Penger, Bank, Investering & Teknologi

BLOGG
LASSE MEHOLM

Denne bloggen representerer mine private meninger,
og ikke nødvendigvis de selskaper jeg arbeider i eller for
Jeg skal prøve å få tid til å legge ut en ny post hver uke.

teknologi, innovasjon, bank, blockchain

Hvordan blir bankene i år 2030?

Peder Østbye i Norges Bank la ut linken til en ny rapport fra World Economic Forum (WEF) for noen dager siden, samtidig som jeg var midt i avsnittet «the fall of banks» i Chris Skinners nye bok «Digital Human». Jeg har derfor oversatt og oppsummert rapporten på norsk, du kan laste ned dokumentet, se senere i denne bloggen.

WEF mener at det lave rentenivået vi har hatt som en følge av finanskrisen for 10 år siden kommer til å fortsette mange år til. Det fører til at myndighetene får færre verktøy i sin verktøykasse til å sørge for finansiell stabilitet, samtidig som investorer tar større risiko for å få avkastning. Teknologi og spesielt kunstig intelligens og Blockchain/DLT kommer til å tvinge bankene til å endre forretningsmodellene sine frem mot 2030. Om de ikke gjør det kommer Fintech, Techfin og de store plattformene som GAFA og BAT til å gjøre det. På toppen av det hele konsekvensene av PSD2 som kommer seilene litt etter litt.

  • Rapporter er delt inn i tre avsnitt:
  • Regulering og myndigheter
  • Digitalisering med kunstig intelligens, Blockchain og PSD2
  • Makroøkonomi og markedsrisiko

Du kan laste den mitt norske sammendrag her 

teknologi, innovasjon, bank, blockchain

Tradisjonelle penger, inflasjon og kryptovaluta med stabil pris

Når muligheten for at digitale private penger blir fremtidens penger kan det være greit å sammenligne med hva som skjer i dag. Jeg har i flere blogginnlegg vært innom hvordan og hvem som «trykker» penger så jeg skal ikke gjenta det. Det som står igjen er mekanismen rundt inflasjon, som indirekte påvirker pengetrykking.

Hvorfor er inflasjon viktig?

Norges Bank har et inflasjonsmål på 2 % i året ned fra 2,5 % for noen måneder siden, ettersom Siv Jensen og finansdepartementet ønsket et lavere inflasjonsmål. Inflasjon er navnet som brukes på at prisene stiger fra ett å til neste. Statistisk Sentralbyrå har laget en kurv av mange varer og tjenester og holder øye med hva kurven koster. Dersom prisen på kurver øker fra ett år til neste har vi inflasjon. Dersom prisen synker har vi deflasjon. Deflasjon er dårlig nytt for bedriftene, da må de sette ned prisene sine for å få solgt unna varelageret. Men for forbrukere er det bra, for da blir alt billigere, om det ikke ender med at lønningene og arbeidsplassene også reduseres.

Inflasjon er egentlig ikke viktig for samfunnet. Det hadde vært fint om en kronesis fremdeles kostet en krone, femti år etter at den kostet en krone. For de som sparer er inflasjon skadelig, for det som koster 100 kroner i dag, vil kost 102 kroner om ett år dersom inflasjonen er 2 %. Penger i banken uten rente betyr at kjøpekraften til sparepengene dine fordunster, og 2 % i året er 20 % på 10 år og 40 % på 20 år (ikke tatt hensyn til rentes rente), på 50 år er pengene dine borte. Derfor er det viktig at man sparer slik at årlig avkastning er mer enn inflasjonen. Lønnsmottakere har heller ikke behov for inflasjon. Inflasjon medfører at de krever mer i lønn for å kompensere for inflasjonen, og bruker masse energi på forhandlinger og streiker for å få det til. Klarer de å presse ut litt mer lønnsøkning enn prisstigningen vil nok bedriften svare med å legge på prisene litt ekstra, så har spiralen mot neste års lønnskamp startet. Bedriftene trenger heller ikke inflasjon. Alle varer kan koste det samme år etter år, dersom varer som kjøpes inn for å selges også koster det samme og lønnen til ansatte er den samme år etter år. Butikkene kan likevel tjene mer om de blir flinkere til å balansere kostnadene sine. Men det er likevel oftest bedriftene som starter spiralen som leder til inflasjon ved at noen prøver seg med litt høyere pris, og dermed følger de andre etter. I tillegg er det slik at de aller fleste produkter er laget av råvarer som olje, gass, fisk, korn, kjøtt, ris, soya og annet, som omsettes på globale handelsplasser og dermed er utsatt for både oppgang og nedgang i prisene. Om man ser en kurve til prisen på soyabønner er den jamt stigende fra 2,4 USD i 1970 til rundt 8 USD nå.

Det er likevel noen som har fordeler av inflasjon, de som låner penger. Dersom du leste blogginnlegget mitt sist uke om USA som øker sine lån med 46 486 dollar hvert sekund døgnet rundt, så kan inflasjon være noe av grunnen til at det går bra, enn så lenge. Ikke bare slipper de valutakursrisiko, så lenge de slipper å betale tilbake noe kan de jo bare sitte å vente til lånet blir nærmest null verd, etter 50 år. Ulempen er selvsagt renteutgiftene. Det samme gjelder du og jeg som låner penger til bolig, hytte og annet og spesielt dersom lånerenten er lavere enn inflasjonen. Da er det gratis penger.

Derfor er det bra at Norges Bank forsøker å holde en stabil og forutsigbar inflasjon, selv om inflasjon slett ikke er nyttig for samfunnet. Og det er bra at Norges bank som er såpass lite treffsikre sikter på 2 % istedenfor 0 %, det kunne gått riktig ille. for Det meste effektive virkemiddel til sentralbanken er renten bankene må betale for å sette penger i sentralbanken, den såkalte styringsrenten. Ettersom det aller meste av det bankene låner ut er innskudd fra kundene, er neppe styringsrenten helt avgjørende for renten bankene tar fra publikum.

Hvordan passer så kryptopenger inn i dette bildet?

Det er ikke helt umulig at digitale alternativer til norske kroner blir mye brukt i fremtiden, selv om de neppe vil erstatte dagens norske kroner, muligens noen gang. Men måten digitale penger skapes på en veldig ulikt måten dagens penges skapes på, så det kan være interessant å grave litt i mekanismen. Jeg har derfor valgt it noen få såkalt «stable coin».

Basis
Basis er et prosjekt i startfasen. De har laget en glimrende wite paper som er verd å lese, men har ikke lansert sin teknologi enda. De slår på stortrommen og sier de etablerer en «krypto algoritmebasert sentralbank». Deres token (coin) heter Basis, tidligere brukte de betegnelsen Base Coin. De ser for seg at kursen kan være en-til-en mot amerikanske dollar. Men de kan også gjøre den 1:1 mot inflasjonen (prisstigningen) slik at en kronesis koster en kroner for all tid.
For å kunne bruke Basis til å handle med må man kjøpe Basis av noen som har det, slik man gjør med Bitcoin. I motsetning til Bitcoin er det ingen fortjeneste ved å gjøre «mine» jobben. Det er viktig å huske at Basis er desentral tvers igjennom, slik at det er ingen som passer på pengemengden, det er algoritmer som styrer det hele. I tillegg til Basis er det to andre mynter, den ene heter «bond token» - obligasjoner på norsk, og den andre heter «share token» aksjer på norsk. Når nettverket starter utstedes et fast antall aksjer som kjøpes av investorer, disse aksjene har variabel pris.
Dersom prisen på Basis går opp, noe som betyr flere kjøpere enn selgere vil algoritme-sentralbanken utstede nye Basis til de som har aksjer, pro-rata. Dersom du har 2 % av alle aksjene vil du få 2 % av de nye Basis som lages, ut av tynne luften. Dermed øker pengemengden og prisen stabiliseres seg på nytt rund likevektspunktet som er 1:1 i forhold til USD. Det gjør at det ikke er hensiktsmessig å investere i Basis, slik som i annen kryptovaluta, ettersom prisen ikke kommer til å stige.

Dersom prisen på Basis synker, som betyr flere selgere enn kjøpere, trekker algoritmesentralbanken inn Basis fra markedet ved å konvertere Basis til obligasjoner  etter FIFO (først inn først ut) prinsippet. Dersom du har Basis og kursen bli 0,9 (skulle vært 1) kjøper sentralbanken Basis av deg og gir deg en obligasjon, et lån. Lånet har en løpetid på 5 år, og er de ikke konverter inne den tid settes de til null. En avgjørende funksjon er at dersom prisen stiger over 1, vil sentralbanken først konvertere obligasjonene til nye Basis før aksjeeierne får sine Basis. På den måten holdes antall obligasjoner nede, og FIFO sørger for at ingen penger går tapt (med mindre det hele går i dass). Om du gir fra deg Basis til kurs 0,9 og får obligasjoner og litt senere får nye Basis med kurs 1, har du tjent ca. 10 %.
Her er det ingen rentebane eller vurdering av handelskrig mellom USA og resten av verden, bare en helt ufølsom algoritme som befinner seg i at antall datamaskiner desentralt og distribuert. Og kursen kan lenkes mot en valuta som norske kroner, eller amerikanske dollar, eller den kan knytes mot inflasjonen eller en annen enhet.

Tether
Tether har hovedkontor I Hong Kong og avdelingskontor i Sveits. De er på mange måter i den andre enden av kryptovaluta verden, og har eksistert siden 2014. De har nå to valutaer i Tether både USD og Euro, og kommer med JPY ganske snart.
Når du ønsker å kjøpe USD Tether gjør du det ved å bruke en av børsene, for eksempel Coinbase og setter inn USD på en konto, så får du Thether i din wallet. Disse USD blir stående på en konto som sikkerhet for kryptovalutaen du har fått. Så kan du bruke Tether kryptovaluta til å betale med på nettet. Det er ikke mange butikker som aksepterer Tether men en rekke kryptobørser aksepterer det.
Det er imidlertid en del spørsmål rundt Tether som at de ikke ønsker å opplyse hvilke banker de bruker, de utnytter ikke den distribuerte modellen til DLT og personene bak Tether har full kontroll, noe som betyr «single point of failure». Det er også er spørsmål om forretningsmodellen ettersom all innbetaling i prinsippet er kundenes penger. Tether tar 0,1% gebyr for innskuddet i USD og Euro.

Det finnes et antall andre varianter av kryptovalutaer som påstår at de holder en fast kurs i forhold til en valuta. Ingen har fått noe særlig fart på bruken, men det er muligens bare et tidsspørsmål før noen lykkes, og spesielt om det er en av de store plattformene som står bak slik som GAFA eller BAT (Google, Apple, Facebook, Amazon) eller (Baidu, Alibaba, Tencent).

 

teknologi, innovasjon, bank, blockchain

Kan USA gå konkurs?

Det er et spørsmål jeg har fundert på det siste året, ettersom private digitale erstatninger for penger kommer nærmere for hver måned. Jeg tenker selvsagt på Blockchain/DLT baserte enheter for overføring av verdi. Et eksempel er UBS, Barclays, Credit Suisse, Canadian Imperial Bank of Commerce, HSBC, MUFG og State Street som sammen planlegger å lansere en internasjonal pengeenhet i 2019 som erstatter Amerikanske Dollar som oppgjør for olje, gass, jern, gull, finansielle transaksjoner og annet som handles globalt. Lykkes det, marginaliseres USD som verdensvaluta. Mye av grunnlaget for at amerikanerne kan leve over evne slik de gjør nå blir dermed vesentlig forringet og tilliten til USD redusert og renten går opp. Men det er ikke bare denne bankgruppen, det er et titall omfattende prosjekter i verden som har tiltrukket seg flere milliarder kroner i finansiering i håp om å lansere en global verdienhet, basert på algoritmisk sentralbank. Eksempler på det er Basis og andre såkalte «stable coin». Dermed blir valutakursen tilnærmet helt stabil, og politikere kan i liten grad påvirke hverken pengemengde eller valutakurs. Bitcoin var den første, men det kommer nye og bedre alternativer på løpende bånd. Volatiliteten og mangel på skalering i Bitcoin gjør den uegnet som betalingsmiddel. Algoritmiske sentralbanker utsteder nye penger når det er flere kjøpere enn selgere, noe som vanligvis medfører at kursen stiger. Sentralbanken kjøper tilbake penger når det er flere selgere enn kjøpere, noe som vanligvis medfører at kursen synker. Dermed blir kursen temmelig stabil. Selv Norges bank bruker energi på å vurdere om de skal utstede «Digitale Sentralbank Penger» (DSP). I en rapport fra mai i år konkluderer de med at «kryptoaktiva som Bitcoin» neppe er vesentlige betalingsmidler for publikum på kort eller mellomlang sikt.

Et land kan selvsagt ikke gå konkurs. Hellas var i den situasjonen i 2011. IMF, Verdensbanken og EU konkluderte med at landet Hellas hadde så mye lån til utlandet at landet aldri kom til å kunne betale tilbake, i tillegg til at rentene ble en for stor byrde. Dermed sørget de for at långiverne til Hellas (eiere av statsobligasjoner) måtte finne seg i å avskrive 50 % av lånet de hadde gitt til Hellas. De stakkars bankene på Kypros som hadde hele sikkerhetsbeholdningen sin i greske statsobligasjoner ble over natten også teknisk konkurs, stengte i flere uker og Kypros ble det første landet i Europa med Bitcoin minibanker. Tilliten til EU myndighetene og sentralbanken var (og er) på et nullpunkt. Hellas har fremdeles Europas største lånebyrde i forhold til BNP på hele 179 % ved utgangen av 2017. Italia har en lånebyrde på 132 % i forhold til BNP. Begge land har hatt problemer med å få opp produktiviteten og BNP de siste 10 årene, noe som forsterker forholdstallet lån i forhold til BNP.

Dagens Næringsliv hadde 9. juli følgende overskrift «Nettgigantene må passe seg. De kan få like dårlig omdømme som finansfolk». I Norge har bank og finansfolk relativt godt omdømme og er stort sett ansett for å være til å stole på. Slik er det ikke i resten av verden. I Sør-Amerika, Afrika og land i Asia sees bankfolk på nesten som en gruppe småforbrytere som skor seg på vanlig folk med alt for høye gebyrer, ågerrente på lån og deltagelse i korrupsjon. Dermed er det lettere å introdusere alternativer, som etter hvert kommer vår vei.

IMF kom nylig med en rapport som konkluderte med at USA er det eneste industrialiserte landet som kommer til å øke lånebyrden i forhold til BNP de neste 10 årene. De aller fleste land vil redusere lån, mens Trump øker lånebyrden med 46 486 dollar for hvert sekund - døgnet rundt, og utgjør nå 105 % av BNP. Kina er klart den største långiveren til USA og utgjør omtrent 20 % av dette lånevolumet. Innen 2028 (om 10 år) er den ventet at USA er der Italia er i dag om de fortsetter som i dag. Det er også viktig å være klar over at disse tallene for USA bare gjelder Federal reserve, i tillegg kommer gjeld som stater og kommuner har opparbeidet seg. USA er en så stor økonomi at en kopi av Hellas løsningen neppe er gjennomførbart. Dersom eiere av amerikanske statsobligasjoner blir nødt til å akseptere 50 % avskrivning av verdien vil det få enorme globale konsekvenser. Det er ventet at hver femte dollar landet USA får inn i skatt og avgifter, går med til å betale renter innen få år. Da blir det vesentlig mindre til det skatteinntekten var ment å skulle dekke.

Dermed er jeg tilbake på åpningsspørsmålet «Kan USA gå konkurs?» Hva skjer dersom private penger utstedt av Facebook, Google, Amazon eller en gruppe banker blir den foretrukne handelsvaluta i verden? Det er ingen tvil om at mange slike plattformselskaper både evner å gjøre det og i mange land har betydelig større tillit hos forbrukere enn bankene. Det går nå et rykte om at Facebook planlegger å legge inn et bud på Coinbase, en av verdens største kryptobørser med en børsverdi på anslagsvis 13 milliarder kroner. Da er det mulig at fremtidens vennebetaling i Facebook skjer i FBCoin som enkelt kan konverters til norske kroner eller USD, om man av en eller annen grunn trenger koner. På samme vis kan Apple bytte ut Visa infrastrukturen med sin egen kryptovaluta, og plutselig er en vesentlig del av betalingene selv i Norge i kryptovaluta. Amazon søker i disse dager om lisens fra finanstilsynet i Sverige som betalingsformidler, man kan bare spekulere i hva det kan bety både for betalinger, innskudd og lån (som de utfører i USA med stort hell).

Sentralbankene verden over har frem til nå ikke sett på kryptovaluta som noen trussel for finansiell stabilitet. Det har de rett i. Finanskrisen i 2007/2008 kostet USA alene 22 000 milliarder dollar, tatt hensyn til tapte arbeidsplasser, folk som ble kastet ut av husene sine, redningen av de fleste bankene i USA med skattebetalernes penger og andre kostnader. Markedsverdien av samtlige kryptovalutaer i verden vaker rundt 400 milliarder dollar, avhengig av kursen som hoppet opp og ned hver dag. Dersom skeptikerne får rett i at kryptovaluta ingenting er verd og verdien går til null – vil det ikke være mer enn en liten fartsdump i verdensøkonomien. Men dersom digitale private penger som ikke er «trykket» av en bank i samarbeide med en sentralbank blir den foretrukne valutaen i verdenshandelen blir pengemengden i kryptovaluta så stor at de «gammeldagse» valutaene kan bli minimalisert. Og med det miste relevans. I en slik situasjon vil nok sentralbankenes konklusjon bli annerledes enn i dag. Men det er ikke sikkert den finansielle stabiliteten blir dårligere av den grunn. De fleste finansielle kriser er skapt av politikere, kan det tenkes at algoritmene gjør en bedre jobb?


Jeg har ikke noe bra svar på spørsmålet jeg startet med, men kommer nok til å fortsette å fundere i spenning de neste årene.

teknologi, innovasjon

Teknokriger USA og Kina?

Dollaren skal bli billigere og billigere skriver DN. Underskuddet i handelsbalansen med andre land blir større og større, og økonomene spår resesjon i USA en gang i 2019, både fordi lange renter er billigere enn korte (og det skal de ikke være) og fordi arbeidsledigheten er rekordlav, noe som alltid tidligere har ført til resesjon kort tid etter. Kina på sin side fosser frem, om ikke like fort som for noen år siden. Men - denne bloggen omhandler teknologi for det meste, så da er det nok makroøkonomi for nå. (men - jeg kommer tilbake til dette om kort tid)


Det har de siste 4-5 årene utviklet seg en form for konkurranse rundt teknologi mellom USA og Kina. USA var dominerende frem til for noen år siden med Microsoft, Apple, HP, IBM, Facebook, Google, Amazon, Intel og en rekke andre store selskaper som dominerte teknologi og innovasjon i verden. Så kom Kineserne med Alibaba med AliPay, og Tencent med WeChatPay, Baidu og en rekke andre selskaper, med en betraktelig brattere kurve for antall brukere enn de amerikanske. WeChatPay har for eksempel økt antall brukere fra 100 millioner til 963 millioner (9 ganger) mellom 2011 og 2017, mens Facebook «bare» økte fra 845 millioner til 2 196 millioner (litt over 2 ganger) i samme periode. Det er anslagsvis 250 millioner internett brukere i USA, mens det er nærmere 900 millioner i Kina (nesten 4 ganger så mange). Dersom begge land øker internett bruken med 10 %, blir det 25 millioner flere i USA, men 90 millioner flere i Kina, og dermed øker avstanden. USA flyttet tidligere store deler av produksjonen av teknologi til Asia, og blant annet Kina. I vesten er vi opptatt av Copyright mens kineserne er opptatt av å copy right. Dermed har Kineserne kopiert og kommer med smarttelefoner og teknologi helt på høyde med det som produseres i vesten. På reisen har Kineserne lært teknologiinnovasjon som har medført at for eksempel AliPay er en mye bedre tjeneste enn ApplePay, GooglePay eller AmazonPay. Når de store amerikanske selskapene som Facebook og Google kjøper selskaper rundt i verden for milliarder av dollar integrerer de tjeneste og pakker de ofte inn i egen branding, mens kineserne i større grad lar oppkjøpene fortsette i sitt hjemmemarked støttet av Kineserne, slik AliPay har gjort med Paytm i Inida. De fleste smartTV rundt i de norske hjem er produsert i Asia (produseres det noe i USA?). Det samme gjelder andre smart ting i hjemmet som vaskemaskin, kjøleskap, ovn og andre ting som etter hvert blir tingenes internett (IoT).


For oss i bank er betaling et interessant tema. ApplePay ble lansert i Norge denne uken, etter at det har fått en svært lunken mottagelse i Sverige og Danmark (anslagsvis 3 % av transaksjonene ett år etter introduksjon). I England ble det brukt 400 millioner sjekker i 2017, mens det i USA ble brukt 7,1 sjekk pr. husstand pr. måned i 2015, anslagsvis 13,5 % av alle ikke-kontant transaksjoner. I Kina har de hverken hatt sjekker eller plastkort av betydning og hoppet rett fra kontanter til mobilbetaling. Mens kredittkort utgjør under 4 % av betalingene, utgjør mobilbetalingene nå over 50 % og øker raskt i Kina godt hjulpet av glimrende tjenester fra AliPay og WeChatPay, og uten at bankene er spesielt godt representert.

Der USA har fordeler av en ekstrem innovasjonskraft og god tilgang på risikokapital på noen få kvadratkilometer i California, originalt basert på liberal hippikultur, liten risikoaversjon, dyrking av de som lykkes og total mangel på redsel for å mislykkes, har Kineserne bygget en metodisk kultur for utdannelse, fokus på realfag, drømmen om et bedre liv og struktur med kommunismens ide om å dele. Befolkningen har også en større robusthet til å absorbere myndighetenes til tider harde fremferd. Det lukkende landet har også åpnet seg opp gradvis de siste 25 årene, og det er OK å bli rik men ikke på feil grunnlag.


Kina har startet et interessant eksperiment som kalles «sosial karakter» (Social Credit). Dette hadde ikke vært mulig hverken i USA eller Europa, og kan bli en viktig brikke i fremtiden. Det finnes overvåkningskamera mange steder som etter hvert har ansiktsgjenkjenning, i tillegg til sensorer nesten overalt. Dersom man ofte går eller kjører på rødt lys, kjører for fort, sniker i køen, betaler for sent eller gjør andre usosiale ting får man en dårlig karakter. Er du en skikkelig drittsekk får du ikke kjøpt togbilletter eller flybilletter. Barna dine kommer ikke inn på den skolen de ønsker seg, du får mindre fart på internett hjemme og får ikke de jobbene du ønsker deg. Er du derimot i den andre enden av skalaen får du lavere rente på lånet, lavere pris på strøm og andre goder. Men dette fordrer enorme datamengder om hver enkelt person. Er det noe som gjør rask innovasjon og utvikling av kunstig intelligens og deep learning så er den enorme datamengder strukturerte data, dermed skaffer Kina seg nå enda en fordel. Samtidig innfører EU GDPR reglene som fører til det stikk motsatte.

Kina har også kommet langt innen kommersiell drone teknologi. Alt for et halvår siden startet et selskap levering av post og varer ute på landsbygda basert på autonome droner, spesielt der veinettet ikke var så bra. Det har gjort at innbyggere i avsides liggende landsbyer kan få levert det som bestilles på nettet innen 24 timer, fra nærmeste større by. Men nå har også myndigheten godkjent planer for dronelevering i byene, slik som denne historien forteller. Man får maten bestilt via nettet hos en restaurant innen 20 minutter.

Et annet tema som få er oppmerksom på er råvaren til teknologi, i alle fall hardwaren. Mobiltelefoner, PC’er, nettbrett, katalysatorer og de fleste elektroniske komponenter er avhengig av det som kalles sjeldne jordarter, eller jordmetaller. Utfordringen er at 95 % verdens forekomster finnes i Kina. Et eksempel er gull. I 40 mobiltelefoner finnes det til sammen ett gram gull, og i ett tonn kretskort finnes det 250 gram gull. Ettersom Kina kontrollerer 95 % av produksjonen, må USA bli bedre på å resirkulere dersom Kina struper igjen leveransene. Men resirkulasjon er mye dyrere enn ny råvare. Intel lanserte i 2007 mikroprosessorer basert på «high-K/metal» for første gang ikke basert på silikon, og dermed skjøt utviklingen av prosessorer med lavere kostnad og lavere energiforbruk fart. Noe slikt kan selvsagt skje igjen dersom produsenter i USA mister levering av råvarene fra Kina.

Nå har Trump startet en handelskrig med resten av verden, inkludert Kina. En mot alle. Hva skjer dersom USA og Kina går mer i tottene på hverandre? Den store taperen blir sannsynligvis USA. Det er ikke uten grunn Apple’s sjef Tim Cook ofte er å se i Beijing. Apple er avhengig av Kina både som produksjonsland og marked. Omtrent 18 % av Apple’s inntekter kommer fra Kina. Det gjør det også for mange andre amerikanske teknologibedrifter. For Qualcomm kommer 64 % av omsetningen fra Kina. Kina har alt en betydelig middelklasse med god kjøpekraft. Ikke i prosent av befolkningen, men i antall mennesker. I USA har det motsatte skjedd, stadig færre får stadig større del av inntektene, og middelklassen er nesten utradert. I tillegg leder Kina klart i nye teknologier som kunstig intelligens, IoT, betalings løsninger, digital infrastruktur og effektive kundetjenester. Kina har et rimelig godt forhold til resten av Asia som nå utgjør 49 % av alle verdens internett brukere, mens USA har startet en krangel med alle sine naboer, både Canada og Mexico.

Jeg er muligens litt mer historieinteressert enn de fleste? Noen land har sin storhetstid i en begrenset periode ser det ut til. Italia med Michelangelo, Leonardo da Vinci, Medici familien som endret bankverden og Vasco da Gama som seilte til India var store på 1400 og dels 1500 tallet. Spania på 1500 og 1600 tallet ladet med gull og sølv fra sør Amerika. England på 1700 og 1800 tallet med høy teknologisk innovasjon, dampmaskiner og kolonier over hele verden. USA fra rundt 1900 og frem til i går med innovasjon og teknologiske nyvinninger i mange segmenter. Er det Kina som nå skal ta ledelsen frem til 2100?

teknologi, innovasjon, bank, Penger FHTR, blockchain

Norske Digitale Sentralbank Penger og Sveits tilbake til middelalderen

Blir sveitsiske banker satt tilbake til middelalderen 12. Juni?

Den 12. Juni skal det være en folkeavstemming i Sveits om prinsippet med «Fractional reserve banking» skal forbys. I min bok «Fra huleboer til robot» hadde jeg et kapittel om «Fractional Reserve banking». Dette prinsippet er navet i det moderne pengesystemet, og det er interessant å følge valget i Sveits. Konsensus i pressen er at dette ikke blir gjennomført, men problemstillingen har en viss parallell til rapporten fra Norges Bank for en uke siden om Digitale Sentralbank Penger (DSP). Det er også nevnt at dersom dette vedtas i Sveits vil muligens andre land følge etter. Sveits gjennomfører en folkeavstemming av forslag som har mer enn 100 000 underskrifter.

Hvem er det som «trykker» norske kroner? Dette beskriver jeg i boken min i tillegg til at jeg har

. Det er bankene (DNB, Nordea, Sparebank 1, Eikabankene, etc.) som «trykker» de alle meste pengene som er i omløp i Norge, anslagsvis 96 % av M3 pengemengden. Når du som kunde av en bank ønsker et lån på for eksempel 5 millioner kroner, og banken aksepterer det, får du 5 millioner inn på konto mot at du leverer sikkerhet til banken, for eksempel pantbevis på eiendommen som tinglyses. I bankens regnskap skylder du 5 millioner som er på aktivasiden i bankens balanse og på passiva-siden er tinglyst sikkerhet som banken «skylder» deg. Norges Bank er ikke involvert i denne transaksjonen i det hele tatt, annet enn at banken må rapportere dette til Norges Bank og at banken må sette til side en fraksjon av beløpet som sikkerhet i tilfelle du ikke kan betale tilbake. Det er med det bankene som «trykker» nesten alle pengene vi bruker i Norge, alle pengene du har på lønnskonto og det er gjeld som driver pengemengden. Prinsippet kalles «Fractional Reserve Banking». Og det er dette Sveitserne skal stemme over å forby.

Dersom dette går gjennom blir det sentralbanken i Sveits som «trykker» alle pengene slik det var i middelalderen, bare at denne gangen er de nok digitale (DLT?). Bankene får bare låne ut de pengene som innskytere har satt inn, noe som vil redusere pengemengden dramatisk. Men nå er Sveits i en spesiell situasjon, med mange formuende utlendinger som har satt inn store beløp. Grunnen til at noen ønsker dette er for å være sikker på at skattebetalerne ikke må trå til dersom det kommer en ny finanskrise. Det er bare innskytere og aksjonærer som taper dersom en bank er i problemer.

Digitale Sentralbank Penger i Norge.

Norges Bank kom med en rapport om Digitale Sentralbank Penger (DSP) for en uke siden. I innledningen informerer de at arbeidet har startet og at dette er en foreløpig rapport. At den er foreløpig er godt, for det er etter min mening endel svakheter i rapporten. Det antydes to ulike modeller. Den første kalles kontomodellen, hvor hver person i Norge kan sette inn penger i sentralbanken og få renter på dem, risikofritt. Dette blir i så fall første gang privatpersoner kan sette inn innskudd i sentralbanken på mange, mange år. Innskuddet konverteres til en ny valutaenhet som heter Digitale Sentralbank Penger (DSP) som har kurs 1:1 i forhold til norske kroner. Så kan man handle og betale med sine DSP. For bankene betyr det at mange milliarder innskuddskroner forsvinner til sentralbanken, men den konsekvens at utlån må reduseres og dermed netto renteinntekter, som for de fleste bankene utgjør mellom 60 og 90 % av alle inntektene. Alternativt må bankene låne penger i markedet gjennom for eksempel utstede obligasjoner, noe som er dyrere for bankene enn innskudd fra kundene, som igjen sannsynligvis vil øke utlånsrenten til bankkundene. Alternativt presenteres en «verdimodell» som i prinsippet betyr at befolkningen må kjøpe DSP av sentralbanken for å kunne betale, men uten at hver person har en konto i sentralbanken. Dette har noen likhetstrekk med distribuert tankegang i kryptovaluta, men verdien er støttet av sentralbanken. Hver person kan da få et debetkort med DSP på, eller bruke en mobilapp lastet med DSP. Uansett hvilken av disse to modellene som benyttes vil bankene miste inntekter, og sentralbanken bli en større «utsteder» av norske kroner. Likhetene til Sveits er der, selv om Sveits går mye lenger. Grunnen til at Norges bank arbeider med dette er at bruken av kontanter går mot null, og spørsmålet de må finne ut av er «hvilken rolle skal sentralbanken ha i fremtiden?»

Det er mye å si om det som nå hender både i Norge og resten av verden, men det er viktig for diskusjonen å være klar over hvem som trykker pengene du og jeg bruker og hvem som støtter dem. I Norge har vi sedler og mynt som er «trykket» av sentralbanken, dermed har vi en fordring på sentralbanken, eller for å si det annerledes, sentralbanken skylder oss penger. De pengene du og jeg har på lønnskonto eller sparekontoene våre er en fordring på den banken du bruker, banken skylder deg penger. Dersom banken din går konkurs er pengene du har på konto (både lønnskonto og sparekonto) tapt, sentralbanken støtter ikke disse pengene. Vi kaller det kontopenger. Det er derfor vi har innskuddsgaranti ordning i Norge på 2 millioner (de fleste land har rundt 100 000 Euro), slik at småsparere ikke skal tape alt om en bank går konkurs.

Sentralbanken har ikke antydet noe om hva slags teknologi de ser for seg med DSP, noe som er merkelig. Men andre sentralbanken har arbeidet mye med Blockchain og Distributed Ledger Technology (DLT) og jeg har laget et dokument som oppsummerer noen av prosjektene, last ned PDF filen herfra.

Jeg skal dukke mer inn i DSP senere, dette var en kjapp oppsummering etter å ha skumlest rapporten.