penger. Det betyr at penger i form av sentralbankenes kontanter og private bankenes kontopenger også i fremtiden vil dominere, som igjen betyr at MasterCard, Visa, ApplePay, GooglePay, AliPay Etc. og i Norge VIPPS vil dominere betalingsmarkedet. Men det er muligens et ønske fra sentralbankhold at digitale sentralbankpenger vil skape konkurranse og ta 20-30 % av betalingsvolumet. Skal det skape konkurranse må det nødvendigvis ta fra det som eksisterer. Det kan gjøre at eksisterende tilbyder forbedrer sine tjenester og/eller reduserer prisene. Dersom volumet DSP blir veldig lavt og verdien for samfunnet liten, vil prosjektene neppe kunne kalles vellykket og det ville muligens vært bedre at prosjektet ikke ble gjennomført? Sentralbankene bør sette seg mål for hvor stor markedsandel DSP skal få.

Hva skal til for å skape nettverkeffekt?

I digital innovasjon og digitale plattformer er ordet «klister» mye brukt. Man skaper en ny innovativ tjeneste med noen få tidlig-brukere. Disse få brukere synes tjeneste er så bra at de får med seg sine venner og forretningspartene. De igjen får med seg flere og man har skapt en positiv spiral fordi tjenestene «klistrer» seg på hele omgangskretsen. Det avgjørende er at tjenesten er så bra at den positive spiralen eskalerer og både teknologien og tjenestene faktisk skalerer. Dersom tjenesten ikke har verdi nok får man en negativ spiral som er veldig vanskelig å komme ut av. Selv for en sentralbank. Det er typisk for de som lykkes at man evner å legge til rette for å få med seg mange andre til å utvide tilbudet slik f.eks. Apple gjorde med introduksjonen av AppStore. Åpen kildekode og standard API har ofte vært nøkkelen til digital suksess.   

DSP som pliktig betalingsmiddel.

Så godt som alle sentralbankene har forutsatt at DSP skal være pliktig betalingsmiddel på linje med kontanter. Det betyr at alle skal kunne bruke DSP, også de som av ulike grunner ikke er digitalt modne eller har fysiske begrensninger, som f.eks. eldre uten mobiltelfon og computer. Det betyr også at alle næringsdrivende må kunne ta imot DSP som oppgjør for en handel, både i fysiske butikker og ved netthandel. Dette svært ambisiøst og blir et omfattende og kostbart prosjekt. I EU er det f.eks. stor forskjell mellom Finland og Romania når det gjelder utbredelse av digital infrastruktur. Skal et slikt prosjekt lykkes vil det kreve ressurser langt utover det ECB og sentralbankene rår over i dag. Et offentlig-privat prosjekt er muligens eneste vei videre, men hvem gjør og betaler for hva?

Distribusjon og to lags infrastruktur

De fleste sentralbankene ser for seg at bankene og PSP (Payment Service Provider) distribuerer DSP til sine kunder. Sentralbankene utsteder (minter) DSP som sendes til banker/PSP når de bestiller. Bankene betaler sentralbankene ved å trekke på konto for sentralbankreserver, tilsvarende det de gjør for kontanter i dag. Da blir DSP bokført som en fordring på sentralbanken i banken. Deretter kan en kunde av bank/PSP be om å få DSP til sin DSP-wallet ved at banken trekker beløpet fra en innskuddskonto. Noen foreslår at det blir mulig å fylle opp DSP-wallet fra en innskudd-minibank med kontanter dersom man ikke har eller vil bruke bankkonto. Det vil være avgjørende at sentralbankene finner forretningsmodeller som motiverer hele distribusjonsleddet ende-til-ende.

Regulering og juss.

Personvern og GDPR er viktig, både av regulativer hensyn og for tilliten blant befolkningen. Anonyme betalinger skal sannsynligvis være mulig, også for DSP, spesielt for offline betalinger. Samtidig er samfunnets behov for beskyttelse mot hvitvasking og betaling for illegal virksomhet viktig, i tillegg til investorbeskyttelse. «Compliance by design» er nevnt av flere ettersom dagens penger gir mulighet for omfattende illegale virksomhet. FN har antydet at så mye som 5 % av verdens BNP sirkulerer i miljøer for illegal virksomhet, og kun et veldig lite antall straffeforfølges. Dette setter store utfordringer og generer ekstra kostnader til DSP prosjektene både i forbindelse med design, gjennomføring og løpende forbedringer. 

Kompetansemangel.

Det virker relativt klart at sentralbankene ikke har den kompetansen de trenger for å gjennomføre et vellykket DSP prosjekt. Sentralbankene har ansatte med solid kompetanse på makroøkonomi, betalingsinfrastruktur, rente og valuta samt forhold som påvirker finansiell stabilitet. Å innføre en ny form for penger med en ny form for teknologi er et helt annet prosjekt som krever en helt annen form for kompetanse. En løsning kan muligens være å etablere en ny organisasjon med nyansatte, men finnes den rette kompetansen i Europa og i så fall ønsker de å bli ansatt i en sentralbank?   

Hastighet

Mens DSP prosjektene i offentlig regi utvikler seg i sakte tempo (de synes nok selv det går fort) endres betaling og finansverden med stor hastighet. Stablecoin og krypto flyter inn i den generelle økonomien på alle kontinenter, også i Europa. DeFi med både lån og innskudd tar stadig større plass på bekostning av bankene. I tillegg helt nye og innovative finansielle tjenester. Og nå kommer enda en bølge med nye tjenester basert på AI. Nye tjenester basert på nye teknologier er kommet for å bli og det vil (som alltid) akselerere.  Det betyr at DSP prosjektene kommer til å måtte konkurrere om plassen i verdikjedene. Det igjen krever nye former for organisering og samhandling av hele verdikjeden.   

Kostnader til teknisk oppstart.

ECB sendte ut «Calls for applications for digital euro component providers» januar 2024. Det var for å få tilbud fra private bedrifter for å utvikle deler av løsningen, med en kostnadsramme på 1,2 milliarder Euro. Med det som utgangspunkt blir kostnadene erfaringsmessig fort 3-4 milliarder Euro for ECB. I tillegg til ECB må hver av de 20 sentralbankene i Eurolandene gjøre sine investeringer.

Når kostnadene behandles her er det viktig å huske på at alle fortsatt må investere i dagens løsninger med kontanter, kontopenger og nye reguleringer som kommer i like stort tempo i fremtiden som nå. Nå er DORA på trappene og hvitvasking av penger er i sterk fokus i de fleste land.

Sentralbankene må minst kunne:

  • Utstede (mint)
  • Slette (burn)
  • Ta imot bestilling til/fra bankene/PSP
  • Bokføre og administrere
  • Etablere tilsyn og overvåkning av markedet for DSP
  • Etablere separate enheter (IT og administrasjon) eller avdelinger for DSP
  • Etablere en ny organisasjon

Kostnadsestimat pr. sentralbank i snitt                 200 millioner kroner / 20 millioner €

Med 20 sentralbanker i Euro blir dette 400 millioner Euro + noen milliarder hos ECB.

 

Bankene/PSP må minst kunne:

  • Bestille og sende tilbake DSP fra sentralbanken
  • De må kunne ha oversikt over egen beholdning av DSP
  • DSP må bokføres tilsvarene som for kontanter
  • De må kunne «onboarde» kundene som skal ha wallets og DSP
  • Ettersom DSP sannsynligvis blir «custodal» tilsvarende som kontopenger, må de balanseføre og holde oversikt over beholdningen og transaksjoner til egne kunder
  • De blir også blir ansvarlig for eventuelle maks beholdning for kundene
  • Anti hvitvasking og rapportering må også omhandle DSP
  • Etablere nødvendig organisasjon for DSP og vedlikehold av IT systemer
  • Integrasjon med kjernebank systemene

Mange banker er konsern hvor moderbanken tar de fleste kostnadene. Likevel er det kostnader for hver bankfilial.

Kostnadsestimat pr. gruppe bank/PSP gruppe                  100 millioner kroner / 10 millioner €

Med 400 estimerte grupper av banker i EU (det er 4 100 banker i EU) som kan samarbeide om teknologi og administrering blir det 4 milliarder Euro. I Norge regner jeg med 8 grupper, som DNB, Nordea, SpareBank 1, Eika, Danske Bank, de Svenske bankene, andre utenlandske samt norske uavhengige småbanker.

Handelsstanden må minst kunne:

  • Ta imot DSP som betalingsmiddel ved å endre betalingsterminal/nettkasse
  • Bokføre DSP (ERP systemene + egne prosesser)
  • Oppgjør med banken til/fra DSP og bankkonto
  • Betale ansatte lønn og underleverdører i DSP?
  • Betale forskuddsskatt og Moms i DSP?

Det antas at leverandører av ERP systemer og kasseterminaler tar store deler av kostnadene. Det antas her et snitt på 10 000 kroner pr. butikk. Vesentlig mer for store bedrifter med mange ansatte og mindre for små enmanns-butikker. Kostnadene blir mer i form av årlige lisenskostnader enn første års investeringer. Det er 630 000 registrerte bedrifter i Norge, 206 000 bedrifter med omsetning og 123 000 SMB selskaper i Norge. Jeg regner med at halvparten ca. 60 000 blir påvirket av DSP. Det er 26 millioner registrerte bedrifter i EU. Med tilsvarende logikk som for Norge blir 2 millioner bedrifter direkte berørt av Digital Euro. Det er anslagsvis 120 banker i Norge og 4 100 banker i EU.  

Et «fast and dirty» estimat er omtrent 1,6 milliarder Norske kroner i etablering for Norge og 6,4 milliarder Euro for EU-landene. Det antas at rundt 65 % av de samlede kostnadene hviler på leverandører av bank og betaling. Et spørsmål er selvsagt hvem som skal absorbere disse kostnadene når ECB og de fleste sentralbankene har påpekt at slutt-kundene ikke skal ta kostnadene, det vil si DSP skal være gratis for sluttkundene.

Det er vanlig å anta at årlige vedlikehold av digitale tjenester utgjør 20 % av første års investering. I dette tilfelle bør det ofte etableres nye prosesser og muligens organisasjoner i tillegg til teknisk innovasjon, vedlikehold og nye softwareversjoner slik at årlige kostnader sannsynligvis blir i størrelsesorden 30 % av start-investeringen. Det igjen betyr rundt 500 millioner NOK i Norge og 2 milliarder Euro i EU.

 

 

 

What is required to deploy Digital Euro into production.

Virtually all central banks in the world have been working on projects for CBDC for many years. First in the form of analytical work where relations to the payment market and financial stability have been crucial. Both of these topics are extensive and analyses continue. In recent years, various technologies have also been tested, mostly related to Blockchain and DLT. Now, a very few countries have put CBDC into production or in pilot, without any country so far being particularly successful. In this blog, the purpose is to put a spotlight on the task of deploying retail CBDC in production in a democracy such as Europe and to try to start the process of taking on the challenges that will be involved in implementing a successful project and estimating the scope and costs.

How to measure a successful introduction?

Digital Euro is a new form of money, in addition to and not a replacement for today's money. This means that money in the form of central bank cash and private bank account money will also dominate in the future, which in turn means that MasterCard, Visa, ApplePay, GooglePay, AliPay Etc. will dominate the payment market. But it is most likely a desire from the central bank that Digital Euro will create competition and take 20-30% of the payment volume. If it is to create competition, it must necessarily take parts from what exists. This may cause existing providers to improve their services and/or reduce prices. If the Digital Euro volume becomes very low and the value to society is small, the projects can hardly be called successful and it would perhaps be better if the project was not put in production in the first place? Central banks should set target goals for how large a market share Digital Euro should get.

What is needed to create a network effect?

In digital innovation and digital platforms, the word "sticky" is used a lot. You create a new innovative service with a few early users. These few users think the service is so good that they bring their friends and business partners with them. They in turn bring more people with them and you have created a positive spiral because the services "stick" to the entire circle. The crucial thing is that the service is so good that the positive spiral escalates and both the technology and the services actually scale. If the service does not have enough value, you get into a negative spiral that is very difficult to get out of. Even for a central bank. It is typical for those who succeed that they are able to facilitate the support of many others services to expand the offer. As for example Apple did with the introduction of the AppStore. Open-source code and standard API have often been the key to digital success.

Digital Euro as a legal tender.

Virtually all central banks have assumed that CBDC should be a legal tender on par with cash. This means that everyone should be able to use Digital Euro, even those who for various reasons are not digitally mature or have physical limitations, such as the elderly without a mobile phone and computer. It also means that all retailers (online and offline shops) must be able to accept Digital Euro as payment for a trade, both in physical stores and online. This is very ambitious and will be a comprehensive and expensive project. In the EU, for example, there is a big difference between Finland and Romania when it comes to the level of digital infrastructure. If such a project is to succeed, it will require resources far beyond what the ECB and most central banks have at their disposal today. A public-private project is probably the only way forward, but who does and pays for what?

Distribution and two-tier infrastructure

Most central banks envision banks and PSPs (Payment Service Providers) distributing CBDC to their customers. The central banks issue (mint) Digital Euros that are sent to banks/PSPs when they order. The banks pay the central banks by drawing on their central bank reserve accounts, similar to what they do for cash today. The Digital Euro is then recorded as a claim on the central bank in the bank. A customer of a bank/PSP can then request Digital Euros to be added to their Digital Euro wallet by having the bank deduct the amount from a deposit account. Some suggest that it will be possible to top up the Digital Euro wallet from a deposit ATM with cash if you do not have or want to use a bank account. It will be crucial that central banks find business models that motivate the entire distribution chain end-to-end.

Regulation and law.

Privacy and GDPR are important, both for regulatory reasons and for public trust. Anonymous payments should probably be possible, especially for offline payments and small amount? At the same time, society's need for protection against money laundering, tax fraud and payment for illegal activities is important, in addition to investor protection. "Compliance by design" has been mentioned by several as today's money allows for extensive illegal activities. The UN has suggested that as much as 5% of the world's GDP circulates in environments for illegal activities, and only a very small number are prosecuted. This poses major challenges and generates additional costs for Digital Euro projects both in connection with design, implementation and ongoing improvements.

Lack of expertise.

It seems clear that most central banks most likely do not have the expertise they need to deploy a successful CBDC in production. Central banks have employees with solid expertise in macroeconomics, payment infrastructure, interest rates and currencies, as well as conditions that affect financial stability. Introducing a new form of money with a new form of technology is a completely different project that requires a completely different form of expertise. One solution could be to establish a new organization with new employees, but is there the right expertise in Europe and if so, do they want to be employed in a central bank?

Speed

While the Digital Euro project is developing at a slow pace (they probably think it's going fast), the payment and financial world is changing at a great speed. Stablecoin and crypto are flowing into the general economy on all continents, including Europe. DeFi with both payment, loans and deposits is taking an increasingly larger place at the expense of old regulated entities and banks. In addition, completely new and innovative financial services. And now another wave of new services based on AI is coming. New services based on new technologies are here to stay and will (as always) accelerate. This means that Digital Euro project will have to compete harder for their place in the future value chains. This in turn requires new forms of interaction of the entire value chain.

Technical start-up costs.

The ECB issued a "Call for applications for Digital Euro component providers" in January 2024. It was to obtain offers from private companies to develop parts of the solution, with a cost framework of 1.2 billion Euros. Based on this, the costs will quickly become 3-4 billion Euros for the ECB. In addition to the ECB, each of the 20 central banks in the Eurozone countries must make their investments.

When the costs are discussed here, it is important to remember that everyone in the value chain still has to invest in today's solutions with cash, private bank account money and new regulations that are coming at just as fast a pace in the future as they are now. DORA is now on the horizon and money laundering is in strong focus in most countries.

Central banks must at least be able to:

  • Issue (mint)
  • Delete (burn)
  • Accept orders to/from banks/PSPs
  • Bookkeeping and administration
  • Establish supervision and monitoring of the Digital Euro market
  • Establish separate units (IT and administration) or departments for Digital Euros
  • Establish a new organization

Cost estimate per central bank on average 20 million €

With 20 central banks in the Euro this will be 400 million € + a few billion at the ECB.

 

The banks/PSP must at least be able to:

  • Order and return Digital Euro from and to the central bank
  • They must be able to keep track of their own Digital Euro holdings
  • Digital Euro must be booked in the same way as cash
  • They must be able to "onboard" customers who will have wallets and Digital Euro
  • As Digital Euro will likely become "custodial" similar to bank account money, they must keep track of the holdings and transactions for their own customers
  • They will also be responsible for any cap holdings for their customers
  • Anti-money laundering and reporting must also deal with Digital Euro
  • Establish the necessary organization for Digital Euro and maintenance of IT systems
  • Integration with core banking systems

Many banks are groups where the parent bank takes most of the costs. Nevertheless, there are costs for each bank branch.

Estimated cost per group of bank/PSP group 10 million €

With 400 estimated groups of banks in the EU (there are 4,100 banks in the EU) that can cooperate on technology and administration, this will be 4 billion euros.

The retail sector (shops) must at least be able to:

  • Accept Digital Euro as a means of payment by changing payment terminal/online checkout
  • Bookkeeping Digital Euro (ERP systems + own processes)
  • Settlement with the bank to/from Digital Euro and bank account
  • Pay employee salaries and subcontractors in Digital Euro?
  • Pay advance tax and VAT in Digital Euro?

It is assumed that suppliers of ERP systems and payment terminals take a large part of the costs. An average of 10,000 NOK/1000 Euro per store is assumed here. Significantly more for large companies with many employees and less for small one-man stores. The costs will be more in the form of annual license costs than first-year investments. There are 630,000 registered companies in Norway, 206,000 companies with turnover and 123,000 SME companies in Norway. I estimate that half, about 60,000, will be affected by a retail CBDC in Norway. There are 26 million registered companies in the EU. With similar logic as for Norway, 2 million companies will be directly affected by Digital Euro. There are an estimated 120 banks in Norway and 4,100 banks in the EU.

A "fast and dirty" estimate is about 1.6 billion Norwegian kroner in establishment for Norway and 6.4 billion Euros for the Eurozone countries. It is assumed that around 65% of the total costs rest on providers of banking and payment. A question is of course who will absorb these costs when the ECB and most central banks have pointed out that end-customers should not bear the costs, that is, Digital Euro should be free for end-customers.

It is common to assume that annual maintenance of digital services constitutes 20% of the first year's investment. In this case, new processes and possibly organizations should often be established in addition to technical innovation, maintenance and new software versions so that annual costs are likely to be in the order of 30% of the initial investment. That in turn means around 500 million NOK in Norway and 2 billion Euros in the EU.

Hva skjer med DSP (Digital Sentralbankpenger) fremover?

 

 

(in English after the Norwegian Text)

Digital Euro Association har en tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement) som også kalles sentralbankenes sentralbank kom i juni med en oppdatering av hva som skjer rundt digitale sentralbankpenger (DSP). De sender årlig et spørreskjema til sentralbankene rundt om i verden om deres arbeide med DSP og i rapporten oppsummerer de svarene. 86 sentralbanker har svart og av dem arbeider 94 % med DSP på en eller annen måte.

Rapporten kan hentes ned her https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf men jeg skal i det følgene oppsummere noen av mine inntrykk fra rapporten.

De fleste sentralbankene skyver en eventuell dato for å sette DSP i produksjon foran seg. Rundt 15 % svarte for tre å siden at de regnet med å utstede DSP innen tre år. Stort sett de samme svarer fremdeles at de regner med innen tre år. Samtidig er gruppen som regner med å utstede innen seks år også omtrent den samme som sist, anslagsvis 50 %. Det kan bety rundt år 2030 - tidligst.

En trend er også at flere sentralbanker bruker mer tid på det som kalles wholesale DSP (wCBDC), det vil si betaling mellom banker og finansinstitusjoner (FI), det såkalte interbankmarkedet. Sannsynligvis har det en sammenheng med at BIS Innovation Hub (BIS IH) har startet wCBDC prosjekter slik som mbridge og Agorá og at mange sentralbanker «bare» henger seg på. En mer effektiv måte å flytte sentralbankreserver på, spesielt grensekryssende, er definitiv en fordel i en global verden med mye grenseoverskridende handel. Jeg er litt usikker på om geopolitiske forhold de neste årene kan redusere behovet noe? Likevel konkluderer rapporten med at det er sannsynlighet for at wCBDC utstedes i produksjon før rCBDC i mange land.   

Retail DSP (rCBDC), som er betaling mellom privatpersoner og bedrifter, er fremdeles en vesentlig del av prosjektene hos sentralbankene (ca. 75 % av de svarte), spesielt i økonomier som er mindre utviklet og hvor betalingsinfrastrukturen er dårlig, med mye kontanter. Finansiell inkludering er ofte nevnt som en viktig motivasjon for å innføre DSP. Det nye er at i denne rapporten er at også digital inkludering er nevnt, og der har jo vi i Norge en utfordring ifølge rapporten om utenforskap fra Forbrukerrådet. Jo mer digitalt et samfunn er jo flere faller naturlig nok utenfor, og en godtl designet DSP kan være til god hjelp.

Billigere, raskere og sikrere grensekryssende betalinger er en felles motivasjon både for wCBDC og rCBDC for både utviklede og mindre utviklede økonomier. 

Stort sett går DSP prosjektene fremover, om enn langsommere enn de fleste så for seg for noen år siden. BIS rapporten nevner denne gangen stablecoin som en utfordrer som kan bli avgjørende. Stablecoin brukes i dag stort sett i kryptomiljøene, men har mye i seg som gjør at det kan fortrenge både sentralbankpenger og bankenes kontopenger i fremtiden, noe som igjen kan påvirke finansiell stabilitet. Det avgjørende prinsippet at en krone skal være en krone uansett hvilket betalingsmiddel (form for penger) man bruker. Det som kalles «singles of money» er bærebjelken i den finansielle økonomien, noe som kan bli utfordret dersom stablecoin får for stor innflytelse i den normale økonomien. Derfor er god regulering viktig.

Utover det som står i rapporten er Thailand inne i en interessant utvikling som jeg skal bruke noen linjer på om litt.  ECB, den Europeiske sentralbanken, ser også ut til å fortsette sine Digital Euro prosjekter uten å se seg for mye hverken til venstre eller høyre. Det kan være smart tatt hensyn til den geopolitiske og proteksjonistiske fremtiden som ser ut til å vokse frem. Det kan potensielt påvirke hva vi i Norge gjør fremover. I tillegg til ECB prosjektene deltar mange sentralbanker i Euro-land i egne wCBDC prosjekterer, utenom ECB. e-CNY i Kina fortsetter også til tross for elendig utbredelse så lang. Nå har sentralbanken i Hong Kong valgt å introdusere e-CNY i Hong Kong i tillegg til at de har sitt eget rCBDC prosjekt for digitale Hong Kong Dollar. Også i India skjer det ting.

Tilbake til Thailand, her er det noen viktige elementer og test-arena for resten av verden. Myndighetene (ikke sentralbanken) har besluttet å distribuere gratis (helikopter)penger til personer over 16 år med inntekt under en viss grense. Det var et valgløfte fra valget sist sommer.

Av landets 70 millioner innbyggere er planen å gi penger til anslagsvis 50 millioner innbyggere. Hver skal få 10 000 Baht, 280 USD, rundt 3 000 norske kroner, som er 50 % av en normal månedslønn.

Sentralbanken i Thailand har i mange år deltatt i tester av teknologi i forbindelse med DSP, bl.a. BIS IH prosjektet mbridge. Sentralbanken har gjort tester av Digital Baht en stund uten en dato for å utstede i produksjon. De har til og med kjørt en pilot ett års tid, med betaling for virkelige varer i et begrenset og kontrollert teknisk miljø.  Teknologien er basert på en ren blokkjedeteknologi. En token har verdien av en Baht. Banker og andre med lisens skal kunne utvikle wallets for mobiltelefoner. Utbredelse av mobiltelefoner og bruk av wallets, ofte med QR kode, er svært utbredt i Thailand. Derfor regner sentralbanken med at det er overkommelig å introdusere Digital Baht i den normale økonomien.

  • Det er verd å merke seg at dette ikke er vanlige sentralbankpenger til allment bruk men en form for digitale kuponger produsert til et spesielt formål.
  • Sentralbanken planlegger å sende disse spesialpengene rett til sluttbruker uten å gå via banker eller andre. Hensikten er å unngå korrupsjon og at distribusjonsleddet tar for høye gebyrer.
  • Pengene får en utløpsdato på seks måneder og må brukes innen det. Man regner med at ettersom det er personer med lav inntekt, vil pengene uansett blir brukt nesten umiddelbart.
  • Pengene kan bare brukes i autoriserte butikker i nærheten av der mottaker bor. Det blir ikke mulig å bruke disse pengene på alkohol, sigaretter eller marijuana. Det er det som kalles PBM (Purpose Bound Money) eller formålsbundene penger på norsk.
  • Disse spesialpengene kan bare brukes i fysiske butikker, ikke netthandel. Dette vil ifølge sentralbanken medføre at sirkulasjonen av penger i samfunnet øker med anslagsvis 2,7 ganger i forhold til kontanter. I motsetning til kontanter er det ikke hensiktsmessig å legge dem til side/under madrassen for sparing.
  • Personer med kriminelt rulleblad og som er dømt for det får ikke utbetalt slike penger. Det samme gjelder butikker som er dømt for lovbrudd, de får ikke mulighet til å delta.
  • Man trenger ikke registrere seg eller ha bankkonto. Bare last ned den offisielle wallet fra sentralbanken, identifisere seg, så fylles den med 10 000 Baht.
  • I motsetning til e-CNY finnes det ingen mulighet for å veksle fra digital baht til kontanter i en minibank eller kontopenge i en bank. Det er fordi myndighetene ikke ønsker at verdien skal vare utover seks måneder. Fagøkonomene er likevel usikre på om dette vil lede til at prinsippet med singles of money blir utfordret ved at digital baht får lavere kurs enn kontanter og kontopenger fordi de varer kortere. Det kan også tenkes at personer med digital bath kjøper «lovlige vare» og bytter med varene med kontanter eller alkohol. Thailand har en tradisjon for slik bytting. For kort tid siden var «jeg betaler dine offentlige utgifter med kontopenger og du betaler meg kontanter» en hit i Thailand blant person litt lurvete rulleblad.
  • Hensikten er å stimulere til mer handel og en blomstrende økonomi.
  • Myndighetene har satt av 560 milliarder Baht til prosjektet finansiert fra parlamentet i stor grad fra innbetalt skatt.

Ettersom sentralbanken med PBM trer inn i finanspolitikken i tillegg til pengepolitikken har fagøkonomer ment at tilliten til sentralbanken som en uavhengig organisasjon kan bli utfordret, noe som potensielt kan være ødeleggende og en fare for finansiell stabilitet.

Hva som skjer med de som har digital baht etter seks måneder har jeg ikke fått klarhet i. Det blir neppe noe svarteper-spill. Muligens kan digital baht veksles inn i kontanter, som er de eneste pengene sentralbanken lager, foruten sentralbankreserver? Dersom pengene bare blir verdiløse vil kursen på Digital Baht sannsynligvis gå mot null når seks måneder nærmer seg.

Parlamentet ønsket dette gjennomført rundt årsskifte 2023/2024 men sentralbanken var ikke klar.  Vi får se når det gjennomføres. I disse dager er det jo også problemer for regjeringen som ble valgt sist sommer. Uansett blir dette et interessant prosjekt å følge med på for resten av verden.

 

  

 

 

 

What happens to CBDC (Central Bank Digital Currency) now?

Digital Euro Association has an tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement), which is also known as the central bank of central banks, came in June with an update on what is happening around CBDC. They annually send a questionnaire to the central banks around the world about their work with CBDC and in the report they summarize the answers. 86 central banks have responded and 94% of them work with CBDC in one way or another.

The report can be downloaded here https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf but in the following I will summarize some of my impressions from the report.

Most central banks push a possible date for putting DSP into production ahead of them. Around 15% answered three years ago that they expected to issue DSP within three years. Mostly the same banks still answer that they expect within three years. At the same time, the group that expects to issue within six years is also roughly the same as last time, approximately 50%. That could mean around 2030 - at the earliest.

A trend is also that several central banks are spending more time on what is called wholesale CBDC (wCBDC), i.e. payments between banks and financial institutions (FIs), the so-called interbank market. It probably has something to do with the fact that the BIS Innovation Hub (BIS IH) has started wCBDC projects such as mbridge and Agorá and that many central banks are "just" hanging on. A more efficient way to move central bank reserves, especially cross-border, is definitely an advantage in a global world with a lot of cross-border trade. I am a bit unsure whether geopolitical conditions in the next few years may reduce the need somewhat? Nevertheless, the report concludes that it is likely that wCBDC will be issued in production before rCBDC in many countries.

Retail CBDC (rCBDC), which is payment between individuals and businesses, is still a significant part of the projects of the central banks (about 75%), especially in economies that are less developed and where the payment infrastructure is poor, with a lot of cash. Financial inclusion is often mentioned as an important motivation for introducing DSP. The new thing is that in this report digital inclusion is also mentioned. The more digital a society is, the more people are naturally left out, and a well-designed CBDC can be of great help.

Cheaper, faster and more secure cross-border payments are a common motivation for both wCBDC and rCBDC for both developed and less developed economies.

For the most part, the DSP projects are moving forward, albeit more slowly than most people imagined a few years ago. This time the BIS report mentions stablecoin as a challenger that could be decisive. Stablecoin is today mostly used in the crypto community, but has a lot in it that can displace both central bank money and private bank account money in the future, which in turn can affect financial stability. The decisive principle that one dollar must be one dollar regardless of which means of payment (form of money) one uses. The so-called "singles of money" are the mainstay of the financial economy, which could be challenged if the stablecoin gains too much influence in the normal economy. Good regulation is therefore important.

In addition to what is stated in the report, Thailand is in the middle of an interesting development that I will use a few lines on in a bit. The ECB, the European Central Bank, also seems to continue its Digital Euro projects without looking too far left or right. It may be smart taken into account the geopolitical and protectionist future that seems to be emerging. It could potentially affect what we in Norway do in the future. In addition to the ECB projects, many central banks in Euro countries participate in their own wCBDC projects, outside of the ECB. e-CNY in China also continues despite its lousy spread so far. Now the central bank in Hong Kong has chosen to introduce e-CNY in Hong Kong in addition to having their own rCBDC project for digital Hong Kong Dollars. Things are happening in India too.

Back to Thailand, here are some important elements and test arena for the rest of the world. The authorities (not the central bank) have decided to distribute free (helicopter) money to people over the age of 16 with an income below a certain limit. It was an election promise from last summer's election.

Of the country's 70 million inhabitants, the plan is to give money to an estimated 50 million inhabitants. Each will receive 10,000 Baht, 280 USD, around 3,000 Norwegian kroner, which is 50% of a normal monthly salary.

The Central Bank of Thailand has for many years participated in tests of technology in connection with CBDC, i.a. BIS IH project mbridge. The Central Bank has been doing tests of the Digital Baht for some time without a date to start issue in production. They have even run a pilot for a year, payment for real goods in a limited and controlled technical environment. The technology is based on pure blockchain technology. One token has the value of one Baht. Banks and others with a license will be able to develop wallets for mobile phones. The spread of mobile phones and the use of wallets, often with a QR code, is very widespread in Thailand. Therefore, the central bank reckons that it is affordable to introduce Digital Baht into the normal economy.

  • It is worth noting that this is not ordinary central bank money for general use but a form of digital coupons produced for a special purpose.
  • The central bank plans to send this special money directly to the end user without going through banks or others. The purpose is to avoid corruption and the distribution link charging excessive fees.
  • The money has an expiry date of six months and must be used within that time. It is expected that as there are people with low incomes, the money will be used almost immediately anyway.
  • The money can only be used in authorized shops near where the recipient lives. It will not be possible to spend this money on alcohol, cigarettes or marijuana. This is what is called PBM (Purpose Bound Money).
  • This special money can only be used in physical stores, not online shopping. According to the central bank, this will mean that the circulation of money in society increases by an estimated 2.7 times compared to cash. Unlike cash, it is not appropriate to put it aside/under the mattress for savings.
  • People with a criminal record and who have been convicted of it will not be paid such money. The same applies to shops that have been convicted of offences, they will not be given the opportunity to participate.
  • You do not need to register or have a bank account. Just download the official wallet from the central bank, identify yourself, and it will be filled with 10,000 Baht.
  • Unlike e-CNY, there is no possibility to exchange from digital baht to cash in an ATM or private bank account money in a bank. This is because the authorities do not want the value to last beyond six months. Professional economists are still unsure whether this will lead to the principle of singles of money being challenged by the digital baht getting a lower exchange rate than cash and private bank account money because they last shorter. It is also conceivable that people with a digital bath buy "legal goods" and exchange the goods for cash or alcohol. Thailand has a tradition of such exchange. A short time ago, "I pay your public expenses with private bank account money and you pay me cash" was a hit in Thailand among some people.
  • The purpose is to stimulate more trade and a thriving economy.
  • The authorities have set aside 560 billion Baht for the project financed by the parliament largely from tax paid.

As the central bank with PBM enters fiscal policy in addition to monetary policy, professional economists have believed that trust in the central bank as an independent organization could be challenged, which could potentially be devastating and a danger to financial stability.

What happens to those who have digital baht after six months, I have not received clarity. There will hardly be any the last one lose game. Possibly digital baht can be exchanged into cash, which is the only money the central bank creates, besides central bank reserves? If the money just becomes worthless, the rate of Digital Baht will probably go towards zero when six months approaches.

Parliament wanted this implemented around the turn of the year 2023/2024, but the central bank was not ready. We will see when it is implemented. These days there are also problems for the government that was elected last summer. In any case, this will be an interesting project for the rest of the world to follow.

 

  

I fremtidens penge-system slipper bankene å drive med utlån.

 

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

In English after the Norwegian text.

Penger er i ferd med å skifte form og pengetrykkingens grunnvoller er i endring. Hvordan blir fremtidens penger og hvordan vil fremtidens betalingsmidler fungere? I mitt arbeide med digitale sentralbankpenger (DSP) de siste 3-4 årene har jeg ofte måtte dykke ned i kunnskap om pengenes funksjon i samfunnet, finansiell stabilitet og noe som ikke nødvendigvis har noe med teknologi å gjøre. Dette har også vært tema for flere av bøkene jeg har utgitt på Hegnar Media. De pengene vi har i dag, kommer vil til å fortsette å ha også i fremtiden, men det sniker seg inn en ny form for penger i tillegg.

Kontanter, mynt og sedler, lages og utstedes av sentralbankene og er en fordring på sentralbanken. Sentralbanken går ikke konkurs og kontantene er kreditt-risikofrie. Kontopenger som vi alle har på konto i banken og bruker hver dag lages av bankene når de gir lån, noe jeg har beskrevet en rekke ganger og går ikke inn på det her. Prinsippet kalles «fractional reserve banking».  Kontopenger er en fordring på banken din. Går banken din konkurs er pengene dine tapt, derfor innskuddsgaranti-ordningen. I riktig gamle dager eide vi våre fysiske penger, i dag eier vi bare en digital fordring på banken vår. Dersom alle betaler tilbake alle sine lån finnes det ikke andre penger i sirkulasjon enn kontanter. Lån medfører en nødvendig kostnad for samfunnet ettersom lån normalt har en rente, som bankene fører som sin inntekt.  Lån sikres normalt av eiendom eller andre aktiva, ved for eksempel at bankene registrerer pant i boligen når en person får et boliglån eller en bedrift får lån med pant i varelager eller en maskinpark. Man kan litt slurvete påstå at kontopenger dekkes av eiendomsverdier, verdi av maskiner, bygninger, skip, fly og andre aktiva-poster som er pantsatt.

Fra riktig gammelt av drev privatpersoner og bedrifter med utlån av egne midler. Selv banker lånte ut egne midler. I det gamle testamentet som stort sett er felles for jøder og kristne omtales penger og lån en rekke ganger, i f.eks. Mosebok 25:35-38 som informerer at lån til fattige skal være uten renter mens andre lån kan ha rimelig rente. Jesus hadde også et oppgjøre med griske lånehaier utenfor et tempel i det nye testamentet. Den muslimske koranen forbyr utlånere i å ta renter på lån, derfor er islamsk finans (som er i ferd med å få en stor posisjon i det globale finansielle systemet) basert på andre prinsipper som gjør at utlåner oftest tjener penger på sine utlån. Det var Medici familiens bank i Firenze på 1500 tallet som innførte prinsippet med at banken tok imot innskudd fra rike, lånte ut innskuddet til lånekundene med renter og delte renteinntektene med innskytere, slik bankene fungerer i dag. Mynter var først basert på verdien av metallet (gull og sølv) i myntene, mens verdien av papirpenger var støttet av tillit til at utsteder hadde tilsvarende mengde edle metaller lagret slik at man i prinsippet kunne hente ut en liten klump metall for seddelen. Jeg har skrevet mye om dette i boken «Penger fra huleboer til robot».

Gråmarked-lån, er en form for uregulerte tjenester som har eksistert i Norge i uminnelige tider. Internasjonalt kalles dette «private credit», som oftest omfatter registrert virksomhet i henhold til finanstilsynet i det landet de driver. FT magasinet «the banker» hadde i juni utgaven opplysninger om at dette markedet har økt fra 4 360 milliarder norske kroner globalt i 2013 til 16 000 milliarder kroner i 2023. I forhold til utlån fra finansinstitusjoner på 2 770 000 milliarder kroner er beløpet lite, men «markedsandelen» øker år for år. I Kina er det antatt at gråmarkedslån utgjør så mye som 50 % av hele lånemarkedet. I land med dårlig finansiell infrastruktur og/eller hvor store deles av befolkningen ikke har bankkonto (og dermed ikke får banklån) utgjør det vi kan kalle «private credit» brorparten av utlånsmengden. I følge FT vil denne trenden fortsette på bekostning av bankene, noe som ikke nødvendigvis betyr en risiko for finansiell stabilitet ettersom beløpene fremdeles er relativt små, evnen til å tåle tap oftest er god og fordelene sannsynligvis er større enn ulempene. En annen bevegelse bort fra banklån står selskapet Aevi Eiendom for med 10 % innskuddsrente, for å bygge nye boliger i Norge. Det finnes en håndfull slike i Norge, enkelte med fast rente over 10 %. 

En annen trend er tokenisering av verdier basert på blokkjedeteknologi. Jeg har beskrevet tokenisering i en tidligere blogg og gjentar ikke dette her. Noen prosjekter arbeider med å tokenisere eiendom, for eksempel en leilighet. OBOS banken og DNB testet dette ut i 2018, et prosjekt som ble avsluttet året etter. Prosjektet BUSTAD fra norske Horde arbeider med noe tilsvarende, og det er nye prosjekter på trappene. Effekten av disse prosjektene er at kjøper av bolig ikke trenger å ta opp lån fordi boligen kan såkalt fraksjoneres og andre enn den som bor kan deleie boligen. Dermed slipper boligkjøper å ta opp lån, og banken slipper å gi lån. Ved å gå tilbake til noe av det jeg skrev innledningsvis, vil dette medføre at det ikke skapes nye kontopenger når folk kjøper bolig, noe som igjen kan redusere pengemengden i sirkulasjon. En slik utfordring kan enkelt løses på mange måter, for eksempel ved at sentralbanken utsteder «retail» DSP eller at det skapes et tokenisert betalingsmiddel støttet av eiendomsverdier, slik kontopenger i prinsippet er. Vi er med det tilbake til situasjonen i bibelen, men med ny teknologi. Uansett løsning vil kan dette fullstendig endre hvordan penger og den finansielle infrastrukturen fungerer på i dag.

Penger må i henhold til klassisk teori ha 3 ulike egenskaper 1) et betalingsmiddel, 2) verdioppbevaring og 3) en regnskapsenhet. Men trenger en og samme aktiva inneha alle tre for at det finansielle systemet skal fungere godt i fremtiden? Kan det tenkes at vi ikke trenger penger, men at vi kommer til å trenge 1) et eller flere betalingsmidler som er allment brukt, 2) ulike former for verdioppbevaring (aksjer, eiendom, gull, krypto og annet) og 3) regnskapsenheten kan fremdeles være norske kroner. DN Terje Erikstad hadde et innlegg i 21. juni 2023 med overskriften «Et banebrytende nytt penge og finanssystem».  Det er det vi kan se en sped start på nå, men det vil nok gå enda 10-20 år før endringene har satt seg, og markedet har tilpasset seg.

La meg ta kjøp av bolig litt mer i detalj for å underbygge det som kommer. Lise er ferdig sykepleier fra universitetet i år. Hun tjener 600 000 kroner i året, men har ikke noe oppspart kapital etter et langt studieliv. Likevel ønsker hun å kjøpe leilighet, noe som er umulig fordi banken ikke får lov til å gi henne lån uten egenkapital, selv om hun evner å betale renter og avdrag. Heldigvis for Lise finnes det en utbygger som har tokenisert alle leilighetene i et nybygget leilighets hus. Prisen er tre millioner kroner for hver leilighet, hvert leilighet-eierskap er fordelt på 100 token (aksjer), 30 000 kroner for hver. Hun klarer å skrape sammen 90 000 kroner og kjøper tre token. De andre 97 token kjøpes av eiendoms investorer, men Lise får enerett til å bo. Hvert år kjøper Lise token for 200 000 kroner fra investorene til stadig høyere pris, som et resultat av at eiendomsprisene øker. Til sist eier Lise alle token i egen leilighet, mens investorene får avkastning i henhold til prisstigning på leiligheten.

Jeg vil gjette at rundt regnet 70 % av alle lån bankene gir i dag kan benytte en tilsvarende mekanisme. Lån til boliger og næringseiendom som ligger geografisk slik at det finnes et attraktivt eiendomsmarked vil definitivt kunne tokeniseres og finne eksterne investorer slik som i Lises eksempel over. Forbrukslån kan muligens være i den andre enden, men med lånerente på opp mot 25 % kan risikoen kompenseres med forventet høy avkastning, men da må det nok finnes en annen forretningsmodell enn i Lises eksempel. Bedrifters lån til maskiner, skip, plattformer og lignende kan finansieres på tilsvarende måte eller som islamsk finansiering, noe som har fungert godt i veldig lang tid. Det vil uansett alltid være behov for at det blir mulig å kjøpe noe man ikke har penger til, enten det er leilighet, eiendom, hytte, bil, båt, maskiner, skip eller annet. Men det er måten dette finansieres på med ny teknologi som blokkjedeteknologi som kan medføre endring, slik Terje Erikstad i DN skrev om sommeren 2023.

Ting tar tid, og det som fungerer bra har god motstandsdyktighet mot forandringer. Reguleringer er også en vesentlig bremse mot forandring i finans. Penger, banker og dagens finansielle infrastruktur fungere godt i Norge og i de fleste utviklede økonomier. Vi har solide spillere, god sikkerhet og relativt liten risiko for finansiell ustabilitet. Likevel er det brikker i dette puslespillet som knirker og prosesser som er mer et resultat av tidligere års reparasjoner enn av godt design. Med introduksjon av nye tjenester som i spillindustrien, metaverse, WEB 3.0, tingenes internett (IoT) og masking-til-maskin betalinger settes det helt nye krav som dagens infrastruktur ikke er designet for å løse. De nye forretningsmodellene som «betal mens du forbruker» slik for eksempel Oslo kommunes forsøk på «betal for det du kjører pr. meter» innenfor bomringen i istedenfor fast pris pr. bompenge passering er eksempler på forretningsmodeller som trenger en ny type finansiell infrastruktur og en ny form for betalingsmidler.

På det amerikanske kontinent skjer det endringer som ikke lenger kan oversees. I USA har staten Louisiana nylig innført en ny lov som forbyr digitale sentralbankpenger (DSP) og den lokale FED mot å delta i slike prosjekter, samt butikker å ta imot DSP som betalingsmiddel. Samtidig åpner det for såkalt self-custodial-wallet som betyr at eier av krypto/betalingsmidler oppbevarer sine penger selv og ikke en bank eller VASP (Virtual Asset Service Provider).  I fase 4 av DSP prosjektet i Norges Bank benyttet vi self-custodial-wallet i sandkassen bl.a. fordi innovasjonstakten alltid er best i forhold til custodial wallets (permissioned). Nå har en håndfull stater gjort det samme, bl.a. Montana, Oklahoma og Arkansas samt at 11 andre stater også vurderer det. I mellom og Sør-Amerika er krypto i ferd med å få fotfeste i den daglige økonomien. El Salvador ble latterliggjort for noen år siden når de innførte at Bitcoin ble pliktig betalingsmiddel. Det har ikke gått helt som planlagt. Nå er Argentina med sin nye president Javier Milei i ferd med å gjøre det samme. I Brasil (som har et ganske vellykket DSP prosjekt) har Nubank med sine 100 millioner kunder innført betaling med Lightning token (2. nivå Bitcoin) sammen med Lightspark. Nubank eies av bl.a. Warren Buffet’s Berkshire Hathaway.  Circle (USDC) deltar også i prosjektet.  

  

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

 

In the future money system, banks will not have to engage in lending.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

 

Money is about to change form and the foundations of money printing are changing. What will the money of the future look like and how will the means of payment of the future work? In my work with central bank digital currency (CBDC) over the past 3-4 years, I have often had to delve into knowledge about the function of money in society, financial stability and something that does not necessarily have anything to do with technology. This has also been the subject of several of the books I have published at Hegnar Media. The money we have today will continue to have in the future, but a new form of money is also creeping in.

Cash, coins and notes, are created and issued by the central banks and are a claim on the central bank. The central bank does not go bankrupt and the cash is credit risk-free. Private bank account money that we all have in our bank accounts and use every day is created by the banks when they grant loans, which I have described a number of times and will not go into here. The principle is called "fractional reserve banking". Account money is a claim on your bank. If your bank goes bankrupt, your money is lost, hence the deposit guarantee scheme. In the old days we owned our physical money, today we only own a digital claim on our bank. If everyone pays back all their loans, there is no money in circulation other than cash. Loans entail a necessary cost to society as loans normally have an interest rate, which the banks record as their income. Loans are normally secured/collateral by property or other assets, by, for example, the banks registering a lien on the property when a person gets a home loan or a company gets a loan with a lien on inventory or a machine park. One can somewhat sloppily claim that bank account money is covered by property values, the value of machinery, buildings, ships, aircraft and other asset items that are pledged.

From very early on, private individuals and companies engaged in lending their own funds. Even banks lent their own funds. In the Old Testament, which is largely common to Jews and Christians, money and loans are mentioned a number of times, in e.g. book of Moses 25:35-38 which informs that loans to the poor must be without interest, while other loans can have reasonable interest. Jesus also had a showdown with greedy loan sharks outside a temple in the New Testament. The Muslim Koran forbids lenders from taking interest on loans, therefore Islamic finance (which is about to gain a large position in the global financial system) is based on other principles which mean that lenders usually make money on their loans. It was the Medici family's bank in Florence in the 15th century that introduced the principle that the bank accepted deposits from the rich, lent the deposits to loan customers with interest and shared the interest income with depositors, as banks operate today. Coins were initially based on the value of the metal (gold and silver) in the coins, while the value of paper money was supported by trust that the issuer had a corresponding amount of precious metals stored so that one could, in principle, extract a small lump of metal for the note. I have written a lot about this in the book "Penger fra huleboer til robot".

Internationally, "private credit", which most often includes registered businesses according to the Financial Supervisory Authority in the country in which they operate. The FT magazine "the banker" had information in its June edition that this market has increased from NOK 4,360 billion globally in 2013 to NOK 16,000 billion in 2023. Compared to lending from financial institutions of NOK 2,770,000 billion, the amount is small, but the "market share" increases year by year. In China, it is believed that gray market loans make up as much as 50% of the entire loan market. In countries with poor financial infrastructure and/or where large parts of the population do not have bank accounts (and thus cannot get bank loans), what we can call "private credit" makes up the lion's share of the amount of lending. According to the FT, this trend will continue at the expense of the banks, which does not necessarily mean a risk to financial stability as the amounts are still relatively small, the ability to withstand losses is usually good and the advantages probably outweigh the disadvantages.

Another trend is the tokenization of values ​​based on blockchain technology. I have described tokenization in a previous blog and will not repeat this here. Some projects work to tokenize real estate, such as an apartment/home. OBOS banken and DNB (Norwegian banks) tested this in 2018, a project that ended the following year. The BUSTAD project from the Norwegian Horde is working on something similar, and there are new projects on the way. The effect of these projects is that the buyer of a home does not need to take out a loan because the home can be fractionated and someone other than the resident can share the ownership of the home. This means that the home buyer does not have to take out a loan, and the bank does not have to give a loan. Going back to some of what I wrote at the beginning, this will mean that no new private bank account money is created when people buy housing, which in turn can reduce the amount of money in circulation. Such a challenge can be easily solved in many ways, for example by the central bank issuing "retail" CBDC or by creating a tokenized means of payment backed by property values, as account money is in principle. We are thus back to the situation in the Bible, but with new technology. Whatever the solution, this could completely change how money and the financial infrastructure work today.

According to classical theory, money must have 3 different properties 1) a means of payment, 2) store of value and 3) an accounting unit. But does one and the same asset need to hold all three for the financial system to function well in the future? Can it be imagined that we do not need money, but that we will need 1) one or more means of payment that are widely used, 2) many different forms of value storage (shares, property, gold, crypto and other) and 3) the accounting unit can still be Norwegian kroner. This is what we can see a small start on now, but it will probably take another 10-20 years before the changes have taken hold, and the market has adapted.

Let me take home buying in a little more detail to substantiate what is to come. Lise graduated as a nurse from the university this year. She earns NOK 600,000 a year, but has no capital saved after a long life of study. Nevertheless, she wants to buy a flat, which is impossible because the bank is not allowed to give her a loan without equity, even if she is able to pay the interest and installments. Fortunately for Lise, there is a developer who has tokenized all the apartments in a newly built apartment building. The price is NOK three million for each apartment, each apartment ownership is divided into 100 tokens (shares), NOK 30,000 for each. She manages to scrape together NOK 90,000 and buys three tokens. The other 97 tokens are bought by property investors, but Lise gets the exclusive right to stay there. Every year, Lise buys NOK 200,000 worth of tokens from the investors at an ever-higher price, as a result of rising property prices. In the end, Lise owns all the tokens in her own apartment, while the investors get a return according to the price rise of the apartment.

I would guess that around 70% of all loans the banks give today can use a similar mechanism. Loans for housing and commercial property located geographically so that there is an attractive property market will definitely be able to be tokenized and find external investors, as in Lise's example above. Non collateral consumer loans could possibly be at the other end, but with interest rates of up to 25%, the risk can be compensated with an expected high return, but then there must probably be a different business model than in Lise's example. Companies' loans for machines, ships, platforms and the like can be financed in a similar way or as Islamic financing, which has worked well for a very long time. In any case, there will always be a need for it to be possible to buy something you don't have money for, whether it's an apartment, property, cottage, car, boat, machinery, ship or something else. But it is the way this is financed with new technology such as blockchain technology that can bring about change.

Things take time, and what works well has good resistance to change. Regulations are also a significant brake on change in finance. Money, banks and today's financial infrastructure work well in Norway and in most developed economies. We have solid players, good security and relatively little risk of financial instability. Still, there are pieces in this puzzle that creak and processes that are more the result of previous years' repairs than of good design. With the introduction of new services such as in the gaming industry, metaverse, WEB 3.0, the Internet of Things (IoT) and machine-to-machine payments, completely new requirements are set that the current infrastructure is not designed to solve. The new business models such as "pay as you consume" such as Oslo municipality's attempt to "pay for what you drive per meter" within the toll ring instead of a fixed price per toll passage are examples of business models that need a new type of financial infrastructure and a new form of means of payment.

On the American continent, changes are taking place that can no longer be overlooked. In the USA, the state of Louisiana has recently introduced a new law that prohibits central bank digital currency (CBDC) and the local FED from participating in such projects, as well as shops from accepting CBDC as a means of payment. At the same time, it opens up so-called self-custodial wallets, which means that the owner of crypto/payment means keeps his money himself and not a bank or VASP (Virtual Asset Service Provider). In phase 4 of the CBDC project at Central Bank of Norway, we used the self-custodial wallet in the sandbox, i.a. because the rate of innovation is always best compared to custodial wallets (permissioned). Now a handful of states have done the same, e.g. Montana, Oklahoma and Arkansas as well as 11 other states are also considering it. In Central and South America, crypto is gaining a foothold in the everyday economy. El Salvador was ridiculed a few years ago when they introduced Bitcoin as a legal tender. It hasn't gone quite as planned. Now Argentina, with its new president Javier Milei, is about to do the same. In Brazil (which has a fairly successful CBDC project), Nubank with its 100 million customers has introduced payment with Lightning token (2nd level Bitcoin) together with Lightspark. Nubank is owned by i.a. Warren Buffet's Berkshire Hathaway. Circle (USDC) also participates in the project.

 

 

 

Stablecoin, tokeniserte bankinnskudd og tokenisering generelt

Bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tokenisering

Med Bitcoin i 2008 kom også en ny teknologi som heter Blockchain og som vi på norsk kaller blokkjedeteknologi. Blokkjedeteknologi har igjen introdusert en ny måte for digitalt å eie noe av verdi. Det kan sammenlignes med å få et digitalt sertifikat til å eie noe. Det er i tillegg bare en av gangen som kan ha sertifikatet for hver aktiva. For Bitcoin var det eierskap til digitale betalingsmidler som gjør at en person kan betale til en annen person ved at det digitale sertifikatet overføres fra betaler til mottaker i en transaksjon. Men teknologien gjør det mulig å benytte tilsvarende sertifikater til eierskap til helt andre verdienheter som aksjer på børsen, obligasjoner på børsen, boliger, biler, sykler, ulike rettigheter og mye annet. Fellesbetegnelsen på slike sertifikater er token. En token kan for eksempel representere eierskap til en aksje på børsen.

Kontanter, for eksempel en norsk hundrekroneseddel, er en fysisk token. Når betaler gir pengeseddelen til betalingsmottaker er betalingen gjennomført og ingen database eller banksystem trenger å bli oppdatert. Likviditeten er «inne i» pengeseddelen. Det er en person til person transaksjon, det vi forkorter til P2P. På et Casino kan man veksle til seg sjetonger i ulike farger og verdier, ved å betale med «vanlige» penger, det vii kaller kontopenger. Dersom en sjetong er verd 100 kroner og betaler gir den til betalingsmottaker er betalingen gjennomført P2P. På vei ut av Casino kan man levere sjetongene i kassen og få utbetalt beløpet i normale kontopenger på en bankkonto. En sjetong er en fysisk token. Ingen datasystem trenger å være involvert i en slik token betaling.

På samme måte som de fysisk token kan også de digitale token i en blokkjedeteknologi gjennomføre betalinger P2P.  Det var mye av hensikten til Bitcoin og skaperen av Bitcoin som går under pseudonymet Satoshi Nakamoto. Det er ingen bank eller noe annet mellom betaler og mottaker. Men det trenges noen som kan bekrefte at betaler faktisk eier de token vedkommende skal betale med. En slik funksjon kalles verifikasjon og i Bitcoin er det lagt til de såkalte «minere». De fleste markedene i dagens digitale verden har en rekke mellommenn. Fra betaler til betalingsmottaker i bankverden er ofte 4-5 banker involvert, inkludert en sentralbank. I verdipapirmarkedet er enda flere involvert i hver kjøp og salg, slik som aksjemeglere, kontoførere, banker, børser og investorer. Fordelen med en arkitektur basert på token og blokkjedeteknologi er at de aller fleste av disse mellommenn er overflødig. Det gjør at transaksjonene kan gå mye raskere, billigere, med bedre sikkerhet, konsumere mindre energi og samtidig gi bedre oversikt til deltagerne. Disse fordelene er det nå mange som ønsker å benytte seg av.

Utbredelsen av token-økonomien.

I 2018 og 2019 var det mange prosjekter som forsøkte å benytte tokenisering i forbindelse med eiendomstransaksjoner. Både i New York og Dubai ble det bygget leiligheter hvor eierskapet til leiligheten var representert med en token. En leilighet = en token. En token kan deles opp i millioner små enheter slik en kroner kan deles opp i 100 øre. Dermed kan man eie en liten del av en leilighet. Token ble lagret i eierens digitale lommebok, det som kalles wallet. Omsetning av disse leilighetene forgikk i en blokkjedeteknologi og token byttet eier etterhvert som også betalingen ble utført. En av utfordringene var at pengene ikke var tokeniserte på det tidspunktet, med mindre man brukte kryptoaktiva som Bitcoin. Det viste seg også vanskelig å selge inn tanken om at eierskapet var plassert i en token i eierens wallet og ikke i et sentralisert register som vi i Norge har i grunnboken hos kartverket.  Tokeniserte eiendom ble ingen suksess og luften er stort sett ute av den ballongen, selv om noen prosjekter fortsetter slik som Digishare i Danmark. I Norge er det vel lovfestet at eierskap til eiendom skal inn i grunnboken? I Norge er det mange andre som bruker grunnboken, som for eksempel bankene som skal gi lån og trenger å sikre pantet eller skattemyndighetene som skal beregne formueskatten. Skal eierskapet flyttes til bokkjeden og dagens grunnboken-teknologi utgå? Eller skal eierskapet finnes begge steder, noe som vil bety ekstra administrasjon og risiko for manglende synkronisering? Effekten av det siste har medført til at tokenisering av tjenester som alt har en god løsning, slik som eiendom, neppe vil bli en stor suksess med det første.

Omtrent samtidig startet flere børser prosjektet med å tokenisere aksjer og obligasjoner. Årsaken var at det vil medføre store besparelser for børsene og samtidig gi bedre tjenester til investorene som bruker børsene. Heller ikke det ble noen suksess. I mange land er det slik at det er lovpålagt å bruke en megler i forbindelse med handel på børsen. I tillegg manglet markedet en effektiv og token-basert pengeenhet. En verdipapir-handel har to såkalte «ben». Det ene «benet» er verdipapiret og det andre «benet» er betalingen.  Det spesielle med blokkjedeteknologi er at begge «bena» bytter eier i en og samme tekniske transaksjon. Alt eller ikke noe. Det kalles «atomic» transaksjon og er en unik og veldig effektiv mekanisme i blokkjedeteknologien. Når det ikke var en effektiv pengeenhet som var tokeniserte ble mye av fordelen med tokeniserte verdipapirer borte. Når lanserer stadig flere stor banker og enkelte sentralbanker prosjekter med tokeniserte obligasjoner, så det kan tenkes dette tar av om noen år?

Derimot har nye tjenester som WEB 3.0, spill-industrien, DeFi (Desentral Finans) og andre satt begge bena sine i token-økonomien. Foreløpig er volumene relativt små sammenlignet med den tradisjonelle økonomien, men det er antatt at disse tjenestene vil øke i volum de neste årene.

Tokenisering og omsetning av eierskap med blokkjedeteknologi er likevel svært effektivt og oftest bedre enn å bruke tradisjonell teknologi. Men det er bedre å benytte tokenisering i forbindelse med nye markeder og omsetning av nye finansielle produkter enn å forsøke å flytte omsetning fra markeder som oppleves som tilstrekkelig effektivt i dag, slik som verdipapirer på børs. Nye markeder slik som omsetning av CO2 kreditter, nye former for verdipapirer (f.eks. grønne obligasjoner), batterikapasitet etc. hvor man uansett må lage nye systemer, bør benytte en blokkjedeteknologi med tokeniserte verdier heller enn å utvikle i tradisjonell teknologi. I motsetning til i 2018 er det nå flere varianter av tokeniserte penger, så får vi ser i hvilken utstrekning fremtidig finansiell innovasjon utnytter mulighetene.

Tokeniserte bankinnskudd.

JPMorgan, Citibank, Wells Fargo og en rekke andre banker utsteder det som kalles tokeniserte bankinnskudd (TB). Det er en form for «lokal» stablecoin hvor en bankkunde kan veksle til seg en token i sin wallet fra sin bankkonto. De fleste slike token er basert på protokoller fra kryptoaktiva som for eksempel ERC-20, som også benyttes i mange tjenester basert på Ethereum blokkjedeteknologi. Det gjør det mulig å betale til andre kunder i samme bank mye raskere og billigere enn med vanlig bankinnskudd, spesielt grensekryssende. I tillegg er det teknisk mulig å legge på nye tjenester som for eksempel levering mot betaling (DvP) ved å utnytte programmerbarheten i smartkontraktene. Ulempen er at betalingsmiddelet er «lokalt», bare innenfor samme bank. En kunde av JPMorgan med JPMCoin kan bare betale til en annen kunde av JPMorgan. Det er teknisk mulig at en JPMorgan (bank A i figuren) kunde kan betale til en Citibank (bank B i figuren) kunde med JPMCoin, men da må bankene bli enig om et oppgjør av likviditet slik at Citibank får tilbake pengene dersom Citi-kunden veksler fra JPMCoin til innskudd i Citibank. Rent teknisk må de to bankene også benytte teknologier som snakker med hverandre (interoperabilitet).

I USA har trenden blant bankene vært tokeniserte bankinnskudd de siste 2-3 årene. I Europa er de få banker som har gjort det samme, mens flere banker arbeider med en form for stablecoin. Banken Société Généralei Frankrike er en av disse. De lanserte sin Euro stablecoin desember 2023 (Euro CoinVertible – EURCV) og fikk listet EURCV på kryptobørsen Bitstamp. Ledger og teknologi er offentlig Ethereum og ERC-20. De har også utstedt grønne obligasjoner med oppgjør i EURCV sammen med bl.a. AXA Investment Management. EURCV skal være klar for MiCa reguleringen når den kommer. Det er mulig at betalingsinfrastrukturen i de fleste Europeiske land er tilstrekkelig god til at tokeniserte bankinnskudd ikke representerer noe stort behov blant bankenes kunder? Nå blir snart TIPS (TARGET Instant Payment Settlement) innført i EU med straksbetalinger mellom bankkonto grensekryssende i ulike banker.  I USA ble en tilsvarende infrastruktur kalt FedNow lansert sommeren 2023.  Både TIPS og FedNow benytter kontopenger, mens stablecoin og tokeniserte bankinnskudd er token penger.  

I den første figuren veksler Peter først til seg A-token fra sin bankkonto i bank A. Så betaler han A-token til Factory for en vare han har kjøpt. Factory kontakter bank A og veksler til seg innskudd på sin bankkonto i bank A.  Sirkelen er sluttet. A-token er en fordring på bank A.

Utfordringen kommer når Peter skal kjøpe noe hos Good Sale, som er kunde av bank B. Dersom Good Sale aksepterer å ta imot A-token er handelen gjort, og Good Sale får en fordring på bank A. Good Sale ber sin bank (bank B) om å få pengene inn på bankkonto ved å veksle inn A-token med innskudd i bank B, og bank B får dermed en fordring på bank A. De to bankene kan gjøre opp likviditet seg imellom på vanlig måte, tilsvarende normale betalinger, via sentralbankens oppgjørssystem, i både nettooppgjør og bruttooppgjør (RTGS). Noen har ment at sentralbankene bør utstede det som kalles Wholesale DSP (W-CBDC), tokeniserte sentralbankreserver. Det kan være en god idé. I land som har et effektivt oppgjør i sentralbankreserver, slik som i Norge, trenger man ikke investere tid og penger i W-CBDC og samtidig ta prosjekt-og teknologirisikoen det innebærer.

Stablecoin

Stablecoin har noe viktig i seg som tokeniserte bankinnskudd ikke har. De er såkalte bærer-instrumenter. Det betyr at en kunde av JPMorgan fint kan betale en kunde av Citibank med en stablecoin. De kan begge veksle til og fra bankinnskudd i sin egen bank via en kryptobørs for eksempel Binance, Coinbase, EToro, NBX, Firi eller andre som lister den aktuelle stablecoin. Det er litt tungvidt ettersom betaler først sende penger til børsen/megler bankkonto og deretter veksle til Stablecoin. Mottaker må gjøre det samme, men i omvendt rekkefølge. Dette er det samme som investorer gjør i dag med investeringer i aksjer og andre verdipapirer. Men fleksibiliteten er langt bedre enn tokeniserte bankinnskudd. Stablecoin er et betalingsinstrument som kan brukes av alle uavhengig av hvilken bank kunden bruker. Martin Walker ved LSE skrev en interessant blogg for noen uker siden som indikerer at ulempen ved å måtte fylle opp og vedlikeholde wallet manuelt reduserer brukervennligheten med betalingsinstrumentet.   

En utfordring kan være at det at finnes mange ulike stablecoin i for eksempel USD, slik som USDC, USDT, BUSD og Dai. Konkurranse er bra, men det blir muligens for mye? Det ser ut til å vokse frem tilsvarende i Euro. Markedet trenger muligens bare én eneste stablecoin i hver valuta? Dersom stablecoin skal brukes til handel i butikk, lønn, pensjon og lignende, vil det sannsynligvis virke kompliserende når det finnes mange stablecoin i ulike teknologier i en og samme valuta. Stablecoin har, som bankinnskudd, kredittrisiko på utsteder men er ikke dekket av noen innskuddsgaranti ordning.  

I den siste figuren over er både Peter kunde av Bank A. Peter overfører penger (USD) fra sin innskuddskonto i Bank A til børsen/megler bankkonto, for så å konvertere fra kontopenger (USD) til en stablecoin i USD. Peter betaler så til Good Sale som tidligere. De har begge wallet i den samme stablecoin. Good sale mottar stablecoin og ber børsen konvertere beløpet til USD som så igjen sendes tilbake til innskuddskonto i Bank B. Dermed er prosessen avsluttet.

Kriminelle aktiviteter

Chainalysis kom med en rapport januar 2024 som konkluderte med at stablecoin var involvert i transaksjoner med illegale betalinger for 40 milliarder USD (400 milliarder NOK) for årene 2022 og 2023 samlet, mest i 2023. Mens Bitcoin og Ether var hovedkilden frem til 2021 ble stablecoin helt dominerende de siste årene. Fremdeles er Bitcoin hovedkilden i forbindelse med ren svindel og handel med ulovlige tjenester/produkter, mens stablecoin benyttes mest i forbindelse med betalinger relatert til sanksjonerte land som Russland og Iran, pluss sanksjonerte personer. Nesten samtidig med rapporten til Chainalysis kom FN med en rapport som informerte at USDT (Tether) var klart mest brukt til illegale betalinger av de ulike stablecoin. De som har behov for å flytte penger ulovlig ønsker ikke å utsette seg for kursrisiko i et så volatilt betalingsmiddel som Bitcoin og velger et betalingsmiddel basert på USD. En utfordring med en åpen, global og lettbrukt infrastruktur som krypto og stablecoin er at også kriminelle setter pris på mulighetene som tilbys. Så lenge det ikke finnes globale reguleringer tilsvarende som for banker er det vanskelig å stoppe slik aktivitet. Tether har svart at de har stoppet og frosset transaksjoner for nesten en milliard dollar siden 2014, men de fleste transaksjoner har åpenbart likevel gått gjennom.

Trenger vi både tokeniserte bankinnskudd, stablecoin og digitale sentralbankpenger?

Det vil jeg komme med min vurdering av i en senere blogg.

 

Google translated from Norwegian to English with a few corrections.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Images are AI generated by Lasse Meholm from www.Shutterstock.com

 

Tokenization

With Bitcoin in 2008 came a new technology called Blockchain. Blockchain has again introduced a new way to digitally own something of value. It can be compared to getting a digital certificate to own something/an asset. In addition, only one person at a time can have the certificate for each asset. For Bitcoin, it was ownership of digital means of payment that enable one person to pay another person by the digital certificate being transferred from payer to recipient in a transaction. But the technology makes it possible to use equivalent certificates for ownership of completely different units of value such as shares on the stock exchange, bonds on the stock exchange, homes, cars, bicycles, various rights and much more. The common term for such certificates is token. A token can, for example, represent ownership of a share on the stock exchange.

Cash, for example a Norwegian hundred kroner note, is a physical token. When the payer gives the banknote to the payee, the payment is completed and no database or banking system needs to be updated. The liquidity is "inside" the banknote. It is a person to person transaction, what we call P2P. At a Casino, you can exchange chips in different colors and values, by paying with "ordinary" money, what we call bank account money. If a chip is worth NOK 100 and the payer gives it to the payee, the payment has been made P2P. On your way out of the Casino, you can hand in the chips to the till and get paid the amount in normal account money in a bank account. A chip is a physical token. No computer system needs to be involved in such a token payment.

In the same way as the physical token, the digital token in a blockchain technology can also carry out payments P2P. That was much of the purpose of Bitcoin and the creator of Bitcoin who goes by the pseudonym Satoshi Nakamoto. There is no bank or anything else between payer and recipient. But someone is needed who can confirm that the payer actually owns the tokens the person is to pay with. Such a function is called verification and in Bitcoin the so-called "miners" have been added. Most markets in today's digital world have a number of intermediaries. From payer to payee in the banking world, 4-5 banks are often involved, including a central bank. In the securities market, even more companies are involved in every purchase and sale, such as stockbrokers, account managers, banks, stock exchanges and investors. The advantage of an architecture based on token and blockchain is that the vast majority of these intermediaries are redundant. This means that the transactions can go much faster, cheaper, with better security, consume less energy and at the same time give a better transparency to the participants. Many projects now want to take advantage of these advantages.

The spread of the token economy.

In 2018 and 2019, there were many projects that attempted to use tokenization in connection with real estate transactions. In both New York and Dubai, apartments were built where the ownership of the apartment was represented by a token. One apartment = one token. A token can be divided into millions of small units in the same way that a dollar can be divided into cents. This allows you to own a small part of an apartment. The token was stored in the owner's digital wallet. Sales of these apartments took place in a blockchain technology and the token changed hands as the payment was made. One of the challenges was that the money was not tokenized at the time, unless one used crypto-assets such as Bitcoin. It also proved difficult to sell the idea that the ownership was placed in a token in the owner's wallet and not in a centralized register that we in Norway have in the centralized land registry. Tokenized property was not a success and the air is mostly out of that balloon, although some projects continue such as Digishare in Denmark. In Norway, I guess it is legislated that ownership of property must be entered in the centralized land register? In Norway, there are many others who use the centralized land register, such as the banks that will give loans and need to secure the mortgage or the tax authorities that will calculate the wealth tax. Should the ownership be moved to the blockchain and the current centralized land registry technology be phased out? Or should the ownership be found in both places, which would mean extra administration and the risk of a lack of synchronization? The effect of the latter has meant that the tokenization of services for which today solution is good enough, such as real estate, is unlikely to be a great success for tokenization very soon.

Around the same time, several stock exchanges started the project of tokenizing shares and bonds. The reason was that it would result in large savings for the exchanges and at the same time provide better services to the investors who use the exchanges. There was no success either. In many countries, it is required by law to use a broker in connection with trading on the stock exchange. In addition, the market lacked an efficient and token-based monetary unit. A securities trade has two so-called "legs". One "leg" is the security and the other "leg" is the payment. The special feature of blockchain technology is that both "legs" change hands in one and the same technical transaction. All or nothing. It is called an "atomic" transaction and is a unique and very efficient mechanism in blockchain. When there was no effective monetary unit in 2019 that was tokenized much of the benefit of tokenized securities was lost. More and more large banks and some central banks launch projects with tokenized bonds, so is it conceivable that this will take off in a few years?

In contrast, new services such as WEB 3.0, the gaming industry, DeFi and others have put their both legs in the token economy. Currently, the volumes are relatively small compared to the traditional economy, but it is assumed that these services will increase in volume in the coming years.

Tokenization and transfer of ownership with blockchain technology is nevertheless very effective and often better than using traditional technology. But it is better to use tokenization in connection with new markets and sales of new financial products than to try to move sales from markets that are perceived as sufficiently efficient today, such as securities on the stock exchange. New markets such as sales of CO2 credits, new forms of securities (e.g. green bonds), battery capacity, etc., where you have to create new systems anyway, should use blockchain technology with tokenized values rather than developing in traditional technology. Unlike in 2019, there are now several varieties of tokenized money, so we will see to what extent future financial innovation exploits the opportunities.

Tokenized bank deposits.

JPMorgan, Citibank, Wells Fargo and a number of other banks issue what are called tokenized bank deposits (TD). It is a form of "local" stablecoin where a bank customer can exchange a token in their wallet from their bank account. Most such tokens are based on protocols from crypto assets such as ERC-20, which are also used in many services based on Ethereum blockchain. It makes it possible to pay to other customers in the same bank much faster and cheaper than with normal bank deposits, especially cross-border ones. In addition, it is technically possible to add new services such as delivery against payment (DvP) by utilizing the programmability of the smart contracts. The disadvantage is that the means of payment is "local", only within the same bank. A customer of JPMorgan with JPMCoin can only pay to another customer of JPMorgan. It is technically possible that a JPMorgan (bank A in the figure) customer can pay a Citibank (bank B in the figure) customer with JPMCoin, but then the banks must agree on a settlement of liquidity so that Citibank gets the money back if the Citi customer exchange from JPMCoin to deposits in Citibank. Technically, the two banks must also use technologies that talk to each other (interoperability).

In the US, the trend among banks has been tokenized bank deposits in the last 2-3 years. In Europe, there are few banks that have done the same, while several banks are working with a form of stablecoin. The bank Société Générale in France is one of these. They launched their Euro stablecoin December 2023 (Euro CoinVertible – EURCV) and got EURCV listed on the crypto exchange Bitstamp. Ledger and technology are public Ethereum and ERC-20. They have also issued green bonds with settlement in EURCV together with for example AXA Investment Management. EURCV is ready for the MiCa regulation when it arrives. Is it possible that the payment infrastructure in most European countries is sufficiently good that tokenized bank deposits (TD) do not represent any great need among the banks' customers? TIPS (TARGET Instant Payment Settlement) will soon be introduced in the EU with instant payments between bank accounts crossing borders in different banks. In the US, a similar infrastructure called FedNow was launched in the summer of 2023. Both TIPS and FedNow use bank account money, while stablecoin and tokenized bank deposits are token money.

In the first figure, Peter first exchanges the A-token from his bank account in bank A. Then he pays the A-token to Factory for an item he has bought. Factory contacts bank A and transfers deposits to its bank account in bank A. The circle is closed. The A token is a claim on bank A.

The challenge comes when Peter has to buy something from Good Sale, which is a customer of bank B. If Good Sale accepts to accept the A token, the transaction is done, and Good Sale gets a claim on bank A. Good Sale asks its bank (bank B) to get the money into a bank account by exchanging the A token for a deposit in bank B, and bank B thus gets a claim on bank A. The two banks can settle liquidity between themselves in the usual way, corresponding to normal payments, via the central bank's settlement system, in both net settlement and gross settlement (RTGS). Some have argued that central banks should issue what are called Wholesale DSP (W-CBDC), tokenized central bank reserves. That might be a good idea. In countries that have an efficient settlement in central bank reserves, such as in Norway, they do not need to invest time and money in W-CBDC and at the same time take the project and technology risk it entails.

Stablecoin

Stablecoin has something important in it that tokenized bank deposits do not. They are so-called carrier instruments. This means that a customer of JPMorgan can pay a customer of Citibank with a stablecoin. They can both exchange to and from bank deposits in their own bank via a crypto exchange such as Binance, Coinbase, EToro, NBX, Firi or others that list the relevant stablecoin. It is a bit cumbersome as the payer first sends money to the exchange/broker bank account and then exchanges to Stablecoin. The recipient must do the same, but in reverse order. This is the same as investors do today with investments in shares and other securities. But the flexibility is far better than tokenized bank deposits. Stablecoin is a payment instrument that can be used by anyone regardless of which bank the customer uses. Martin Walker at LSE wrote an interesting blog a few weeks ago indicating that the inconvenience of having to manually top up and maintain wallets reduces the usability of the payment instrument.

A challenge can be that there are many different stablecoins in, for example, USD, such as USDC, USDT, BUSD and Dai. Competition is good, but is it possibly too much? It seems to grow similarly in Euro. Does the market possibly need only one single stablecoin in each currency? If stablecoin is to be used for trading in shops, salaries, pensions and the like, it will probably seem complicating when there are many stablecoins in different technologies in one and the same currency. Stablecoin, like bank deposits, has a credit risk on the issuer but is not covered by any deposit guarantee scheme.

In the last figure above, Peter is a customer of Bank A. Peter transfers money (USD) from his deposit account in Bank A to the exchange/broker's bank account, and then converts from USD to a stablecoin in USD. Peter then pays Good Sale as before. They both have wallets in the same stablecoin. Good sale receives the stablecoin and asks the exchange to convert the amount into USD, which is then sent back to the deposit account in Bank B. The process is thus completed.

Criminal activities

Chainalysis came out with a report in January 2024 which concluded that stablecoin was involved in transactions with illegal payments for 40 billion USD for the years 2022 and 2023 combined, mostly in 2023. While Bitcoin and Ether were the main source until 2021, stablecoin became completely dominant in recent years. Bitcoin is still the main source in connection with pure fraud and trade in illegal services/products, while stablecoin is mostly used in connection with payments related to sanctioned countries such as Russia and Iran, plus sanctioned persons. Almost at the same time as the report from Chainalysis, the UN came up with a report that informed that USDT (Tether) was clearly the most used for illegal payments of the various stablecoins. Those who need to move money illegally do not want to expose themselves to exchange rate risk in such a volatile means of payment as Bitcoin and choose a means of payment based on USD. A challenge with an open, global and easy-to-use infrastructure such as crypto and stablecoin is that criminals also appreciate the opportunities offered. As long as there are no global regulations similar to those for banks, it is difficult to stop such activity. Tether has responded that it has stopped and frozen almost a billion dollars worth of transactions since 2014, but most transactions have obviously still gone through.

Do we need both tokenized bank deposits, stablecoin and digital central bank money (CBDC)?

I will give my view of that in a later blog.