DN’s Terje Erikstad hadde 26. juni et innlegg med tittel «Glem krypto, dette er fremtidens penger» etter å ha lest årsrapporten til BIS (sentralbankenes sentralbank). Penger og finans er i endring. Finans er kraftig regulert. Endringene går sakte, men likevel sikkert. I gamle dager eide vi pengene våre, i form a fysiske mynter og sedler som ble lagret i fysiske lommebøker eller under madrassen for en mulig regnværsdag. Nå eier vi ikke pengene våre lengere. Vi eier en fordring på vår bank for pengene på innskuddskonto. Når vi skal betale må vi be banken gjøre det for oss via mobilbanken eller nettbanken. Når Per tidligere kjøpte noe for 100 kroner fra Kari kunne han gi Kari en hundrekroner seddel og betalingen var gjort P2P (person til person) på under ett sekund. Ingen andre trengte å gjøre noe eller vite om det. I dag går betalingen fra bank A til bank B via sentralbankens oppgjørssystem og flytting av balanse fra bank A til bank B sin sentralbankreserve. Fryktelig tungvint, men det fungere heldigvis veldig bra. Etter at denne arkitekturen så dagens lys for over 100 år siden har verden gått videre, ikke minst de siste 30 årene med digitalisering, globalisering og Bitcoin/krypto.

Bitcoin og annen krypto med volatile priser er ikke penger. Derimot har det de siste årene vokst frem krypto i form av stablecoin som har en fast pris i forhold til USD, Euro og i prinsippet norske kroner. Mange av de stablecoin som finnes i dag er støttet av statsobligasjoner, som i prinsippet er sentralbankreserver. I det som kalles DeFi (Desentral Finans) finnes det muligheter for innskudd med renter, opptak av lån med renter, spekulering i kurser, sparing til pensjon og det meste av det bankene tilbyr i dag. Fremdeles lite kundevennlig, men det blir bedre litt etter litt og flere og flere benytter mulighetene.

Jeg har arbeidet med dette tema som ansatt i Nordea, DNB og Norges Bank. Jeg har også deltatt i flere prosjekter organisert av nevnte BIS og for den Europeiske sentralbanken. En viktig oppgave for sentralbankene er at innbyggere og bedrifter skal ha tillit til at pengene beholder sin verdi over tid og skal kunne brukes til å betale med uansett for hva, hvor og når. En krone er en krone i all fremtid (det som kalles singleness), og loven gir at vi kan betale med norske kroner overalt i Norge (norske kroner er pliktig betalingsmiddel).  Sentralbankene lurer derfor på hva som skjer dersom det ikke lenger finnes sentralbankpenger i omløp, ettersom kontantene er i ferd med å forsvinne og bankene finner andre måter å gjøre opp seg imellom.  Så vidt jeg forstår har ingen sentralbank i vesten et brennende ønske om å være ansvarlig for et nytt finansielt system, men de ser det som sitt samfunnsoppdrag å gjøre seg klar dersom det blir behov for det. Utfordringen er selvsagt at det er et omfattende prosjekt som sentralbankene hverken har kompetanse eller kapasitet til i dag. Den sentralbanken i dag med størst suksess i så måte er den kinesiske med sitt e-CNY prosjekt.

Med Bitcoin kom teknologien blokkjedeteknologi. Blokkjedeteknologi gjøre det mulig å tokenisere pengene og andre eiendeler som aksjer på børsen, bilen, båten, boligen og annet. Tokeniserte penger gjøre det mulig å betale P2P, på under ett sekund over store geografiske avstander. En digital form for kontanter. Blokkjedeteknologien har i seg en rekke helt unike egenskap. En av disse er det som kalles atomic transaksjoner.  Kjøper du en bil i dag skjer det minst to ulike transaksjoner. Den første overfører eierskap til bilen fra selger til kjøper. Den andre overfører penger fra kjøper til selger. Det er alltid en mulighet for at det ene skjer og ikke det andre. Du betaler for bilen, men blir ikke eier. Da er det greit å ha en megler. I blokkjedeteknologien skjer begge tingene i en og samme transaksjon. Begge eller ingen. For å få det til må både bilen og pengene være i samme database/reskontro, det som på engelsk kalles ledger. Det er derfor BIS oppfordrer til at alt som kan eies skal befinne seg i en og samme «unified leger». Rent teknisk er dette helt umulig i dag i praksis. Ingen standard blokkjedeteknologi evner å levere på kapasitet, sikkerhet og fleksibilitet som kreves. Derfor har også BIS endret standpunkt de siste årene og «unified ledger» er ikke nødvendigvis alt i en ledger, men at det hele henger sammen.

Tilbake i Frankfurt for Digital Euro Conference (DEC). Godt å være på en konferanse uten å stå på scenen, denne gangen bare for å suge inn stemningen rundt digitale sentralbankpenger (DSP/CBDC) i verden. Mye skjer og nesten ukentlig kommer det nyheter som kommer til å treffe oss i Norge på et eller annet tidspunkt. Jeg skal her gi en kort oppsummering av en dag fylt med informasjon.

Før jeg starter en liten statusrapport fra Norden. Det var Norges Bank som startet først med DSP prosjekt fase 1 i 2016. I 2017 kom Sverige i gang med sitt ekrona prosjekt. Der Norges Bank fortsatte viktige skrivebords faser (fase 2 og 3) startet Sverige nesten umiddelbart å teste teknologi. Derfor fremstår Sverige som pådriver i Norden. Men Norge tok igjen Sverige og vel så det med fase 4 (2021-2023) av DSP prosjektet som fortsatte analyser men også test av teknologi. Sverige la sitt ekrona prosjekt mer eller mindre på is i 2023, og også i Norge skjer det veldig lite nå. Den Danske sentralbanken har hele tiden vurdert at DSP ikke behøves i Danmark og Finland må følge den Europeiske sentralbanken (ECB) ettersom de er Euro land.

Så til oppsummering fra Frankfurt (jeg har med vilje unngått å bruke navn på personer):

Det ble mye Stablecoin i flere av foredragene. Det ble påpekt fra flere at Stablecoin er her nå. Stablecoin gjør det også effektivt å betale grensekryssende, noe som er viktig for nye former for penger. Selv om politikere i Europa åpenbart ønsker seg en europeisk løsning uten amerikanske selskapers nesten monopol (VISA, MasterCard, Paypal) må man innse at USD også fremtiden kommer til å spille en rolle, så interoperabilitet med USD baserte stablecoin er viktig. Grunnen til at USD har så stor utbedring (USDT og USDC) har mye å gjøre med at kryptoaktiva som Bitcoin prises i USD.

Det var flere som tok opp uforutsigbarhet og ustabiliteten som et resultat av at Donald har flyttet inn i det hvite hus. En av paneldeltagerne spurt om det kan tenkes at myndighetene i USA kan kreve at VISA og Mastercard deler betalingsinformasjon om europeiske kunder med seg. Geopolitikk har lenge vært viktig for Digital Euro prosjektet («retail» digitale sentralbank penger i Europa) og er etter de siste månedene blitt enda viktigere. Flere mente at Digital Euro (D€) prosjektet i stor grad er et politisk prosjekt, en løsning med redusert amerikanske deltagelse som VISA, Mastercard og PayPal.

Representanten fra EuroCommerce (forening for Europeiske handelsbedrifter) påpekte at betalingsløsningene vil bruker i dag i stor grad er amerikanske løsninger og at vi ikke må sage over grenen for fort, men også at det har kommer mye rart fra USA i det siste. Det ble påpekt fra flere i samme panel at D€ prosjektet må integrere sømløst med resten av øko-system og at bankene må få en relativt enkel prosess mot å delta i prosjektet.

Representanten fra EY (Ernst & Young) i et av panelene påsto at D€ prosjektet kommer til å koste mellom 6 og 7 milliarder Euro å gjennomføre. (Dette stemmer relativt godt med en tidligere blogg fra meg). Det kan resultere at noen banker, spesielt de mindre, ikke kommer til å ha penger til å gjøre nødvendige investeringer. Han fikk fort kommentar fra andre i panelet om at Europa ikke har råd til å la være å innføre D€, konsekvensen av å la være er enda større.

Tilbake til Stablecoin. Mange mente dette kan erstatte DSP/CBDC ettersom det er et såkalt bærer instrument. Tokeniserte bankinnskudd (TB) i kombinasjon med Wholesale CBDC (wCBDC) var det også noen som fremhevet. TB medfører at en privat bank utsteder token som representant for et bankinnskudd, som er en fordring på banken, samme som innskudd. Men TB må ha en mekanisme for oppgjør mellom bankene. I dag skjer det med sentralbankreserver, men kan i fremtiden skje med wCBDC. Det var flere som brukte tid på WCBDC av flere grunner. Samtidig var det konsensus at wCBDC ikke har noe for seg for innenlandsk betaling, men ved grensekryssende betalinger. Oppgjørssystemene i sentralbankene i dag er godt nok, og det håndterer bruttobetalinger fint.

Teknologi ble også diskutert i flere paneldebatter. Samtlige som diskuterte teknologi tok utgangspunkt i en DLT/Blokkjedeteknologi. Spesielt relatert i «permissioned» eller «non permissioned» nettverk, privat eller offentlig nettverk. SIX som drifter store deler av finansmarkedet i Sveits mente at det må finnes en og bare en ledger for alle aktiva, både tokeniserte penger og tokeniserte aktiva som aksjer og obligasjoner. SIX deltar i flere prosjekter for Wholesale CBDC (wCBDC) med flere sentralbanker i Mellom-Europa. De mener wCBDC reduserer likviditetsrisiko og oppgjørsrisiko spesielt ved grensekryssende betalinger mellom banker og finansinstitusjoner. Også den europeiske sentralbanken (ECB) nevnte det de kaller «shared ledger» ved et par anledninger. Men jeg fikk en samtale med ECB etter at de gikk av scenen hvor jeg tok opp tema og hvor ECB representanten sa det muligens var mer snakk om at ulike ledger og teknologier befant seg på «samme plattform», hva nå det betyr.

Når kan vi forvente Digital Euro og CBDC fra et vestlig land? Representanten fra IMF poengterte at utstedelse av CBDC er en omfattende og lang prosess over veldig mange år. Det ble antydet at ECB planlegger å bruke 2 år etter utgangen av 2025 på å gjøre klar for utstedelse, som betyr anslagvis 2028. Andre mente det kommer til å ta lengre tid. Accenture sa rett ut at sentralbankene ikke har kompetanse til å levere tokeniserte penger og kommer til å bli nødt til å få private til å gjøre det dersom CBDC skal bli en suksess. I alle fall er det slik at en sentralbank alene ikke har det som kreves. Brasil har en litt annen teknologisk tilnærming ved at de samler ulike teknologier i en felles kurv «basket». Jeg vet at de for eksempel bruker Hyperledger Besu som er et Ethereum basert privat nettverk. Swift med flere nevnte «interoperabilitet» som avgjørende for suksess, at flere ledger og teknologier «snakkes sammen».   

På slutten av dagen var det en kort panelsamtale om digital identitet og eIDAS 2 prosjektet. Digital identitet både for privatpersoner og bedrifter er avgjørende for digitale penger. eIDAS prosjektet er EU sitt prosjekt for digital identitet i Europa. Det skal etter planen settes i produksjon innen utgangen av 2026 og aktører slik som banker må akseptere denne ID innen utgangen av 2027. Når jeg snakker med de som arbeider med eIDAS prosjektene virker det å være konsensus på at innføring vil ta noe lengre tid, anslagsvis rundt 2030. Det blir et spørsmål for oss i Norge om hvordan dette vil påvirke BankID og andre lokale varianter.   

In English after the Norwegian text.

Graphics generated by Finansit from Shutterstock.com

Så godt som alle sentralbanker i verden har arbeidet med prosjekter for DSP i mange år. Først i form av analytiske arbeider hvor forhold til betalingsmarkedet og finansiell stabilitet har vært avgjørende. Begge disse temaene er omfattende og analyser fortsetter. De siste årene har også ulike teknologier blitt testet, mest knytet til Blockchain og DLT. Nå har noen veldig få land satt DSP i produksjon eller i pilot, uten at noen land så langt kan sies å være spesielt vellykket. I denne bloggen er hensikten å rette søkelys på oppgaven med å introdusere DSP ute i befolkningen i et demokrati slik Europa er og forsøke å starte prosessen med å ta inn over seg utfordringene det vil bli å gjennomføre et vellykket prosjekt samt estimere omfang og kostnader. 

Hvordan måle en vellykket introduksjon?

DSP er en ny form for penger, i tillegg til og ikke erstatning for dagens penger. Det betyr at penger i form av sentralbankenes kontanter og private bankenes kontopenger også i fremtiden vil dominere, som igjen betyr at MasterCard, Visa, ApplePay, GooglePay, AliPay Etc. og i Norge VIPPS vil dominere betalingsmarkedet. Men det er muligens et ønske fra sentralbankhold at digitale sentralbankpenger vil skape konkurranse og ta 20-30 % av betalingsvolumet. Skal det skape konkurranse må det nødvendigvis ta fra det som eksisterer. Det kan gjøre at eksisterende tilbyder forbedrer sine tjenester og/eller reduserer prisene. Dersom volumet DSP blir veldig lavt og verdien for samfunnet liten, vil prosjektene neppe kunne kalles vellykket og det ville muligens vært bedre at prosjektet ikke ble gjennomført? Sentralbankene bør sette seg mål for hvor stor markedsandel DSP skal få.

Hva skal til for å skape nettverkeffekt?

I digital innovasjon og digitale plattformer er ordet «klister» mye brukt. Man skaper en ny innovativ tjeneste med noen få tidlig-brukere. Disse få brukere synes tjeneste er så bra at de får med seg sine venner og forretningspartene. De igjen får med seg flere og man har skapt en positiv spiral fordi tjenestene «klistrer» seg på hele omgangskretsen. Det avgjørende er at tjenesten er så bra at den positive spiralen eskalerer og både teknologien og tjenestene faktisk skalerer. Dersom tjenesten ikke har verdi nok får man en negativ spiral som er veldig vanskelig å komme ut av. Selv for en sentralbank. Det er typisk for de som lykkes at man evner å legge til rette for å få med seg mange andre til å utvide tilbudet slik f.eks. Apple gjorde med introduksjonen av AppStore. Åpen kildekode og standard API har ofte vært nøkkelen til digital suksess.   

DSP som pliktig betalingsmiddel.

Så godt som alle sentralbankene har forutsatt at DSP skal være pliktig betalingsmiddel på linje med kontanter. Det betyr at alle skal kunne bruke DSP, også de som av ulike grunner ikke er digitalt modne eller har fysiske begrensninger, som f.eks. eldre uten mobiltelfon og computer. Det betyr også at alle næringsdrivende må kunne ta imot DSP som oppgjør for en handel, både i fysiske butikker og ved netthandel. Dette svært ambisiøst og blir et omfattende og kostbart prosjekt. I EU er det f.eks. stor forskjell mellom Finland og Romania når det gjelder utbredelse av digital infrastruktur. Skal et slikt prosjekt lykkes vil det kreve ressurser langt utover det ECB og sentralbankene rår over i dag. Et offentlig-privat prosjekt er muligens eneste vei videre, men hvem gjør og betaler for hva?

Distribusjon og to lags infrastruktur

De fleste sentralbankene ser for seg at bankene og PSP (Payment Service Provider) distribuerer DSP til sine kunder. Sentralbankene utsteder (minter) DSP som sendes til banker/PSP når de bestiller. Bankene betaler sentralbankene ved å trekke på konto for sentralbankreserver, tilsvarende det de gjør for kontanter i dag. Da blir DSP bokført som en fordring på sentralbanken i banken. Deretter kan en kunde av bank/PSP be om å få DSP til sin DSP-wallet ved at banken trekker beløpet fra en innskuddskonto. Noen foreslår at det blir mulig å fylle opp DSP-wallet fra en innskudd-minibank med kontanter dersom man ikke har eller vil bruke bankkonto. Det vil være avgjørende at sentralbankene finner forretningsmodeller som motiverer hele distribusjonsleddet ende-til-ende.

Regulering og juss.

Personvern og GDPR er viktig, både av regulativer hensyn og for tilliten blant befolkningen. Anonyme betalinger skal sannsynligvis være mulig, også for DSP, spesielt for offline betalinger. Samtidig er samfunnets behov for beskyttelse mot hvitvasking og betaling for illegal virksomhet viktig, i tillegg til investorbeskyttelse. «Compliance by design» er nevnt av flere ettersom dagens penger gir mulighet for omfattende illegale virksomhet. FN har antydet at så mye som 5 % av verdens BNP sirkulerer i miljøer for illegal virksomhet, og kun et veldig lite antall straffeforfølges. Dette setter store utfordringer og generer ekstra kostnader til DSP prosjektene både i forbindelse med design, gjennomføring og løpende forbedringer. 

Kompetansemangel.

Det virker relativt klart at sentralbankene ikke har den kompetansen de trenger for å gjennomføre et vellykket DSP prosjekt. Sentralbankene har ansatte med solid kompetanse på makroøkonomi, betalingsinfrastruktur, rente og valuta samt forhold som påvirker finansiell stabilitet. Å innføre en ny form for penger med en ny form for teknologi er et helt annet prosjekt som krever en helt annen form for kompetanse. En løsning kan muligens være å etablere en ny organisasjon med nyansatte, men finnes den rette kompetansen i Europa og i så fall ønsker de å bli ansatt i en sentralbank?   

Hastighet

Mens DSP prosjektene i offentlig regi utvikler seg i sakte tempo (de synes nok selv det går fort) endres betaling og finansverden med stor hastighet. Stablecoin og krypto flyter inn i den generelle økonomien på alle kontinenter, også i Europa. DeFi med både lån og innskudd tar stadig større plass på bekostning av bankene. I tillegg helt nye og innovative finansielle tjenester. Og nå kommer enda en bølge med nye tjenester basert på AI. Nye tjenester basert på nye teknologier er kommet for å bli og det vil (som alltid) akselerere.  Det betyr at DSP prosjektene kommer til å måtte konkurrere om plassen i verdikjedene. Det igjen krever nye former for organisering og samhandling av hele verdikjeden.   

Kostnader til teknisk oppstart.

ECB sendte ut «Calls for applications for digital euro component providers» januar 2024. Det var for å få tilbud fra private bedrifter for å utvikle deler av løsningen, med en kostnadsramme på 1,2 milliarder Euro. Med det som utgangspunkt blir kostnadene erfaringsmessig fort 3-4 milliarder Euro for ECB. I tillegg til ECB må hver av de 20 sentralbankene i Eurolandene gjøre sine investeringer.

Når kostnadene behandles her er det viktig å huske på at alle fortsatt må investere i dagens løsninger med kontanter, kontopenger og nye reguleringer som kommer i like stort tempo i fremtiden som nå. Nå er DORA på trappene og hvitvasking av penger er i sterk fokus i de fleste land.

Sentralbankene må minst kunne:

• Utstede (mint)
• Slette (burn)
• Ta imot bestilling til/fra bankene/PSP
• Bokføre og administrere
• Etablere tilsyn og overvåkning av markedet for DSP
• Etablere separate enheter (IT og administrasjon) eller avdelinger for DSP
• Etablere en ny organisasjon

Kostnadsestimat pr. sentralbank i snitt                 200 millioner kroner / 20 millioner €

Med 20 sentralbanker i Euro blir dette 400 millioner Euro + noen milliarder hos ECB.

Bankene/PSP må minst kunne:

• Bestille og sende tilbake DSP fra sentralbanken
• De må kunne ha oversikt over egen beholdning av DSP
• DSP må bokføres tilsvarene som for kontanter
• De må kunne «onboarde» kundene som skal ha wallets og DSP
• Ettersom DSP sannsynligvis blir «custodal» tilsvarende som kontopenger, må de balanseføre og holde oversikt over beholdningen og transaksjoner til egne kunder
• De blir også blir ansvarlig for eventuelle maks beholdning for kundene
• Anti hvitvasking og rapportering må også omhandle DSP
• Etablere nødvendig organisasjon for DSP og vedlikehold av IT systemer
• Integrasjon med kjernebank systemene

Mange banker er konsern hvor moderbanken tar de fleste kostnadene. Likevel er det kostnader for hver bankfilial.

Kostnadsestimat pr. gruppe bank/PSP gruppe                  100 millioner kroner / 10 millioner €

Med 400 estimerte grupper av banker i EU (det er 4 100 banker i EU) som kan samarbeide om teknologi og administrering blir det 4 milliarder Euro. I Norge regner jeg med 8 grupper, som DNB, Nordea, SpareBank 1, Eika, Danske Bank, de Svenske bankene, andre utenlandske samt norske uavhengige småbanker.

Handelsstanden må minst kunne:

• Ta imot DSP som betalingsmiddel ved å endre betalingsterminal/nettkasse
• Bokføre DSP (ERP systemene + egne prosesser)
• Oppgjør med banken til/fra DSP og bankkonto
• Betale ansatte lønn og underleverdører i DSP?
• Betale forskuddsskatt og Moms i DSP?

Det antas at leverandører av ERP systemer og kasseterminaler tar store deler av kostnadene. Det antas her et snitt på 10 000 kroner pr. butikk. Vesentlig mer for store bedrifter med mange ansatte og mindre for små enmanns-butikker. Kostnadene blir mer i form av årlige lisenskostnader enn første års investeringer. Det er 630 000 registrerte bedrifter i Norge, 206 000 bedrifter med omsetning og 123 000 SMB selskaper i Norge. Jeg regner med at halvparten ca. 60 000 blir påvirket av DSP. Det er 26 millioner registrerte bedrifter i EU. Med tilsvarende logikk som for Norge blir 2 millioner bedrifter direkte berørt av Digital Euro. Det er anslagsvis 120 banker i Norge og 4 100 banker i EU.  

Et «fast and dirty» estimat er omtrent 1,6 milliarder Norske kroner i etablering for Norge og 6,4 milliarder Euro for EU-landene. Det antas at rundt 65 % av de samlede kostnadene hviler på leverandører av bank og betaling. Et spørsmål er selvsagt hvem som skal absorbere disse kostnadene når ECB og de fleste sentralbankene har påpekt at slutt-kundene ikke skal ta kostnadene, det vil si DSP skal være gratis for sluttkundene.

Det er vanlig å anta at årlige vedlikehold av digitale tjenester utgjør 20 % av første års investering. I dette tilfelle bør det ofte etableres nye prosesser og muligens organisasjoner i tillegg til teknisk innovasjon, vedlikehold og nye softwareversjoner slik at årlige kostnader sannsynligvis blir i størrelsesorden 30 % av start-investeringen. Det igjen betyr rundt 500 millioner NOK i Norge og 2 milliarder Euro i EU.

What is required to deploy Digital Euro into production.

Virtually all central banks in the world have been working on projects for CBDC for many years. First in the form of analytical work where relations to the payment market and financial stability have been crucial. Both of these topics are extensive and analyses continue. In recent years, various technologies have also been tested, mostly related to Blockchain and DLT. Now, a very few countries have put CBDC into production or in pilot, without any country so far being particularly successful. In this blog, the purpose is to put a spotlight on the task of deploying retail CBDC in production in a democracy such as Europe and to try to start the process of taking on the challenges that will be involved in implementing a successful project and estimating the scope and costs.

How to measure a successful introduction?

Digital Euro is a new form of money, in addition to and not a replacement for today's money. This means that money in the form of central bank cash and private bank account money will also dominate in the future, which in turn means that MasterCard, Visa, ApplePay, GooglePay, AliPay Etc. will dominate the payment market. But it is most likely a desire from the central bank that Digital Euro will create competition and take 20-30% of the payment volume. If it is to create competition, it must necessarily take parts from what exists. This may cause existing providers to improve their services and/or reduce prices. If the Digital Euro volume becomes very low and the value to society is small, the projects can hardly be called successful and it would perhaps be better if the project was not put in production in the first place? Central banks should set target goals for how large a market share Digital Euro should get.

What is needed to create a network effect?

In digital innovation and digital platforms, the word "sticky" is used a lot. You create a new innovative service with a few early users. These few users think the service is so good that they bring their friends and business partners with them. They in turn bring more people with them and you have created a positive spiral because the services "stick" to the entire circle. The crucial thing is that the service is so good that the positive spiral escalates and both the technology and the services actually scale. If the service does not have enough value, you get into a negative spiral that is very difficult to get out of. Even for a central bank. It is typical for those who succeed that they are able to facilitate the support of many others services to expand the offer. As for example Apple did with the introduction of the AppStore. Open-source code and standard API have often been the key to digital success.

Digital Euro as a legal tender.

Virtually all central banks have assumed that CBDC should be a legal tender on par with cash. This means that everyone should be able to use Digital Euro, even those who for various reasons are not digitally mature or have physical limitations, such as the elderly without a mobile phone and computer. It also means that all retailers (online and offline shops) must be able to accept Digital Euro as payment for a trade, both in physical stores and online. This is very ambitious and will be a comprehensive and expensive project. In the EU, for example, there is a big difference between Finland and Romania when it comes to the level of digital infrastructure. If such a project is to succeed, it will require resources far beyond what the ECB and most central banks have at their disposal today. A public-private project is probably the only way forward, but who does and pays for what?

Distribution and two-tier infrastructure

Most central banks envision banks and PSPs (Payment Service Providers) distributing CBDC to their customers. The central banks issue (mint) Digital Euros that are sent to banks/PSPs when they order. The banks pay the central banks by drawing on their central bank reserve accounts, similar to what they do for cash today. The Digital Euro is then recorded as a claim on the central bank in the bank. A customer of a bank/PSP can then request Digital Euros to be added to their Digital Euro wallet by having the bank deduct the amount from a deposit account. Some suggest that it will be possible to top up the Digital Euro wallet from a deposit ATM with cash if you do not have or want to use a bank account. It will be crucial that central banks find business models that motivate the entire distribution chain end-to-end.

Regulation and law.

Privacy and GDPR are important, both for regulatory reasons and for public trust. Anonymous payments should probably be possible, especially for offline payments and small amount? At the same time, society's need for protection against money laundering, tax fraud and payment for illegal activities is important, in addition to investor protection. "Compliance by design" has been mentioned by several as today's money allows for extensive illegal activities. The UN has suggested that as much as 5% of the world's GDP circulates in environments for illegal activities, and only a very small number are prosecuted. This poses major challenges and generates additional costs for Digital Euro projects both in connection with design, implementation and ongoing improvements.

Lack of expertise.

It seems clear that most central banks most likely do not have the expertise they need to deploy a successful CBDC in production. Central banks have employees with solid expertise in macroeconomics, payment infrastructure, interest rates and currencies, as well as conditions that affect financial stability. Introducing a new form of money with a new form of technology is a completely different project that requires a completely different form of expertise. One solution could be to establish a new organization with new employees, but is there the right expertise in Europe and if so, do they want to be employed in a central bank?

Speed

While the Digital Euro project is developing at a slow pace (they probably think it's going fast), the payment and financial world is changing at a great speed. Stablecoin and crypto are flowing into the general economy on all continents, including Europe. DeFi with both payment, loans and deposits is taking an increasingly larger place at the expense of old regulated entities and banks. In addition, completely new and innovative financial services. And now another wave of new services based on AI is coming. New services based on new technologies are here to stay and will (as always) accelerate. This means that Digital Euro project will have to compete harder for their place in the future value chains. This in turn requires new forms of interaction of the entire value chain.

Technical start-up costs.

The ECB issued a "Call for applications for Digital Euro component providers" in January 2024. It was to obtain offers from private companies to develop parts of the solution, with a cost framework of 1.2 billion Euros. Based on this, the costs will quickly become 3-4 billion Euros for the ECB. In addition to the ECB, each of the 20 central banks in the Eurozone countries must make their investments.

When the costs are discussed here, it is important to remember that everyone in the value chain still has to invest in today's solutions with cash, private bank account money and new regulations that are coming at just as fast a pace in the future as they are now. DORA is now on the horizon and money laundering is in strong focus in most countries.

Central banks must at least be able to:

• Issue (mint)
• Delete (burn)
• Accept orders to/from banks/PSPs
• Bookkeeping and administration
• Establish supervision and monitoring of the Digital Euro market
• Establish separate units (IT and administration) or departments for Digital Euros
• Establish a new organization

Cost estimate per central bank on average 20 million €

With 20 central banks in the Euro this will be 400 million € + a few billion at the ECB.

The banks/PSP must at least be able to:

• Order and return Digital Euro from and to the central bank
• They must be able to keep track of their own Digital Euro holdings
• Digital Euro must be booked in the same way as cash
• They must be able to "onboard" customers who will have wallets and Digital Euro
• As Digital Euro will likely become "custodial" similar to bank account money, they must keep track of the holdings and transactions for their own customers
• They will also be responsible for any cap holdings for their customers
• Anti-money laundering and reporting must also deal with Digital Euro
• Establish the necessary organization for Digital Euro and maintenance of IT systems
• Integration with core banking systems

Many banks are groups where the parent bank takes most of the costs. Nevertheless, there are costs for each bank branch.

Estimated cost per group of bank/PSP group 10 million €

With 400 estimated groups of banks in the EU (there are 4,100 banks in the EU) that can cooperate on technology and administration, this will be 4 billion euros.

The retail sector (shops) must at least be able to:

• Accept Digital Euro as a means of payment by changing payment terminal/online checkout
• Bookkeeping Digital Euro (ERP systems + own processes)
• Settlement with the bank to/from Digital Euro and bank account
• Pay employee salaries and subcontractors in Digital Euro?
• Pay advance tax and VAT in Digital Euro?

It is assumed that suppliers of ERP systems and payment terminals take a large part of the costs. An average of 10,000 NOK/1000 Euro per store is assumed here. Significantly more for large companies with many employees and less for small one-man stores. The costs will be more in the form of annual license costs than first-year investments. There are 630,000 registered companies in Norway, 206,000 companies with turnover and 123,000 SME companies in Norway. I estimate that half, about 60,000, will be affected by a retail CBDC in Norway. There are 26 million registered companies in the EU. With similar logic as for Norway, 2 million companies will be directly affected by Digital Euro. There are an estimated 120 banks in Norway and 4,100 banks in the EU.

A "fast and dirty" estimate is about 1.6 billion Norwegian kroner in establishment for Norway and 6.4 billion Euros for the Eurozone countries. It is assumed that around 65% of the total costs rest on providers of banking and payment. A question is of course who will absorb these costs when the ECB and most central banks have pointed out that end-customers should not bear the costs, that is, Digital Euro should be free for end-customers.

It is common to assume that annual maintenance of digital services constitutes 20% of the first year's investment. In this case, new processes and possibly organizations should often be established in addition to technical innovation, maintenance and new software versions so that annual costs are likely to be in the order of 30% of the initial investment. That in turn means around 500 million NOK in Norway and 2 billion Euros in the EU.

(in English after the Norwegian Text)

Digital Euro Association har en tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement) som også kalles sentralbankenes sentralbank kom i juni med en oppdatering av hva som skjer rundt digitale sentralbankpenger (DSP). De sender årlig et spørreskjema til sentralbankene rundt om i verden om deres arbeide med DSP og i rapporten oppsummerer de svarene. 86 sentralbanker har svart og av dem arbeider 94 % med DSP på en eller annen måte.

Rapporten kan hentes ned her https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf men jeg skal i det følgene oppsummere noen av mine inntrykk fra rapporten.

De fleste sentralbankene skyver en eventuell dato for å sette DSP i produksjon foran seg. Rundt 15 % svarte for tre å siden at de regnet med å utstede DSP innen tre år. Stort sett de samme svarer fremdeles at de regner med innen tre år. Samtidig er gruppen som regner med å utstede innen seks år også omtrent den samme som sist, anslagsvis 50 %. Det kan bety rundt år 2030 - tidligst.

En trend er også at flere sentralbanker bruker mer tid på det som kalles wholesale DSP (wCBDC), det vil si betaling mellom banker og finansinstitusjoner (FI), det såkalte interbankmarkedet. Sannsynligvis har det en sammenheng med at BIS Innovation Hub (BIS IH) har startet wCBDC prosjekter slik som mbridge og Agorá og at mange sentralbanker «bare» henger seg på. En mer effektiv måte å flytte sentralbankreserver på, spesielt grensekryssende, er definitiv en fordel i en global verden med mye grenseoverskridende handel. Jeg er litt usikker på om geopolitiske forhold de neste årene kan redusere behovet noe? Likevel konkluderer rapporten med at det er sannsynlighet for at wCBDC utstedes i produksjon før rCBDC i mange land.   

Retail DSP (rCBDC), som er betaling mellom privatpersoner og bedrifter, er fremdeles en vesentlig del av prosjektene hos sentralbankene (ca. 75 % av de svarte), spesielt i økonomier som er mindre utviklet og hvor betalingsinfrastrukturen er dårlig, med mye kontanter. Finansiell inkludering er ofte nevnt som en viktig motivasjon for å innføre DSP. Det nye er at i denne rapporten er at også digital inkludering er nevnt, og der har jo vi i Norge en utfordring ifølge rapporten om utenforskap fra Forbrukerrådet. Jo mer digitalt et samfunn er jo flere faller naturlig nok utenfor, og en godtl designet DSP kan være til god hjelp.

Billigere, raskere og sikrere grensekryssende betalinger er en felles motivasjon både for wCBDC og rCBDC for både utviklede og mindre utviklede økonomier. 

Stort sett går DSP prosjektene fremover, om enn langsommere enn de fleste så for seg for noen år siden. BIS rapporten nevner denne gangen stablecoin som en utfordrer som kan bli avgjørende. Stablecoin brukes i dag stort sett i kryptomiljøene, men har mye i seg som gjør at det kan fortrenge både sentralbankpenger og bankenes kontopenger i fremtiden, noe som igjen kan påvirke finansiell stabilitet. Det avgjørende prinsippet at en krone skal være en krone uansett hvilket betalingsmiddel (form for penger) man bruker. Det som kalles «singles of money» er bærebjelken i den finansielle økonomien, noe som kan bli utfordret dersom stablecoin får for stor innflytelse i den normale økonomien. Derfor er god regulering viktig.

Utover det som står i rapporten er Thailand inne i en interessant utvikling som jeg skal bruke noen linjer på om litt.  ECB, den Europeiske sentralbanken, ser også ut til å fortsette sine Digital Euro prosjekter uten å se seg for mye hverken til venstre eller høyre. Det kan være smart tatt hensyn til den geopolitiske og proteksjonistiske fremtiden som ser ut til å vokse frem. Det kan potensielt påvirke hva vi i Norge gjør fremover. I tillegg til ECB prosjektene deltar mange sentralbanker i Euro-land i egne wCBDC prosjekterer, utenom ECB. e-CNY i Kina fortsetter også til tross for elendig utbredelse så lang. Nå har sentralbanken i Hong Kong valgt å introdusere e-CNY i Hong Kong i tillegg til at de har sitt eget rCBDC prosjekt for digitale Hong Kong Dollar. Også i India skjer det ting.

Tilbake til Thailand, her er det noen viktige elementer og test-arena for resten av verden. Myndighetene (ikke sentralbanken) har besluttet å distribuere gratis (helikopter)penger til personer over 16 år med inntekt under en viss grense. Det var et valgløfte fra valget sist sommer.

Av landets 70 millioner innbyggere er planen å gi penger til anslagsvis 50 millioner innbyggere. Hver skal få 10 000 Baht, 280 USD, rundt 3 000 norske kroner, som er 50 % av en normal månedslønn.

Sentralbanken i Thailand har i mange år deltatt i tester av teknologi i forbindelse med DSP, bl.a. BIS IH prosjektet mbridge. Sentralbanken har gjort tester av Digital Baht en stund uten en dato for å utstede i produksjon. De har til og med kjørt en pilot ett års tid, med betaling for virkelige varer i et begrenset og kontrollert teknisk miljø.  Teknologien er basert på en ren blokkjedeteknologi. En token har verdien av en Baht. Banker og andre med lisens skal kunne utvikle wallets for mobiltelefoner. Utbredelse av mobiltelefoner og bruk av wallets, ofte med QR kode, er svært utbredt i Thailand. Derfor regner sentralbanken med at det er overkommelig å introdusere Digital Baht i den normale økonomien.

• Det er verd å merke seg at dette ikke er vanlige sentralbankpenger til allment bruk men en form for digitale kuponger produsert til et spesielt formål.
• Sentralbanken planlegger å sende disse spesialpengene rett til sluttbruker uten å gå via banker eller andre. Hensikten er å unngå korrupsjon og at distribusjonsleddet tar for høye gebyrer.
• Pengene får en utløpsdato på seks måneder og må brukes innen det. Man regner med at ettersom det er personer med lav inntekt, vil pengene uansett blir brukt nesten umiddelbart.
• Pengene kan bare brukes i autoriserte butikker i nærheten av der mottaker bor. Det blir ikke mulig å bruke disse pengene på alkohol, sigaretter eller marijuana. Det er det som kalles PBM (Purpose Bound Money) eller formålsbundene penger på norsk.
• Disse spesialpengene kan bare brukes i fysiske butikker, ikke netthandel. Dette vil ifølge sentralbanken medføre at sirkulasjonen av penger i samfunnet øker med anslagsvis 2,7 ganger i forhold til kontanter. I motsetning til kontanter er det ikke hensiktsmessig å legge dem til side/under madrassen for sparing.
• Personer med kriminelt rulleblad og som er dømt for det får ikke utbetalt slike penger. Det samme gjelder butikker som er dømt for lovbrudd, de får ikke mulighet til å delta.
• Man trenger ikke registrere seg eller ha bankkonto. Bare last ned den offisielle wallet fra sentralbanken, identifisere seg, så fylles den med 10 000 Baht.
• I motsetning til e-CNY finnes det ingen mulighet for å veksle fra digital baht til kontanter i en minibank eller kontopenge i en bank. Det er fordi myndighetene ikke ønsker at verdien skal vare utover seks måneder. Fagøkonomene er likevel usikre på om dette vil lede til at prinsippet med singles of money blir utfordret ved at digital baht får lavere kurs enn kontanter og kontopenger fordi de varer kortere. Det kan også tenkes at personer med digital bath kjøper «lovlige vare» og bytter med varene med kontanter eller alkohol. Thailand har en tradisjon for slik bytting. For kort tid siden var «jeg betaler dine offentlige utgifter med kontopenger og du betaler meg kontanter» en hit i Thailand blant person litt lurvete rulleblad.
• Hensikten er å stimulere til mer handel og en blomstrende økonomi.
• Myndighetene har satt av 560 milliarder Baht til prosjektet finansiert fra parlamentet i stor grad fra innbetalt skatt.

Ettersom sentralbanken med PBM trer inn i finanspolitikken i tillegg til pengepolitikken har fagøkonomer ment at tilliten til sentralbanken som en uavhengig organisasjon kan bli utfordret, noe som potensielt kan være ødeleggende og en fare for finansiell stabilitet.

Hva som skjer med de som har digital baht etter seks måneder har jeg ikke fått klarhet i. Det blir neppe noe svarteper-spill. Muligens kan digital baht veksles inn i kontanter, som er de eneste pengene sentralbanken lager, foruten sentralbankreserver? Dersom pengene bare blir verdiløse vil kursen på Digital Baht sannsynligvis gå mot null når seks måneder nærmer seg.

Parlamentet ønsket dette gjennomført rundt årsskifte 2023/2024 men sentralbanken var ikke klar.  Vi får se når det gjennomføres. I disse dager er det jo også problemer for regjeringen som ble valgt sist sommer. Uansett blir dette et interessant prosjekt å følge med på for resten av verden.

What happens to CBDC (Central Bank Digital Currency) now?

Digital Euro Association has an tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement), which is also known as the central bank of central banks, came in June with an update on what is happening around CBDC. They annually send a questionnaire to the central banks around the world about their work with CBDC and in the report they summarize the answers. 86 central banks have responded and 94% of them work with CBDC in one way or another.

The report can be downloaded here https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf but in the following I will summarize some of my impressions from the report.

Most central banks push a possible date for putting DSP into production ahead of them. Around 15% answered three years ago that they expected to issue DSP within three years. Mostly the same banks still answer that they expect within three years. At the same time, the group that expects to issue within six years is also roughly the same as last time, approximately 50%. That could mean around 2030 - at the earliest.

A trend is also that several central banks are spending more time on what is called wholesale CBDC (wCBDC), i.e. payments between banks and financial institutions (FIs), the so-called interbank market. It probably has something to do with the fact that the BIS Innovation Hub (BIS IH) has started wCBDC projects such as mbridge and Agorá and that many central banks are "just" hanging on. A more efficient way to move central bank reserves, especially cross-border, is definitely an advantage in a global world with a lot of cross-border trade. I am a bit unsure whether geopolitical conditions in the next few years may reduce the need somewhat? Nevertheless, the report concludes that it is likely that wCBDC will be issued in production before rCBDC in many countries.

Retail CBDC (rCBDC), which is payment between individuals and businesses, is still a significant part of the projects of the central banks (about 75%), especially in economies that are less developed and where the payment infrastructure is poor, with a lot of cash. Financial inclusion is often mentioned as an important motivation for introducing DSP. The new thing is that in this report digital inclusion is also mentioned. The more digital a society is, the more people are naturally left out, and a well-designed CBDC can be of great help.

Cheaper, faster and more secure cross-border payments are a common motivation for both wCBDC and rCBDC for both developed and less developed economies.

For the most part, the DSP projects are moving forward, albeit more slowly than most people imagined a few years ago. This time the BIS report mentions stablecoin as a challenger that could be decisive. Stablecoin is today mostly used in the crypto community, but has a lot in it that can displace both central bank money and private bank account money in the future, which in turn can affect financial stability. The decisive principle that one dollar must be one dollar regardless of which means of payment (form of money) one uses. The so-called "singles of money" are the mainstay of the financial economy, which could be challenged if the stablecoin gains too much influence in the normal economy. Good regulation is therefore important.

In addition to what is stated in the report, Thailand is in the middle of an interesting development that I will use a few lines on in a bit. The ECB, the European Central Bank, also seems to continue its Digital Euro projects without looking too far left or right. It may be smart taken into account the geopolitical and protectionist future that seems to be emerging. It could potentially affect what we in Norway do in the future. In addition to the ECB projects, many central banks in Euro countries participate in their own wCBDC projects, outside of the ECB. e-CNY in China also continues despite its lousy spread so far. Now the central bank in Hong Kong has chosen to introduce e-CNY in Hong Kong in addition to having their own rCBDC project for digital Hong Kong Dollars. Things are happening in India too.

Back to Thailand, here are some important elements and test arena for the rest of the world. The authorities (not the central bank) have decided to distribute free (helicopter) money to people over the age of 16 with an income below a certain limit. It was an election promise from last summer's election.

Of the country's 70 million inhabitants, the plan is to give money to an estimated 50 million inhabitants. Each will receive 10,000 Baht, 280 USD, around 3,000 Norwegian kroner, which is 50% of a normal monthly salary.

The Central Bank of Thailand has for many years participated in tests of technology in connection with CBDC, i.a. BIS IH project mbridge. The Central Bank has been doing tests of the Digital Baht for some time without a date to start issue in production. They have even run a pilot for a year, payment for real goods in a limited and controlled technical environment. The technology is based on pure blockchain technology. One token has the value of one Baht. Banks and others with a license will be able to develop wallets for mobile phones. The spread of mobile phones and the use of wallets, often with a QR code, is very widespread in Thailand. Therefore, the central bank reckons that it is affordable to introduce Digital Baht into the normal economy.

• It is worth noting that this is not ordinary central bank money for general use but a form of digital coupons produced for a special purpose.
• The central bank plans to send this special money directly to the end user without going through banks or others. The purpose is to avoid corruption and the distribution link charging excessive fees.
• The money has an expiry date of six months and must be used within that time. It is expected that as there are people with low incomes, the money will be used almost immediately anyway.
• The money can only be used in authorized shops near where the recipient lives. It will not be possible to spend this money on alcohol, cigarettes or marijuana. This is what is called PBM (Purpose Bound Money).
• This special money can only be used in physical stores, not online shopping. According to the central bank, this will mean that the circulation of money in society increases by an estimated 2.7 times compared to cash. Unlike cash, it is not appropriate to put it aside/under the mattress for savings.
• People with a criminal record and who have been convicted of it will not be paid such money. The same applies to shops that have been convicted of offences, they will not be given the opportunity to participate.
• You do not need to register or have a bank account. Just download the official wallet from the central bank, identify yourself, and it will be filled with 10,000 Baht.
• Unlike e-CNY, there is no possibility to exchange from digital baht to cash in an ATM or private bank account money in a bank. This is because the authorities do not want the value to last beyond six months. Professional economists are still unsure whether this will lead to the principle of singles of money being challenged by the digital baht getting a lower exchange rate than cash and private bank account money because they last shorter. It is also conceivable that people with a digital bath buy "legal goods" and exchange the goods for cash or alcohol. Thailand has a tradition of such exchange. A short time ago, "I pay your public expenses with private bank account money and you pay me cash" was a hit in Thailand among some people.
• The purpose is to stimulate more trade and a thriving economy.
• The authorities have set aside 560 billion Baht for the project financed by the parliament largely from tax paid.

As the central bank with PBM enters fiscal policy in addition to monetary policy, professional economists have believed that trust in the central bank as an independent organization could be challenged, which could potentially be devastating and a danger to financial stability.

What happens to those who have digital baht after six months, I have not received clarity. There will hardly be any the last one lose game. Possibly digital baht can be exchanged into cash, which is the only money the central bank creates, besides central bank reserves? If the money just becomes worthless, the rate of Digital Baht will probably go towards zero when six months approaches.

Parliament wanted this implemented around the turn of the year 2023/2024, but the central bank was not ready. We will see when it is implemented. These days there are also problems for the government that was elected last summer. In any case, this will be an interesting project for the rest of the world to follow.